En enkel blogg om Guds ord, om vann vind og stein. Om å bygge våre liv og våre fellesskap på fast grunn.

Vi kan høre bibelfortellinger om igjen og om igjen. Aldri hører vi dem helt likt. Vi hører dem, leser dem, grunner over dem og forstår dem ut fra vår livssituasjon, vår livshistorie. Møter vi dem mange nok ganger, erfarer vi at vi aldri har forstått dem fullt ut, aldri tømme dem for mening. Alltid har de noe nytt å vise deg. Om livet, om Gud, om verden og deg selv.

Dette opplevde jeg nå når jeg arbeidet med prekenteksten for i dag (Matteus 7:24-28), en tekst jeg har møtt mange ganger. Jesus forteller en lignelse om to som bygger hus. En på fjell, en på sand. Den som bygger huset sitt på fjell er den klokeste. Og det forstår vi antageligav oss selv. Det er muligens lettere å bygge i sand, men fjell er mye mer solid. Men siden dette er en lignelse, vet vi jo også at det handler egentlig ikke om husbygging i det hele tatt.

Fast grunn

Lignelsen kommer helt i slutten av det som kalles Bergprekenen. Det er den aller første, den sterkeste og viktigste prekenen som noen sinne er og vil bli holdt. Det er en preken av Jesus sjøl, en preken der Jesus sammenfatter sin lære og viser hvordan vi skal leve sammen. Prekenen begynner med saligprisningene, gir bønnen Vår far, og avsluttes altså med denne lignelsen. Jesus forteller selv hva den handler om: hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Den som hører og lever etter det Jesus sier, bygger sine liv på fast grunn. Vil stå oppreist gjennom livets prøvelser. Guds ord er grunnfjellet i våre liv. Gud er grunnfjellet i våre liv. Også når vi snubler og faller, er Gud vår faste grunn som holder oss oppe.

Livets sårbarhet

Hva var det så jeg hørte nå som jeg ikke har hørt før? Jo, vann og vind. Vannets og vindens ødeleggende kraft:

Regnet styrtet ned, elvene flommet og vinden blåste og slo.

Det er ikke bare norsk valgkamp som har preget nyhetsbildet den siste tiden, men også orkanene Harvey og Irma. Irma har nå begynt å stilne, men har vært en av de kraftigste og mest ødeleggende i Atlanterhavet. Den feide over Cuba, Puerto Rico og de karibiske øyer før den kom inn over Florida sist søndag, og forårsaket enorme ødeleggelser. Mindre fremme i nyhetsbildet er monsunregnet i Asia, der land som Bangladesh, India og Nepal opplever ufattelige ødeleggelser som følge av oversvømmelser.

Regnet styrtet ned, elvene flommet og vinden blåste og slo.

Stortingsalget er over, og vi kan være triste eller glade over resultatet. Men det er foruroligende hvordan heller ikke denne valgkampen har handlet om de virkelig grunnlegende utfordringene, om livets sårbarhet. Om klimaendringer og miljøødeleggelser, om fattigdom, flyktninger og mennesker i sårbare livssituasjoner. Vi stikker hodet i sanden. Vi bygger ikke vårt samfunn og vår fremtid på fjell. Jesus snakker kanskje ikke om miljøødeleggelser og menneskeskapte klimaforandringer. Men Bergprekenen forteller oss med all ønskelig tydelighet hvordan vi ikke bare skal tenke på oss selv, men ha øye for det sårbare livet, åpne oss for utsatte og utstøtte mennesker.

En liten bit av fjellet

I Tøyenkirka samles vi rundt et lystenningssted bygget av brostein. Brosteinene er små biter av fjell. Der tenner vi våre lys, ber våre bønner. Legger våre liv i Guds hender. Men brosteinen sender oss også ut, ut på gata, ut i verden.

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirka