Av og til er en skitur bare en skitur. Noen ganger gjør den noe med deg, stemmer sjela.

Jeg har skrevet to blogger om pilgrimsreiser. Og det blir nok fler. Hovedpoenget mitt har vært at en pilgrimsreise ikke bare er en reise til et sted, men også en reise til deg selv. I begge de foregående bloggene skrev jeg likevel om steder et godt stykke unna. Den pilgrimsreisen jeg her vil fortelle om, er en reise i min egen by. Rett og slett en skitur i Nordmarka.

Pilgrimsreise?

En skitur i Nordmarka behøver slett ikke å være en pilgrimsreise. Det kan være bare en skitur: god mosjon, litt frisk luft, naturopplevelser. Det kan være veldig hyggelig, men det kan også være stress. Særlig hvis du føler at du må på tur. Det gjør jeg noen ganger, ikke minst når det er fint vær og godt føre. Hvis jeg må gjøre noe annet da, kan jeg få dårlig samvittighet for ikke å gå på ski. Uansett, noen ganger er en skitur bare en skitur, og det er godt nok. Men så hender det at skituren gjør noe med deg, at sjela di blir stemt, du finner tilbake til deg sjøl. Slik jeg gjorde denne uka.

En skitur i Nordmarka

Denne vintern har det vært lite snø, og jeg tok årets første skitur denne uka. Øvde først et par timer bassklarinett, så tok jeg tbanen til Frogneseteren. Bare reisen opp dit er jo en opplevelse i seg selv, med fantastisk utsikt fra tbanevinduet. Oppe på Frogneseteren stasjon kjente jeg solen varme i ansiktet, nøt den fine utsikten over byen. Så fikk jeg på meg skiene, var litt ustø i begynnelsen, men fikk etterhert litt flyt.

-Inntil jeg var godt inni skauen.
Da blei jeg så overvelda av skjønnheten i skauen at jeg knapt kom meg videre. Snøtunge trær i eventyrlige figurasjoner, lyden av skau, av snø, av snø som smelter fra trærne, av fugler. Kanskje reagerte jeg ekstra sterkt fordi det var lenge siden sist jeg hadde sett et sånt vinterlandskap. Eller kanskje jeg var i litt sånn ekstra pilgrimsmodus etter de andre bloggene jeg skreiv. Det var akkurat som om hele kroppen blei et eneste sanseapparat, som tok inn alt. Jeg blei ett med meg sjøl. På tbanereisa hjem kjente jeg hvordan skituren hadde lega sår i sjelen, og jeg har båret den med meg hele resten av uka.

Jeg elsker byen, menneskene, lydene, gatene. Det jeg elsker spesielt med Oslo, er at marka også er endel av byen. Bare en tbanereise unna.

Her er en lysbildeserie fra skituren: