Sjelesorg – å gi plass til livet

Noen tanker om sjelesorg, samtaler om liv og mening.

Å snakke med mennesker er noe av det jeg opplever mest verdifullt ved å være prest. Samtaler med mennesker i svært forskjellige livssituasjoner gir usminkede glimt av levd liv: av smerte, savn, lengsel, håp, glede, søken etter mening. Jeg opplever den gave det er at mennesker deler av sine erfaringer, av sin klokskap og visdom.

Sjelesorg

Samtaler i kirken blir ofte kalt for sjelesorg. Det er et litt underlig ord. Det kommer fra tysk og betyr egentlig noe sånt som omsorg for sjelen. I en vitenskapelig og terapeutisk orientert verden snakker vi ikke så mye om sjel, men om selvet eller psyken. Noen har kalt sjelesorg for «kirkens forkynnelse til den enkelte.» Andre kaller det for en kirkelig form for terapi. Den danske teologen Eberhard Harbsmeier fører begrepet til det hebraiske ordet for sjel, nefesh, og hjelp, jasha, som har grunnbetydningene liv og plass. Slik mener han at sjelesorg dypest sett betyr å «gi plass til livet.» Det synes jeg dekker godt mange av de samtalene jeg har i min gateprest-tjeneste.

Jeg møter mennesker som lever kompliserte liv, som sliter psykisk, med rus eller begge deler. Jeg møter mennesker som opplever utestengelse, som ikke finner plass for alle tankene de strever med. Noen strever også med å sette ord på sine erfaringer. Det er ikke alltid det er så mange ord i våre samtaler. Det er heller ikke alltid vi snakker om Jesus eller Gud. Men etter beste evne søker vi å gi plass til livet, romme erfaringer og følelser i håpet om at Gud ser oss, hører oss og bærer våre liv.

Samtaler er utrolig viktig del av oppsøkende gateprestarbeid. Her får vi høre rå, usminkede fortellinger om motgang og vanskelige liv, men også om håp og tro.Gjennom disse samtalene får også livet slik det leves i alt sitt mangfold plass i kirka.

  18 comments for “Sjelesorg – å gi plass til livet

Comments are closed.