Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold. Jon-Roar Bjørkvold.
«Bjørka er et eldgammelt russisk fruktbarhetsymbol» sier han, med en stemme som kommer dypt fra magan et sted. Bjørkvold synger bjørka, vi blir bjørkeskog av slanke, ranke bjørketrær når Bjørkvold snakker om bjørka. I bakgrunnen er stillbilde i svart/hvitt av slanke bjørketrær, fra Andrej Tarkovskijs film Andrej Rubljov. Gjennom semesteret har Bjørkvold latt oss få kjenne på kroppen hva musikk gjør med oss, for eksempel når vi ser film.

I fjor var jeg på Nasjonalbiblioteket, der Jon-Roar Bjørkvold lanserte sin nyeste bok, «Grunntonen.» En sal fylt til randen av mennesker.  Femogtjue år har gått siden jeg fulgte Jon-Roars forelesninger om filmmusikk og ikke minst «Det musiske menneske». Han har formet generasjoner av studenter, meg selv inkludert. Han åpner kilder i oss selv, kroppens hukommelse er en brønn for å kjenne selg selv. Fantasi og skaperkraft gjør universet større. I dag snakker han ikke om bjørka, men om sangene som former oss og mobiliserer oss. Om sangene vi sang da vi var barn og sangene vi sang etter 22. juli 2011, om Margrethe Munthe og Henrik Wergeland. Og om Prince, Elvis Presley og Louis Armstrong. Og vi synger. For dette er kanskje en boklansering, men det er også en to timers lang Jon-Roar Bjørkvold happening der Jon-Roar knapt er i nærheten av talerstolen, men beveger seg energisk til og fra flygelet. Noen ganger holder han på en hemmelighet og det blir helt stille. Til han lurt og med barnlig glede forteller oss hemmeligheten. Visste du for eksempel at Henrik Wergelands «Vi ere en nasjon vi med» er printet med mikroskrift på baksiden av førerkortet?

Ingen snakker om bjørka som Bjørkvold.
Ingen snakker som Bjørkvold.

Bøkene til Jon-Roar finner du på Freidig Forlag

#tb. Carl Petters blå blogg har hatt forskjellige adresser. Under denne taggen legger jeg ut utvalgte blogginnlegg. Dette er en bearbeidet versjon av et innlegg postet 11. mai 2016