Stemme sjela

Så er jeg på Voss igjen. Andre året som bachelorstudent i tradisjonsmusikk på Ole Bullakademiet. I året som har gått har jeg lært mye om musikk, men også om meg selv. Her er en blogg om å stemme sjela.

I disse dager feirer jeg et slags jubileum: det er 10 år siden jeg fikk min første faste jobb. Og den jobben har jeg ennå: gateprest i Kirkens Bymisjon. Det er en vidunderlig jobb som jeg håper å være i lenge, og på mange måter et arbeid som har prega mye av den jeg er i dag.

Samtidig er jeg student igjen, og er igang med mitt andre år ved  ved Ole Bullakademiet på Voss. Her studerer jeg tradisjonsmusikk fra Gudbrandsdalen. En kan jo lure på hva det er jeg holder på med: begynne på nytt igjen etter å ha tatt landets lengste utdannelse, toppa med doktorgrad, og er i en jobb jeg trives svært godt med.

Gå i dybden

Mens jeg har gått og fundert på dette, har det kommet opp ord som «veiskille,» «oppbrudd,» «tenkepause» — men ingen av de orda passer. Jeg går den veien jeg altid har gått, den snirklete, krokete. Jeg bryter ikke opp fordi jeg alltid har vært på vei og følt meg hjemme langs veien. Og jeg tar ihvertfall ingen pause, ikke fra noe som helst.

Så har jeg gjennom et år hørt spelekvinner og -menn På Ole Bull-akademiet som før de har spelt har brukt litt tid på å stemme fela si. Så slo det meg at det er noe lignende jeg holder på med, at jeg stemmer sjela mi. Å gå i dybden i musikken, i klangene, rytmen, linjene, melodiene, det opplever jeg som en åndelig vei. I min sjel og mitt hjerte har musikk alltid vært troens språk, som åpner dører og innsikter ordene ikke når. Og selv om jeg har spelt profesjonelt i snart 35 år, har jeg aldri tatt utøvende musikkstudier. Nå skal jeg altså fordype meg i den musikken som traff meg rett i hjerte første gang jeg hørte felespilleren Hans W. Brimi, også det på Ole Bull-akademiet for lenge siden, og jeg skal gå i lære hos en spelemann som rett og slett er barnebarnet hans, Aslak Brimi.

Karriéremessig, i kirka, er dette kanskje helt på trynet. Jeg burde sikkert heller tatt såkalt pastoral-klinisk utdanning (PKU) eller arbeidsveiledning for prester (ABV). Men, jeg har jo allerede verdens fineste jobb! Dessuten får jeg en langt sjeldnere videreutdanning. Pastoral-musisk utdanning, med solid slåtteveiledning. Og en fordypning og nærkontakt med et viktig begrep i kirka, nemlig tradisjon.

Stemme sjela

Jeg har alltid tenkt på teologi som en form for hørelære. Derfor kan det være greit å stemme sjela si en gang i blant, så blir det lettere å høre ordentlig etter.

#arkivet. Carl Petters blogg har hatt forskjellige adresser gjennom årene. Under denne taggen  Dette blogginnlegget er en revidert utgave av et innlegg postet august 2016

One thought on “Stemme sjela

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *