I dag er det fem år siden jeg disputerte og tok doktorgrad, etter å ha jobba i over 13 år på en avhandling om hip-hop kultur og spiritualitet. Det var en lykkelig dag. Jeg hadde følelsen av å fly under selve disputasen. Lite visste jeg da at mye av arbeidet gjenstod, nemlig arbeidet med å gjøre avhandling til boka Dance to my Ministry som kom ut i høst. Her er utdrag fra et blogginnlegg jeg skreiv etter disputasen:

Bilde fra disputasen i Universitetets gamle aula. Førsteopponent Anne Danielsen til venstre.

Så har jeg endelig disputert. To uker etterpå går jeg fortsatt og svever i en slags lykkerus, et 13 års langt livsprosjekt er kommet til veis ende. Eller?

«Velkommen nye pappa!» sa den yngste sønnen min da jeg var ferdig med disputasen. Ingen av barna mine har opplevd en pappa som ikke har hatt et doktorgradsarbeid hengende over seg. Før nå. Doktorgradsarbeidet har vært en lang og kronglete prosess med opp- og nedturer. Og det har vært noen virkelige, fortvilte nedturer, langt ned i den dypeste, mørkeste kjelleren. Mennesker rundt meg har måttet bære mye av støyten, ikke minst de aller nærmeste. Jeg fantaserer om å samle venner som har vært igjennom det samme rundt et kafébord i himmelen og spørre: «Var det verdt det?»

For min egen del kan jeg bare svare «Ja, det var verdt det.» Gjennom forskning på hip hop har jeg lært mye, fått anledning til å bli kjent med en kultur som jeg visste lite om fra før. Jeg harhørt masse fin musikk, sett utrolig mye bra graffiti, møtt mange mennesker.  Og jeg har blitt bedre kjent med meg selv.

Også nedturene er verdifulle erfaringer. Jeg har en følelse av at disputasen ikke var avslutningen på en lang prosess, men en markering av en ny begynnelse, en ny fase, der kunnskapen og visdommen jeg har ervervet skal få prege min tenkning og mitt arbeid på nye måter. Det var utrolig flott å kunne feire disputasen i Tøyenkirken der jeg jobber som gateprest. Sammen med mennesker jeg henger med til daglig, kjenne at det er mange mennesker som bærer meg, tar meg i mot, at jeg ikke er alene i verden. Arbeidet som gateprest har gitt avhandlingsarbeidet en retning. Samtidig håper jeg at det jeg har lært om gatekultur og av gatas kunstnere kan gi mitt fortsatte arbeid som gateprest en ny dimensjon.

5 år etter

Nå har det altså gått fem år. Jeg hører fortsatt på hip-hop, selv om det er mest folkemusikk for tida. Fortsatt går jeg ut i byer og leter etter graffiti. Og jeg husker dagen jeg disputerte. Jeg husker lunsjen på Grand hotell med kommiteen. Jeg husker den fine festen i Tøyenkirka. Jeg ser tilbake på dagen med glede. Jeg gleder meg også over mye annet: over året jeg bodde med familien i New York mens jeg var gjesteforsker på Union Theological Seminary. Alle vennene jeg fikk der, som jeg fortsatt holder kontakten med. Over arbeidet med boka, som har gitt meg helt nye kunnskaper om spiritualitet. Og at jeg er ferdig med avhandling og bok, som til tider har ligget tungt over meg. Nå kan jeg bruke tida på å spille.

Til slutt på denne lille  jubileumsdagen: et bilde av meg og hip-hoplegenden Kool Herc.
fred.

#flashbackfriday
Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg. Dette blogginnlegget inneholder elementer fra et innlegg postet 6. mars 2012.