Så begynner fasten, så begynner vandringen. Vandringen mot Jerusalem, mot påske, mot et eller annet mål du kanskje ikke helt ser ennå. Det er askeonsdag.

I fastetida er det ofte fokus på noe du skal avholde deg fra: kjøtt, kaffe, godteri, Facebook.
Eller kanskje du har bestemt deg for å være ekstra flink til noe, besøke venner eller noe som trenger selskap, lese, be.
Det er mange måter å faste på.

Fasten er en tid for nøysomhet, meditasjon og selvransakelse. En forberedelsestid, 40 dager før påske, vi vandrer inn mot påskens mysterium. Gud dør med Jesus Kristus. I Jesus Kristus dør Gud med alle oss mennesker. Og i Jesus Kristus reiser Gud oss opp igjen og gjør oss hele.
Jeg tror ikke fasten egentlig handler om å avstå fra noe. Heller om å vie seg til noe, gi rom til noe en ofte går glipp av ellers. Den handler heller ikke om å vise hvor from man er, om å få til noe, være flink til å be eller meditere.

I mange kirker er det en tradisjon å tegne hverandre med et askekors i pannen. En tolkning av denne skikken er at den minner oss på at vi er dødelige, at vi engang skal dø. Men den minner oss samtidig på at det er nå vi lever. Husk at du lever.

Bønn, meditasjon og faste er en måte å bli bedre kjent med deg selv. Det er en reise i ditt indre, gjennom lag på lag av smerte, sår og masker, beskyttende masker livet har gitt oss, en reise i dypet slik at vi kan komme i kontakt med den bunnlinjen i oss selv som er deg og meg. I det daglige liv er vi ofte redd for å forholde oss til oss selv, den vi er.

Vi later som, vi forstiller oss. Vi prøver å være den vi tror at andre vil at vi skal være, eller så setter vi kanskje på en tøff maske for å skremme andre unna. Fordi vi er redd oss selv.

Det spiller ingen rolle om du er det som gjerne blir kalt vellykket, om du har masse penger, alle de tingene du ønsker deg og en jobb som gir deg respekt og anseelse,  eller om du lever et liv med rus og har vært innom det som er av institusjoner eller har sittet inne. Dette har ingenting å gjøre med hvem du egentlig er. Dette er ikke hva Gud ser i deg, dette er ikke hvorfor Gud elsker deg.

Når alt ytre er skrelt bort, møter du deg selv, din egen frykt, men også din egen livslyst. Og du møter Guds kjærlighet. For dette er bunnlinjen i deg selv og bunnlinjen i påskebudskapet. Du er elsket.

Fritt etter andakt holdt på Kirkens Bymisjons kafé Møtestedet.