Carl Petter, forfatter på Carl Petters blå blogg

8. november 20248. november 2024

Tro som kollapser

Fortellingen om Jesus som går på vannet blir gjerne forstått som en fortelling om tro. Men handler den ikke egentlig om tro som kollapser?

Fortellingen om Jesus som går på vannet er en kjent fortelling for mange. Noen har kanskje møtt den i søndagsskole eller andaktsbøker for barn. Eller sett motivet på en altertavle slik jeg har gjort. Særlig husker jeg altertavla i den nå nedlagte sjømannskirken i New Orleans. Både Matteus, Markus og Johannesevangeliet har varianter av fortellingen, men det er bare hos Matteus at vi får høre om Peter som kommer ham i møte (Matteus 14:22-34).

Tro som kollapser

Grunnfortellingen er en gruppe fiskere som er ute i fiskebåten mitt på natta og blir overrumplet av uvær. De blir også overrumplet av Jesus som de ser gående på vannet som et gjenferd. Klart de blir redde. Men ikke Peter. Mitt ute på sjøen klatrer han ut av båten for å se om han også kan gå på vannet. Men når han kjenner hvordan viden og bølgende herjer rundt ham, klapper troen hans sammen.

Det er et sterkt bilde på tro som kollapser – når du opplever at grunnen under føttene forsvinner, du synker, synker, synker.

Tro på dypt vann

Jeg føler sterkt med Peter. Gjør Jesus det?
«Du lite troende – hvorfor tvilte du?» spør han etter å ha dratt Peter opp i båten. Jeg kjenner de ordene i kroppen jeg, «du lite troende.» Ja da, jeg er prest og greier, lever av tro og for tro. Men jeg hadde aldri turt å gjøre det Peter gjorde, å bokstavelig talt begi meg ut på dypt vann. Jeg kjenner det ligger der som en lengsel, det å kunne gi seg hen, gi alt. Men gang på gang opplever jeg at troen svikter. Og gjennom et langt liv som gateprest har jeg hørt utallige beretninger om hvor vanskelig det er å tro. Selv om en aldri så mye vil det. Derfor er det ikke akkurat det vi ønsker at Jesus skal si til oss: «du lite troende.»

En fortelling om tro

Men ordene hans er kanskje ikke så strenge som de først høres ut. For Jesus strekker ut hånda og drar opp Peter. Og det har jeg opplevd gang på gang sjøl også. Ikke bare som gateprest, men gjennom hele livet. Om jeg er på aldri så dypt vann, drar Jesus meg opp igjen, lar meg kjenne fast grunn under beina. Derfor tenker jeg at dette fortsatt er en fortelling om tro. Ikke en sterk og modig tro som tør alt og gir alt. Men en tro som roper fra det dypeste dyp: «hjelp meg!»

Jeg tenner lys for
Alle som strever med angst
Kirkas mange flotte frivillige <3
Sudan. En av de verste konfliktene i vår tid

Les mer
25. søndag i treenighetstiden. Kirkeårets tekster på bibel.no
Salt og lys. Blogg på allehelgensdag

1. november 20241. november 2024

Salt og lys

Til søndag er det allehelgensdag, kirkens sorgdag. Men det er lite som handler om sorg i tekstene for dagen. Jesus ber oss om å være salt og lys

Allehelgens dag er dagen for savn og sorg, vi minnes mennesker som ikke er blant oss lenger. Mange tenner lys ved gravene til sine kjære, menigheter inviterer til allehelgenskonsert. Det er fint å ha en sånn dag. Vi trenger dager der er lov å sørge, dager vi kan stoppe opp å minnes mennesker som har formet og fulgt oss i livet.

Sorg uten grav

Det er mange mennesker jeg bærer med meg på en slik dag. Nære familiemedlemmer og venner. Men jeg tenker også på alle jeg har møtt som prest, på gata, hybelhus, i fengsel. Mennesker som har gjort sterkt inntrykk, som ikke lever lenger annet enn i minnet. De synger videre som en melodi i sjelen.

Og jeg tenker på navnløse graver, mennesker som dør på flukt, i krig. På deres pårørende som iever i uvisshet.

For noen år siden var jeg på Sicilia og møtte flyktninger. Jeg møtte fiskere som hadde plukket opp døde kropper i Middelhavet. Jeg var på kirkegårder og så utallige graver uten navn. Det har jeg også med meg.

Allehelgensdag

Allehelgensdag er egentlig i dag, 1. november. I Den norske kirke markeres den den første søndagen i november. Egentlig er det en dag for å minnes alle helgener vi ikke kjenner navnet på. Slik gir det mening å huske på alle som har dødd på flukt, over Middelhavet, over den engelske kanalen, i krig..æ I lutherske kirker har ikke helgener hatt så stor plass, så alle helgensdag har mer blitt en dag for å minnes de som har gått foran og vært gode eksempler i troen. Og nå, en dag for å minnes de døde, om de har vært gode eksempler eller ikke. Slik kan vi si den er sammenvevd med alle sjelers dag, som tradisjonelt er 2. november.

Salt og lys

Dypest sett er allehelgensdag en livets dag. Dere er jordens salt sier Jesus. Dere er jordens lys. Vi skal være nettopp det, salt og lys, kjempe for livet og håpet. Kjempe også for rettferdighet og solidaritet

Jeg tenner lys for …

mennesker i sorg

mennesker på flukt

Les mer
allehelgensdag. Kirkeårets tekster på bibel.no
Vandre i lyset. Et tidligere blogginnlegg

25. oktober 202425. oktober 2024

Blues- og levedag

Bots- og bønnedag. Navnet gir unektelig nedtrykkende og livsfornektende assosiasjoner. Men bak de gammeldagse ordene «Bot» og «bønn» ligger dyp livsvisdom.

Søndag er det bots og bønedag i den norske kirke. Bots og bededag. Det høres gammalt ut. Det høres tungt ut.
Det er for så vidt ikke noe galt hverken med å være gammal eller tung. Blues for eksempel, kan være både skikkelig gammal, og heavy og likevel helt ålreit. Men bots og bededag, det klinger så innmari nedtrykkende og lite livsbejaende. ”Bede” står ikke engang i ordboka, det er en gammal måte å snakke om bønn på. Nå er det da også aller siste gang det heter bots og bededag, Neste år heter det bots- og bønnedag. Men heller ikke «bot» er et ord vi bruker mye i dagligtalens. Vi kan love bot og bedring, eller vi kan bli ilagt en bot. De som har bil og prøver å parkere i Oslo kan fort oppleve det. Det er triste saker og i hvert fall ikke noe vi har lyst til å feire med en gudstjeneste.

Bots- og bønnedag

Men ett eller annet sted i disse gamle ordene, der vrakrester av tankegods fra livsfornektende og streng teologi flyter omkring, ligger det et eller annet vi trenger, et eller annet som faktisk kan vise seg å være noe grunnleggende, livsbekreftende og livsbejaende. For vi vet at vi ikke får til alt, vi vet at vi også strever, sliter, bærer tungt, vi vet at det også er mørke i våre liv. I dette mørke, i dette slitet er det også en kraft, et gudsnærvær, en kilde klart, rent vann for en som er tørst, en som har gått seg bort i ørkenen og ikke har drukket på lenge. Derfor tenker jeg at dagen heller kunne omdøpes til blues og levedag.

Blues- og levedag

Blues er musikk for oss som har gått oss vill og lengter tilbake. Blues er den nakne sannhetens musikk, dønn ærlig musikk som hjelper oss å se håp nettopp når det er som mørkest. Blues handler også om å overleve. Blues er livets musikk, som holder sammen gleden og sorgen, begjæret, fiaskoen, lengselen, ufullkommenheten, som gir oss en tone å holde i når vi ikke vet hvor vi er.
Blues og levedag, blues og levedag.

Love, the Blues. Carl Petter Opsahl, bass klarinett, Tord Gustavsen, flygel, tatt opp i Tøyenkirka

I begynnelsen blues

I begynnelsen blues
I begynnelsen blues
ja, i begynnelsen
blues, en
blå kraft av kjærlighet og lengsel, av
lengsel og kjærlighet
Uten blues var intet blitt til av
alt som er til
alt er skapt i blues

I begynnelsen kjærlighet
i begynnelsen kjærlighet og blues
Skaperen, alle sangers sanger
lengter etter noen å elske
og synger blues
Ja Skaperen synger blues.
Slik er vi mennesker
skapt av blues
slik alt som lever og
puster er skapt av
blues
blues og kjærlighet

Den blå krafta
dirrende i verdensaltet,
En blå kraft av
kjærlighet og
lengsel, lengsel og kjærlighet
kjærlighet og blues

I got blues and you got blues and we all got
blues og kjenner du godt nok
etter, hører du din egen
pust, og ditt eget hjerte
slå,
kjenner du godt nok
etter, kjenner du blodet
strømme gjennom deg, merker du at hver
eneste celle i kroppen din
vil danse

Og kjenner du godt nok
etter, ja, kjenner du godt nok
etter, kommer du helt i
dypet av deg selv
da vil du kanskje finne
at også ditt hjerte er fylt av
blues

Fritt etter en preken holdt i Tøyenkirken, 28.10 2011

Bots og bønnedag. Tekstrekke for den norske kirke
Vandre i lyset. blogg om sist søndags prekentekster

18. oktober 202418. oktober 2024

Vandre i lyset

«Lyset du treng, finst», skriver poeten Helge Torvund.
Jeg ser solen stå opp, forgylle de høstgule bladene som ennå henger igjen på trærne utenfor. I dag vil jeg vandre i lyset, kjenne solen i ansiktet. Jeg vil drikke lys, drikke så mye jeg bare kan, lagre lys i sjelen og i kroppen. Lyset jeg trenger, finnes. Det er godt å vite, for noen ganger er det mørkt, og når det er som mørkest er ikke lyset så lett å få øye på.

«Dere må vandre mens dere har lyset, så ikke mørket faller over dere,» sier Jesus.
Han fortsetter, «tro på lyset mens dere ennå har lyset, så dere kan bli lysets barn.» Ordene er fra dagens prekentekst (Johannesevangeliet 12:35-6). Jeg tror på lyset, jeg skal straks ut å vandre i lyset. Likevel er det noe i måten Jesus sier det på her som gjør meg urolig. For mørket ligger der som en mulighet. Lyset kan forsvinne, mørket kan falle over oss. Kanskje det også er noen som er mørkets barn?

Lys er liv

Det mangler ikke på forkynnelse som deler menneskeheten i to. Noen lever i mørke, fortapt. Andre lever i lyset, frelst. Ikke minst trives slik forkynnelse i sekter og og lukkete usunne trosfellesskap. Jeg har møtt mange mennesker som har opplevd dette og sett hva slags sår og lidelser det kan påføre. Men jeg tror ikke Gud deler menneskeheten slik. Derfor tror jeg heller ikke at ordene fra Johannesevangeliet skal tolkes slik. Her er Helge Torvunds fire enkle ord den beste tekstkommentaren jeg kan tenke meg. Jeg trenger lyset. Vi trenger lys, vi er skapt til lys, alle og alt er skapt til lys. Det står faktisk helt i begynnelsen av Bibelen: «Det skal bli lys.» Lys er livets næring. Ingenting vokser uten lys. Vi er alle lysets barn, vi trenger lys. Lyset finnes.

Vandre i lyset

Søndag er soldagen. Søndag er Kristusdagen. De første kristne kom sammen på søndag, ved soloppgang. Kristus er verdens lys. Nå skal jeg ut, vandre i lyset, kjenne solen i ansiktet, drikke lys, drikke så mye jeg bare kan, lagre lys i sjelen og i kroppen. Jeg slenger kameraet over skulderen i håp om å fange glimt av lys mellom husene, lysspill mellom gyldne løvblad, lysskinn over asfalten. Jeg skal i kirken, se sollyset bevege seg over kirkerommet, forgylle ansiktene som er der. Vi skal tenne lys. Kristuslys, håpslys, kanskje også dåpslys.

Fyllt av lyset fra menneskene jeg har vært sammen med, fra ordene og tonene skal jeg igjen gå ut og kjenne solens varme lys.

Fritt etter preken i Tøyenkirken. Tidligere publisert 24. oktober 2021

I dag tenner jeg lys for:
årets TV-aksjon Sammen for små helter, Barnekreftforeningen
Gaza, Libanon, Sudan, Ukraina
Alle som sliter med psykisk helse

Les mer
22. søndag i treenighetstiden. Kirkeårets tekster på bibel.no
Torvund, Helge Alabama? Aschehoug, Oslo 2011.
Dikt for tilfriskning. Intervju med Helge Torvund i Psykisk helse
All You Need is Love. En enkel blogg om kjærlighet

11. oktober 202411. oktober 2024

En delt verden

En av de råeste lignelsene Jesus forteller, er lignelsen om den rike mannen og Lazarus. Den gir et smertefullt bilde av en delt verden, en verden med et brutalt skille mellom fattige og rike.

Jeg vet ikke om du husker anti-røykekampanjene på 1970- og 1980-tallet, kampanjer som viste hvor ille det kan gå hvis du røyker. Bilder av svarte, ødelagte lunger, mennesker som måte ha et eget apparat mot halsen for å snakke, siden strupen var ødelagt av kreft. Jeg ble vettskremt av dem. Lignelsen Jesus forteller om Den rike mannen og Lasarus er like skremmende om hvordan rikdom kan ødelegge (Lukas 16:19-31).

Den rike mannen og Lasarus

Lignelsens hovedperson er en rik mann som kler seg i de fineste klær og «levde i fest og luksus dag etter dag». En skikkelig «Exit»-type uten moralske skrupler. Utenfor porten hans ligger en ekstremt fattig og syk mann, med kroppen full av verkende sår. Her er det ingen offentlig helsetjeneste, bare hunder som slikker sårene hans. Så dør de og vi møter dem igjen på den andre siden. Her er rollene snudd. Lasarus blir tatt godt vare på av engler, mens den rike pines i dødsrike. Den rike spør orm ikke Lasarus kan dyppe fingrene i vann og fukte tungen hans. Det går ikke. Så spør den rike om ikke Lasarus kan sendes til brødrene hans og advare dem, så ikke de skal komme i samme pinsel som ham. Det går heller ikke. For de «har Moses og profetene». Og «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»

Sånn var det jo egentlig med røykekampanjene også. Folk visste jo at røyking var skadelig, kunnskapen var der, men mange valgte å røyke like vel. Ja sånn er det også med klimakatastrofe. Kunnskapen har vært der i lang tid, men vi fortsetter å ødelegge kloden selv om vi ett eller annet sted inne i oss vet at det kommer til å gå galt.

En delt verden

Lignelsen gir et smertelig presist bilde av en delt verden. En verden med et brutalt og tilsynelatende uoverkommelig skille mellom ekstremt fattige og ekstremt rike. De 62 rikeste menneskene i verden eier mer enn de 3,5 milliarder fattigste, og 1 % av verdens befolkning eier like mye som resten av verden til sammen. Og det er jo ikke sånn at vi lever i uvitenhet om dette. Vi ser det i nyheter, vi ser det i vår egen by. Og mange av oss veit at vi har mye mer enn vi trenger. Noen er kanskje i en evig blandingsrus av kokain, penger og makt, men jeg tipper de fleste er hverken onde eller grusomme.

Men heller ikke uvitende. Vi har loven og profetene. Dette er kanskje det sterkeste moralske budskapet Jesus har til verden. Det handler ikke om sex og kjærlighetsliv. Det handler om penga dine og hvordan du bruker dem.

Les mer
21. søndag i treenigheten. Søndagens tekster på bibel.no
All You Need Is Love.En blogg om kjærlighet.

4. oktober 20246. oktober 2024

All You Need Is Love

«All You need is Love». Så enkelt kan det sies. Alt du trenger er kjærlighet. Men hva er kjærlighet?

Det har blitt sagt at 97 % av alle sanger som er skrevet i verden er sanger om kjærlighet. Jeg vet ikke om det er sant. Kanskje er det bare 92%, eller 89? Hvem vet. Men det er ingen tvil om at det finnes mange kjærlighetssanger, sanger om romantisk kjærlighet. Og de kommer i mange slags varianter: beskrivelser av den andres skjønnhet, av lengsel og glede. Men også sinne, sjalusi, skuffelse, hjerteskjærende «break up sanger». En av mine favoritter blant kjærlighetssanger er faktisk en breakup sang. Det er «Getting over you med Willie Nelson og Bonnie Raitt. Den ga meg styrke i en situasjon som ikke handlet om en kjæreste, men et menneske jeg stolte på som sviktet. Sangen har en setning som kanskje ikke høres spesielt kristelig ut: «I don’t want to see your face again». Men akkurat de ordene bar meg gjennom en veldig mørk tid.

Forestillinger om den store romantiske kjærligheten er dypt innskrevet i vår kultur. En forventning om å møte den eneste rette. I populærkulturen er det romantiske plotet nesten som et avhengighetsdannende rusmiddel. Når jeg sliter og trenger å beskytte meg mot verden, ser jeg på serier. Enten det er sykehus-serier, advokatkontorserier, politiserier eller familiedramaserier er det alltid ett eller flere underliggende plot om to som kanskje finner sammen eller ikke, et sukkersøtt – eller bittersøtt – plot som får meg hekta. så jeg ser en episode til. Og enda en. Og helt sikkert en til.

Jesus snakker om ekteskap

I søndagens prekentekst møter vi noen luringer som vil sette Jesus på prøve. De spør ham om en mann har lov å skille seg (Markus 10:2-9). Tilsynelatende handler det om ekteskap. Tilsynelatende handler det om kjærlighet mellom to mennesker som har surnet eller kjørt seg fast. Men Jesus gjennomskuer dem. De er ikke opptatt av kjærlighet i det hele tatt. Hjertene deres er steinharde. I mange kirker vil prekenen helt sikkert handle om ekteskap, familie og kanskje romantikk. «Bygg våre hjem i fred
og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap» heter det i bønnen for denne søndagen.

Jeg har selvsagt ingenting i mot hverken romantisk kjærlighet eller ekteskap. Som prest har jeg hatt gleden av og vie mange par, og hatt inspirerende vigselssamtaler. Men som prest har jeg også snakket med mange mennesker som hele livet har lengtet etter en å dele livet med og aldri funnet noen. Jeg har snakket med mennesker som har levd i voldelige og destruktive relasjoner som har satt dype spor. Og jeg har snakket med mennesker som har opplevd at kirka har fordømt deres kjærlighet. Og selv om jeg «tror på kjærligheten», ser jeg også at forestillinger om den store romantiske kjærligheten kan sette kjærligheten i en litt for trang bås.

All You Need is Love

For når Jesus snakker om kjærlighet, er det alltid om en dypere kjærlighet, en mer altomfattende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke bare er til det kjente og kjære, men til det som er ukjent og fremmed. En kjærlighet som åpner seg for fremmede, for skaperverket, for blomster og fugler og fjell og vann. En kjærlighet som gjennomlyser hele universet og holder det sammen. Det er en kjærlighet som kaller oss til å være medmennesker, til å gjøre godt i verden, til å gå med og bære mennesker som trenger det.

Og ja, derfor går det an å si det så enkelt, som Beatles synger, «All you need is love»:

All you need is love
All you need is love
All you need is love, love
Love is all you need

Love, love, love
Love, love, love
Love, love, love

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirken onsdag 2. oktober 2024

Les mer
20. søndag i treenigheten. Prekenteksten for søndag på bibel.no
Getting over You. Ahh. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører denne låta! Det visste du kanskje ikke om meg, men jeg er en stor Willie Nelson fan. Kanskje jeg skriver om det i en annen blogg 🙂
All You need is Love. Ja det er jo en fin låt da, her er en live-versjon
Kjempe med drager. Blogg om forrige søndags prekentekst

27. september 202429. september 2024

Kjempe med drager

Drager er mytologiske skikkelser, dypt innvevd i vestlig kultur. Dragene var der fra begynnelsen av. Det eldgamle babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish forteller om Marduk som dreper uhyret Tiamat og skaper orden i kaos. Det finnes mange heltedikt om suverene helteskikkelser som klarer å overvinne drager. Kanskje tror du ikke på drager, og kanskje føler du deg ikke som en helt. Men det er mange av oss som daglig må kjempe med drager.

Mikkelsmess

Søndag feirer vi Mikkelsmesse i kirken, en dag der vi minnes erkeengelen Mikael. I jødisk og kristen overlevering representerer Mikael rettferdighet. Derfor er han ofte avbildet med en vektskål. Daniels bok i Det gamle testamentet beskriver Mikael som en archangelos, gresk for fyrste. Mikael lever videre i jødisk apokalyptisk litteratur. Også i Det nye testamentet er Mikael en fyrste, som leder en hær av engler i kampen mot onde krefter. Johannes åpenbaring forteller om Mikaels kamp mot en drage, i den siste avgjørende kampen i endetiden der Satan – også han opprinnelig en engel – blir nedkjempet (Åpenbaringen 12:1-9). Det er sterke saker!

Mikkelsmesse er blant de eldste katolske merkedagene. Dagen ble også viktig i folkelig tradisjon. På primstaver er mikkelsmesse markert med vinge eller skålvekt. Denne merkedagen har ofte vært knyttet til innhøsting. Alle sauer og kyr skulle være kommet hjem fra setra til Mikkelsmess. Erkeengelen Mikael møter vi for eksempel i diktet Draumkvedet. Her blir han kalt Sankte såle Mikkel, fordi han veier menneskers sjela (såle). I en oppskrift fra presten MB Landstad kan vi lese:
Og deð var sankte sále Mikkjel
han vóg i skálevigt,
sá vóg han alle synde-sjælinne
hen til Jesum Krist
Etter reformasjonen fortsatte det å være en helligdag frem til 1770. Da forsvant den helt. I løpet av de siste tiårene har dagen fått nytt liv, og ble gjeninnført som alternativ merkedag i 1999. Den forbindes gjerne med høsttakkefest eller med kampen mot det onde.

Drager og andre uhyrer

Som du kanskje alt har skjønt, drager og uhyrer fantes lenge før Nettflix, Game of Thrones og Dungeons and Dragons. De har vært del av menneskers forestillingsverden siden tidenes morgen. I det babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish, eldre enn de bibelske skapelsesfortellingene, forteller om helten Marduks kamp mot Tiamat. Blant de mest kjente fortellingene i europeisk tradisjon, kjent blant mange speidere, handler om St Georgs kamp mot en drage som hver dag spiste en ung jente. Mens drager gjerne har en positiv betydning i kinesisk tradisjon, har de i vesten stått får mørke og kaos. Og som i Johannes åpenbaring, i ledtog med selveste Satan. Drager og andre uhyrer har levd rike liv i myter og fortellinger. Og de lever videre i populærkulturen, i spill og tv-serier. Snille drager som finnes i for eksempel tegneserier for barn, er en moderne oppfinnelse.

Kjempe med drager

Kanskje tror du ikke på drager. Kanskje opplever du deg heller ikke som en helt. Men jeg tror mange av oss likevel kjemper med drager. Kaos og mørke, inne i oss og utenfor oss. Derfor tror jeg Mikaels kamp mot drager og ondskap, for rettferdighet, har en dypere betydning. Det er krig i midtøsten, i Sudan i Ukraina. Jorda slik vi kjenner den er i ferd med å bukke under i en kaotisk, brennheit klimakatastrofe. Noen av oss kjemper våre kamper mot uoversiktlig byråkrati, mot usynlige undertrykkende mekanismer: Mikkelsmesse handler dypest sett ikke om engler og drager, men om lys å håp i en kaotisk verden.

Les mer
Mikael og alle englers dag. Presentasjon av Mikkelsmesse på kirken.no
Mikkelsmess. Søndagens bibeltekst
En offiser og hans tro. Tekstrefleksjon for forrige søndag

20. september 202422. september 2024

En offiser og hans tro

Noen ganger møter vi mennesker som overrasker oss, som slett ikke er slik vi forventer. Selv Jesus kan bli overrasket. Som for eksempel i møte med en offiser og hans tro i Kapernaum.

Fortellingen om offiseren i Kapernaum står i Matteusevangeliet kapittel 8. Offiseren kommer til Jesus og ber ham helbrede sin syke slave. Samtidig sier han at han ikke er verdig til å få Jesus på besøk i sitt hjem. Jesus blir overrasket over denne mannens sterke tro.

En offiser og hans tro

Jeg har brukt litt tid på å forstå denne fortellingen. Hva er det den vil si meg? Det jeg strever med er hvordan offiseren forklarer hvordan Jesus kan hjelpe. Han bruker bilder fra militært hierarki som virker veldig teknisk og merkelig. Men det jeg skjønner er at offiseren er pågående, ydmyk og har en sterk tro på at Jesus kan helbrede slaven. Sånne folk har jo Jesus alltid sans for.

En fremmed

Men fortellingen handler ikke bare om tro. Den handler også om fellesskapets åpenhet. I evangeliene er det mange fortellinger om Jesus som møter fattige, syke, utstøtte. Her møter han ikke bare en velstående mann med høy posisjon. Han møter en representant for den romerske okkupasjonsmakten. Men det er tydelig at han har et hjerte når han bryr seg om en slaves helbred. Og denne offiseren gjemmer seg ikke bak sin posisjon. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak,» sier han. Jesus holder han fram ikke bare som eksempel på en sterk, ydmyk tro. Han gir et stikk til alle som kaller seg troende, som tror de er innafor. «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»

i 1. Kongebok kapittel 8 kan vi lese: Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld.

Så fortellingen gir oss et eksempel på ydmyk tro, men også på hvordan vi skal ta imot fremmede.

Jeg tenker også på mennesker jeg umiddelbart kan ha fordommer mot, mennesker jeg har en tendens til å avvise før jeg blir kjent med dem. Ja, vær du sikker. Jeg har det også sånn. I mitt tilfelle kan det for eksempel være visse maktpersoner, folk som har massevis av penger eller mennesker med politiske overbevisninger jeg ikke deler. Men så blir jeg ikke sjeldent overrasket. De har noe å fare med, de kan være dypt engasjert i det samme som meg, og de kan være rause. Gudsriket er ufattelig åpent. Du hører til der. Naboen din. Og jeg.

Prekentekst for 18 søndag i treenighetstiden

Jeg er Marta, jeg er Maria. Blogginnlegg

17. september 202417. september 2024

GUDSTJENESTE I AIDSENS TID

For over 30 år siden var jeg med på Allehelgens messe på utestedet Den sorte enke. Det var en gudstjeneste i aidsens tid som har satt dype spor.

Svein Fuglestad var også med på denne gudstjenesten, sammen med pianist Anders Rogg, skuespiller Katje Medbøe og Helge Fisknes. Helge var prest på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for mennesker berørt av AIDS og HIV. Det var Helges idé å få til en allehelgensmesse på utestedet Den sorte enke, et diskotek for homofile i Oslo. Svein Fuglestads oppsetning Enkemesse, forteller om denne gudstjenesten. Det er samtidig en fortelling om frykt, skam og musikkens, ritualenes og symbolenes helbredende kraft.

Frykten, skammen

Ved inngangen til 1990 tallet var norske aviser preget av overskrifter om AIDSs epidemi og dødelighet, om menn som hadde ubeskyttet sex med menn, overskrifter som skapte frykt og skam. Svein forteller forestillingen: Når seksuelle handlingar mellom to av same kjønn blei fordømt av flertallet i Kirka og av halve Norges befolkning, så resulterte det i taushet og vekk-gjømte liv. Når brorparten av familien til den døde ikkje ein gong visste at han var homofil, og iallfall ikke at han døde av aids, så ble det viktigaste av alt å holde den egentlige dødsårsaken skjult for så mange som mulig. Veldig mange døde av «kreft».

Gang på gang fekk ikkje den mannlige sambuaren til den som var død navnet sitt i dødsannonsen, og fekk bare aller-nådigst vært til stede i begravelsen. Når alt rundt hiv og hivpositive var så anonymisert, skambelagt og hemmelig, blei det vanskelig å bryta ut av en vond sirkel der angst, redsel, skyldfølelse og det lukka rom omslutta og prega kvardagen til altfor mange som levde med hiv og aids på den tida.

Enkemesse

Helge mente det var viktig å bryte tausheten, skape et rom og et liturgisk språk for sorgen og skammen, og inviterte til allehelgensmesse på Den sorte enke, på den tida det mest populære utstedet i Oslo for homofile. Vi hadde prosesjon, sang salmer og leste tekster til trøst. Svein forteller, på sin karakteristiske Rogalandsdialekt: «Messa skulle starte. Flere og flere fra baren oppe i første etasje hadde bevega seg ned i kjellaren og stod langs veggene rundt dansegolvet. Carl Petter gjekk foran i prosesjonen og spelte klarinett, mens me andre gjekk bak og bar blomster, bibel og lys – forbi mørkerommet og inn på dansegolvet – mens me sang «Laudate Omnes Gentes». Det betyr; Syng lovsang hele jorden, syng lovsang til vår Gud.

Det var kanskje ikke det mest inkluderande sangvalget når me for første gang i historien skulle inn på arenaen til ei gruppe mennesker der de fleste ikke ville satt sine bein i ei kirke eller ein annan kristen-religiøs sammenheng. Eg har tenkt på det ittepå. Under inngangsprosesjonen sang me nok ikke for de rundt hundre homoane som skeptiske og avventande hadde samla seg i kjellaren med røyken og ølglasset. Me sang for oss sjøl. Me sang for å jaga vekk redselen fra vår egen sjel og for å få mot til å gjennomføre det som me hadde satt i gang.

Gudstjeneste i AIDSens tid

Helge hadde også tenkt på hvordan sorgen kunne få et symbolsk uttrykk. En viktig del av gudstjenesten var lystenning og salving med olje. Det siste skummelt i en tid med sterk angst for berøring. Men aldri har jeg sett noen så sultne på symboler. Det er nok fortsatt den sterkeste gudstjenesten jeg har vært med på. Enkemessa var liturgisk nybrottsarbeid. Og jeg kan godt si at den var min liturgiske vekkelse.

Vi holdt tre allehelgensmesser på Den sorte enke, 1992, 1993, og 1994. I 1996 kom medisin som gjorde at folk ikke lenger døde av HIV. Holdningene i kirka og samfunnet begynte å bli mer åpent.

Svein har holdt forestillingen flere ganger siden premieren i 2022, og vi har blant annet fremført den på Politisk korrekt teaterfestival i Hamar.

Jeg er svært takknemlig for at jeg får være med på forestillingen, og at jeg fikk være med på alle enkemessene for 30 år siden.

All sitert tekst er fra Enkemesse, av Svein Fuglestad

Les mer
Enkemesse. Presentasjon av forestillingen
En historie fra Aksept. Les om hva Aksept gjør i dag
Jorden er en gave. Et blogginnlegg om økoteologi

30. august 202430. august 2024

Jeg er Marta, jeg er Maria

Jesus er på vandring og kommer inn i en liten landsby. Der er det en kvinne som heter Marta som tar i mot ham. Hun har en søster som heter Maria. Marta steller i stand. Kanskje lager hun mat, gjør klar en seng Jesus kan sove på, rydder litt. Vi kan regne med at hun gjør det vi ville ha gjort hvis vi får gjester på besøk. Det gjør ikke Maria. Hun setter seg ved gjestens føtter og hører på det han har å si. Til slutt blir Marta lei, som jeg tror mange av oss hadde blitt, og spør Jesus om ikke han kan si til Maria at hun må hjelpe til litt hun også. Men hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Jesus sier «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:38-42)

To søstre

Historien er fortalt og gjenfortalt mange ganger. Og når vi hører den, hører vi den forskjellig. Jeg for eksempel, jeg blir gjerne provosert over hva Jesus sier. At han ikke ser Marta og alt hun gjør for ham. Litt av en gjest å få på besøk! Jeg tipper Marta er den ansvarlige storesøsteren som alltid må se til at alt er i orden. Men det sier ikke fortellingen noe om. Jeg tenker på en annen fortelling, lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Om sønnen som reiste bort og svidde av alle pengene han fikk av faren sin og så kom hjem igjen med halen mellom beina. Faren er ikke sint, han er bare glad og gjør i stand til stor fest. Også denne sønnen hadde søsken, en storebror. Og han, litt på samme måte, surmuler for at han gjør alt det riktige mens den andre får all oppmerksomheten.

Jeg er Marta

Det er noe dypt menneskelig ved Marta. Det er utrolig kjipt å være den som ordner opp og får ting til å gå opp. Så er det noen andre som får all oppmerksomheten. Hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i dette søskendramaet? Likevel tror jeg ikke det er hovedpoenget. Jesus ser Marta. Selv om Jesus helt sikkert sa en masse dype ting til Maria mens hun satt ved hans føtter, er det ordene til Marta som er tatt vare på. Han sier navnet hennes to ganger, ja det er klart Jesus ser Marta. «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»

Ordene treffer meg. Ordene treffer meg litt forskjellig fra gang til gang. Men de treffer meg. De treffer meg i min uro. De treffer meg i min flukt fra det som skjer her og nå. De trenger meg i min flukt fra meg selv.

Jeg er Maria

Maria er kanskje ikke lat. Hun er kanskje ikke blind for alt søsteren gjør. Kanskje har hun også ordnet i stand når det trengs. Det sier fortellingen ingenting om.

Fortellingen minner meg om mitt bønneliv. «Nå skal jeg be», tenker jeg. Men hue er som en virvelvind. Det går rundt og rundt. Jeg leter etter ord, de riktige tinga å be om. Men jeg glemmer å trekke pusten, falle til ro. Jeg glemmer å lytte.

Fortellingen minner meg, underlig nok, på hva den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om akselerasjon og resonans. Marta ligner på en av skikkelsene Rosa beskriver i begynnelsen av boka om resonans

i dag skal jeg, forhåpentligvis sammen med tusener av andre over hele landet, gå i tog for klima. Fortellingen minner meg på lyttingens mysterium. Vi trenger å stoppe opp og lytte til naturens rop – og naturens sang

Les mer:
Tekstene for 15. søndag i treenighetstiden. Tekstene for kirkeåret på bibel.no
Liturgi for et godt liv. En innføring i Hartmut Rosas tenkning. Artikkel jeg skrev for Tidsskrift for praktisk teologi.
Lyttingens mysterium. Ja, eller Mystery of Listening som dette albumet heter. En musikalsk utforskning av lytting, lytting til liv og natur rundt oss.
Jobbe for Gud. Tekstrefleksjon til sist søndag