Eldst i meg er barnet. En søndagsmeditasjon

Da jeg slutta på universitetet, etter å ha studert lenge og vel, skreiv jeg et dikt, «eldst i meg er barnet.» Jeg kom på det diktet i dag. Jesus ber oss om å ta i mot Jesus som et lite barn.

Jesus snakker ofte om barn. Han snakker fint om barn. Når det er dåp i kirka, leser vi gjerne fra Matteusevangeliet. «La de små barna komme til meg,» sier han. Guds rike tilhører barna (Matteus 19:14). En gang snakker han med en svært lærd mann som het Nikodemus. De snakker om tro. For at Nikodemus skal få et aldri så lite glimt av Gud, sier Jesus at han må bli født på ny (Johannes 3). Og om bare et par uker begynner adventstida. Forberedelsestiden der vi venter på at Gud kommer til oss som et lite barn.

I dagens prekentekst, som ellers er ganske sammensatt og komplisert, sier Jesus Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike. Den som gjør seg liten som dette barnet, han er den største i himlenes rike. Og den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg (Matteus 18:3-5).

Selv er jeg veldig glad for å være voksen. Og jeg er veldig glad for all utdannelse jeg har fått, for alt jeg har kunnet ta til meg og fordøye av kunnskap og lærdom. Men som  voksne og hele mennesker har vi også barnet i oss, dypt der inne et sted, med en evne til åpen undring, til å skape det som ikke lar seg skape, til å elske og bli elsket. Her er er diktet. God søndag!

Eldst i meg er barnet

Eldst i meg er
barnet, som
vifter med
armene, kaster
leker på gulvet
hengir seg i smilet
eller skriket

– Jeg vil at du skal se meg
og gir meg ikke før du liker meg
og griper meg

Eldst i meg er
barnet, som
snur steinen for å
se hva som er
under, putter den i
munnen for å kjenne
smaken av stein
plukker fra hverandre
leketøysbilen
ser at skyen ligner en
elefant

– Jeg vil se hvordan tingene
egentlig henger sammen
og gir meg ikke før jeg har
grepet verden

***

Den voksne i meg
famler i et uklart lys
snubler og vet ikke riktig
hvor han skal gå
Den voksne har ikke
levd så lenge

©carl petter opsahl

Les også
hele søndagens prekentekst her
Stemme sjela. Et blogginnlegg om å å lytte til Gud

  2 Replies to “Eldst i meg er barnet. En søndagsmeditasjon”

  1. Jan Egil Hafstad
    19. november 2017 at 08:40

    En tankeställare: Hvorfor ble du ikke likegodt poet, Carl ,Petter?

    • carlpo
      19. november 2017 at 16:44

      Tusen takk, Jan Egil. Jeg liker å skrive.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *