Der elva begynner. En nyttårsmeditasjon

Enhver pilgrimsreise er dypest sett en reise mot deg selv. En reise mot din dypeste grunn, din dypeste lengsel.
Greia med meg er at jeg ikke skjønner at jeg er på pilgrimsreise før jeg plutselig er der. Er der hvor stedet åpner min sjel, mitt innerste.
Idag var jeg der. Jeg var der elva begynner.
Mississippi-elva.

Jeg er altså i Minneapolis og feirer nyttår alene. Og det er helt greit, men også litt rart. Har aldri gjort det før.
I de siste dagene har jeg tenkt på dette med nyttårsforsetter og i grunn funnet ut av at jeg skal blåse i det. Samtidig har jeg kjent en indre uro. Akkurat som om det indre kompasset har kommet litt ut av kurs.
Så oppdaget jeg noe jeg ikke har tenkt på før. Gjennom Minnepolis renner Mississippi. Blues-elva.  Jeg har vært ved Mississippielva mange ganger, reist med hjuldamper på den. Men det har alltid vært i New Orleans, der Mississippi renner ut i Mexicogulfen. Men jeg har aldri vært der hvor den begynner , og det er på en måte i Minneapolis den begynner. Så jeg bestemte meg for å være ved Mississippis bredder på den siste dagen i året. Underveis ble min Mississippi-tur en åndelig, helende pilgrimsvandring.

Vandringa starta ved Stone Arch Bridge. Frostrøyken svevde over elva, det var bitende kaldt. Det var ingen andre der bortsett fra en mann i grønn uniform og stilig hatt. Det var John, som jobber i National Park Service. Det viste seg at området her var en slags nasjonalpark. Han anbefalte meg å gå over broa og nyte utsikten derfra.

Der elva begynner

Vel over på den andre siden bestemte jeg meg for å følge Mississippi et stykke. Det var en fin turvei. Men det var et stykke ned til elven, og jeg fikk etterhvert sterkere og sterkere lyst til å gå helt ned til vannkanten. Tilslutt kom jeg over på en øy, og derfra fant jeg en sti som gikk helt ned til vannet.

Wow. Så nær Mississippielva har jeg aldri vært før. Og jeg hadde aldri vært så nær der elva begynner.
Jeg berørte isoverflaten, som var dekket av snøfnugg.

Jeg hadde aldri forestilt meg at Mississippi kunne være så kald!

Mississippi, en hellig elv

For meg er Mississippi en hellig elv. Kanskje er alle elver hellige, men blues ble født langs Mississippi, jazz ble født langs Mississippi, musikken som ligger i dypet av mitt hjerte ble til langs Mississippi. Og jeg forstod at uroen jeg har båret på har noe med tonen å gjøre, at jeg har glemt å lytte til de blå tonene i det siste.

Så reiste jeg meg, vendte meg i retningen Mississippi flyter mot New Orleans, strakte ut hendene mot skaperen og all musikk som har blitt til langs Mississippi. Ikke et nyttårsforsett, men en hengivelse til tonen.

Mississippi sang tilbake, lange toner, i det isen sprakk.

Senere på dagen var jeg på messe i St Mary basilikaen. Der berørte jeg igjen vannet, dåpsvannet. Av guds tårer er vi blitt til, i blues er vi født.

Jeg avsluttet kvelden på en restaurant. Det var ingen andre gjester der. Interiøret var blått, og jeg ville ha vært innmari trist denne nyttårsaften…

…hvis jeg ikke hadde vært der elva begynner, der Mississippielva begynner,
og Mississippi hadde berørt min sjel.

Les også
Pilgrimsreise. en skitur i Nordmarka. Du behøver ikke reise langt for å være på pilgrimsreise
Happy New Year. Judy Garland, som var fra Minneapolis, synger om å være alene på Nyttårsaften

#arkivet
Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser gjennom årene. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg. Dette innlegget ble først postet 1. januar 2015

  5 Replies to “Der elva begynner. En nyttårsmeditasjon”

  1. Anne Carla
    2. januar 2015 at 12:51

    Vakkert. Takk!

    • 3. januar 2015 at 22:01

      Takk skal du ha, Carla 🙂

  2. Inger Ragni Palm
    2. januar 2018 at 10:30

    Godt Nytt ÅR. Det høres ut som en blå hilsen fra elva og deg . Livet renner som vannet i elva den renner under isen og vi ser det først igjen igjen der isen brister .
    Livet det eneste vi har gir kroppens puls og tanken flukt. men bevisstheten og underbevisstheten er kompasset som gir fantasien flukt og gjør tonene, fargene og ryttmen flyt.
    Som kunstnere er vi helt i underbevissthetens makt den leder oss og finner målene for oss, Slik du sier , du måtte beevege deg se og oppleve for å gi underbevisstheten næring, Det inntuitve som vi ofte frykter og som drar oss ofte inn i emosjoner av dryppende følelser. Gled deg over Missisippis rennende vann med Pål Robbsen.

    • carlpo
      3. januar 2018 at 08:13

      Tusen takk Inger, for en veldig fin og inspirerende kommentar. Jeg liker godt det du skriver om underbevissthet, kropp og puls. Godt Nytt år til deg også!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *