Allehelgensdag. Om å miste noen.

I dag er det allehelgensdag. Mange oppsøker kirkegårdene og tenner lys ved graven og minnes nære mennesker som har gått bort.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra kirken, kirken der jeg bor. Sinnet og kroppen har en dyp ro. Vi feiret allehelgensdag, og mintes alle de som har gått bort siden sist. For noen er dette en tung dag, sorgen etter noen som nettopp har gått bort er fortsatt uformelig, overveldende. Der har jeg vært, men det er en stund siden nå. Nå er det en god dag, en dag jeg gir meg selv tid til å tenke over livet og døden, over mennesker jeg er glad i, og mennesker som har betydd noe for meg som nå har gått bort.

Allehelgensdag bærer vi mange med oss

«Vi bærer mange med oss» heter det i en nattverdssalme av Svein Ellingsen. Slik tenker jeg det er med oss mennesker. Vi bærer mange med oss, mennesker som har preget oss på en helt spesiell måte, inspirert oss, utfordret oss, båret oss oppe når vi har vært nedtrykte, trodd og håpet for oss, vært modige for oss når vi har mistet livsmotet. Noen har preget oss på godt, andre på vondt, som har etterlatt en svart flekk i sjela, mennesker som har ødelagt noe i oss, påført oss sår som det tar lang tid å lege.

Allehelgensdag gir rom for å minnes mennesker rundt oss som har gått bort, noen som har stått oss nært, familie, venn, mentor, mennesker vi savner og som vi skulle ønske var her fortsatt. Noen mennesker har vært en så stor del av livet vårt at vi kjenner et tomrom etter dem lenge etter at de har gått bort.

Vi kan kjenne mange, til dels motstridende følelser noen dør: sorg, savn, tristhet, tomhet, men også sinne, lettelse, dårlig samvittighet. Følelser det kan være vanskelig å gi plass for. Ikke minst gjelder det mennesker vi har strevd med, kjempet med, mennesker som har gitt oss bekymringer, frykt, uro.

Vi bærer mange med oss, vi bærer mye med oss.

Allehelgensdag er også en dag for de levevende

Allehelgensdag er likevel ikke en dag for de døde, men for levende. . «Salige er de som sørger,» sier Jesus i dagens prekentekst, «for de skal trøstes.» Ordene er hentet fra Saligprisningene, helt  starten av bergprekenen (Matteus 5:1-12). Men i dag tenker jeg på det Jesus sier rett etter saligprisningene: «Dere er jordens salt!..Dere er verdens lys!» (Matteus 5:13-16)

Gud har skapt oss til liv, og i bergprekenen minner Jesus oss på hva som er et godt liv. Et liv der vi lever for hverandre, bærer hverandre og lever i livets tjeneste. Vi ser sterke ødeleggende krefter i verden rundt oss: krig, maktmisbruk, forfølgelse, grådighet, overforbruk, likegyldighet, krefter som bærer dødens merke. Vi er motkraft, salt, lys, håp, kjærlighet, mot.

Neida, det er slett ikke alltid vi føler det sånn. Vi kan kjenne stikk av misunnelse, av begjær, vi kan være overbevist om at vi ikke betyr noen ting og at ingen vil ha noe med oss å gjøre, vi kan lammes av likegyldighet eller bitterhet, vi kan få lyst til å ødelegge, og vi kan synke hen i apati og blåse i alt. Vi er ikke helgener – men vanlige, hele, dødelige, levende mennesker.  Nettopp i det svake og skjøre som vi er, legger Gud sin tillit og sitt håp. Vi er jordens salt, vi er verdens lys. En påminnelse, og en bekreftelse. Gud har pustet sin hellige, livgivende pust i oss.

Tenn lys for en du savner, men tenn et lys for deg selv også. Du er jordens salt og verdens lys.

Les også
Fast grunn. En blogg om livets sårbarhet.
Tekstene for denne søndagen finner du på kirken.no sine sider, Søndagstanker

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *