Litt seint kanskje, en begeistra blogg om en fantastisk liten bok, allerede et par år gammel. Men det var først nå den kom til meg, viste seg for meg, Linda Klakkens vidunderlige skildring av sin reise mot Lawrence Ferlinghetti, den siste beatpoeten.

Jeg så den for et par-tre uker siden, gikk nevrotisk inn på Tanum på Majorstua med en slags visshet om at her finner jeg vel egentlig ikke noe. Kvelden før feira jeg disputasen min, nå gikk jeg hvileløst i gatene, inn og ut av butikker. Hadde akkurat vært på Platekompaniet tvers over veien og nesten kjøpt en samling med

50 blues-cder og et munnspill. Og lagt den fra meg. Jeg ser pliktskyldigst gjennom lyrikkhyllen, lar blikket falle på en liten grå bok som er utstilt. Hm. Interessant, en bok om Ferlinghetti. Jeg er hekta på hans poesi. Jeg blar litt i boka, men setter den tilbake. Har jeg ikke kjøpt plater skal jeg vel heller ikke kjøpe bok. Det er så vanvittig mye jeg ikke har fått lest, jeg kan begynne med stablene av uleste bøker hjemme.

En vidunderlig (liten) bok om den siste beatpoeten Lawrence Ferlinghetti

En uke siden, sklei jeg inn på biblioteket på Tøyen, litt roligere i kroppen nå. Trivelig stemning der inne, sola skinner deilig der ute. Jeg leser aviser, blar gjennom dvd’er. Og der står’n sannelig igjen, utstilt, den lille grå boka. Jeg låner’n, putter’n i jakkelomma.
Nå har jeg lest den.

3 +1 grunn til å like boka

1) Den er liten og passer perfekt i jakkelomma. Jeg kan med andre ord ha den med meg overalt, lese den på bussen og t-banen, uten å måtte ha med sekk eller plastpose. Jeg kan putte den tilbake i jakkelomma og ha hendene fri når jeg ikke leser den.

2) Den handler om Lawrence Ferlinghetti. En av mine yndlingspoeter.
Selv om jeg gjerne leser amerikansk poesi på originalspråket, traff Ferlinghetti meg for første gang på norsk, i Jon Sveinbjørn Jónssons smidige oversettelse, En tankens Coney Island. Dikt i utvalg og gjendikting (også den i et format som passer jakkelomma, noe bokmerker av brukte bussbilletter vitner om). Her er noen utdrag av «Populistmanifest»:

Poeter, kom dere ut av skapet,
åpne vinduene, åpne dørene,
dere har stukket dere vekk altfor lenge
i de lukkede verdenene deres
(… )
Det er ikke tid for kunstneren å gjemme seg
over, hinsides, bak scenene
likegyldig, mens han steller neglene
forfiner seg ut av tilværelsen.
Det er ikke lenger tid for våre litterære leker,
ikke lenger tid til paranoia & hypokondri
ikke lenger tid til angst & bæven
det er bare tid til lys & kjærlighet
Vi har sett vår generasjons beste hjerner
gå til grunne av kjedsomhet på diktopplesninger.
Poesien er ikke noen hemmelig orden
ikke er den noe tempel, heller.
Hemmelige ord & sanger nytter ikke lenger.

Jeg gjorde manifestet til mitt eget, bytta ut poet og kunstner med prest og jazzmusiker, whatever. Jeg ville ikke gjemme meg, ville ikke gå til grunne av kjedsomhet.
Nåja, jeg kan skrive mer om mitt eget forhold til Ferlinghetti en annen gang. For her er den tredje grunnen til at jeg likte boka, og til at jeg skriver dette blogginnlegget:

3) Linda Klakken skriver så levende godt om  å bli grepet av en idé og følge den. Om akkurat å ha feira  30-årsdagen din, lure på hva som blir igjen etter oss når vi går bort å få det for deg at du skal treffe en av det tjuende århundredes største poeter, nå en gammel mann på den andre siden av Atlanteren. På sin ferd mot poeten blir vi suggesivt dratt inn i beatpoesien på amerikansk og norsk. Vi møter Jan Erik Vold i en skinnsofa på Bristol, der han legger ut jazz i 1950-åras New York til akkompagnementet av Frank Sarkozi som spiller «Here’s That Rainy Day.» Vi sitter bak skrivebordet til Jon Sveinbjørn Jónsson (han gikk bort 2008) og besøker graven hans.

I San Fransisco

I San Fransisco er vi på barer, i gater i bokhandlen til Ferlinghetti og Linda Klakken drømmer seg til hvodan det var å 1950- og 60-tallet. Vi møter eksdama til Jack Keroac, Helen Weaver og den hyggelige Chris, Chris Felver, en venn av Ferlinghetti som også har laget dokumentar om ham. Til slutt møter vi også Ferlinghetti. Linda Klakken skriver at intervjuet gikk dårlig. Det er ikke lett å intervjue en som hører dårlig. Men jeg er ikke så sikker, Ferlinghetti åpner seg, og Linda får hatten hans…

Slik åpner hun:

Jeg står i døråpninga på kontoret til Lawrence Ferlinghetti. Jeg har flydd over Nord-Atlanteren til San Francisco for å treffe ham. I flere dager har jeg gått langs Columbus Avenue og tenkt på ham, tenkt på det hvite skjegget, jeg har spurt folk om ham på gata, jeg har vært oppe i åsene, jeg har gått langs motorveien, jeg har sittet på stranda om ettermiddagen og sett bølgene krumme ryggen og slå inn mot land, jeg har vært trist og ensom, full og glad, jeg har snakket med gamle venner av ham, måker, løsbikkjer, uteliggere, jeg har vært overalt, og nå står jeg her, i døråpninga. Han sitter bak skrivebordet med ryggen til. Vi har akkurat tatt farvel.

4) For det fjerde, for det var flere enn tre gode grunner, men jeg tar med bare én til: Boka ga meg lyst til å lese Ferlinghetti igjen, sette på plata «Pictures of the gone world» der han leser til musikk komponert av David Amram, den fikk meg til å ville spille, skrive, lese….

Boka er herved anbefalt.

foto av Lawrence Ferlinghetti  © Chris Felver

Linker
Den siste Beatpoeten. Lenke til boka på Flamme forlags hjemmeside
Lunch Poems. Lawrence Ferlinghetti leser egne dikt
City Lights Books. City Lights Bookstore er Ferlinghettis

#flashback friday
Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg. Dette er en bearbeidet versjon av et innlegg postet til 12. mars 2012.