Karneval og kjærlighet

Så er det fastelavenssøndag,  siste søndag før faste, eller «kvelden før faste» som navnet egentlig betyr. Det er festen før faste, med fastelavensris og boller. I andre deler av verden er det tid for karneval. Intens feiring, med musikk og farger, og en påminnelse om at alt er mulig.

Karneval

I New Orleans starter karnevalstida på hellig tre kongers dag 6. januar, og den store dagen er neste tirsdag, feitetirsdag Mardi Gras. Da fylles byen av folk og farver, av svingende musikk og parader. Mardi Gras Indians, the Zulu Crew og mange andre går gjennom byens gater med byens beste marchingband og kledd i fargerike kostymer.

Karneval er en folkelig fest og ikke en kirkelig markering. Likevel er karnevalet nært knyttet til kirkens år og gudstjenestefeiring. Det var en tid for løssluppen moro og fest før den lange og alvorstunge fastetiden. Men dypest sett handlet karnevalet om noe annet: for en avgrenset tid ble maktstrukturer oppløst og sosiale skillelinjer hvisket ut. Verden ble snudd på hode, høy og lav, dårer og vismenn, konge og trell, stygt og pent, verdslig og hellig var sidestilt. Fattigfolk kunne gjøre narr av sine herskere og tale makta midt i mot. I et kort og heftig øyeblikk kunne man ane at en annen verden var mulig. Intet menneskelig er fremmed for karnevalet.

Kanskje høres ikke dette spesielt kristelig ut, men en oppned-snudd virkelighet ligger også i julens mysterium, der gud kommer til oss som et lite barn, og på palmesøndag, der Jesus, guds sønn, fredsfyrsten, rir inn i Jerusalem på et esel.

Karnevalet minner oss på at vi er kropper, at vi lever våre liv og sanser verden gjennom kroppen, vår gudskapte kropp. Gud er større enn vi kan fatte og begripe. Likevel er det gjennom kroppen, i denne verden, midt i livet at vi kan ane guds nærvær. Jesus er nær oss i kirka, i gudstjenesten, når vi ber, men Jesus går også med oss i byen, i gatene, når vi sørger, når vi fester, når vi elsker, når vi lengter.

Kjærlighet

I dag forteller Paulus om kjærligheten, en kraft som ikke bare kan snu opp ned på livene våre, men som er livet selv, som er Gud. Gud er kjærlighet.
Men fordi vi bare kan fornemme det guddommelige i verden, i vår kroppslighet, kan vi heller ikke forstå kjærligheten utenom gjennom kroppen, i verden, der den er gjemt blant misunnelse, begjær, sjalusi, undertrykkelse, sinne, hat, grådighet.

Paulus beskriver kjærligheten som en vei. Ikke som noe vi eier, men som en kraft som virker i oss når vi følger dens vei. Paulus viser oss livet med Jesus, hvordan vi i kjærlighet skal møte hverandre, bære hverandre, tro for hverandre. Men Paulus viser også hvordan Jesus møter oss. Jesus tåler oss, holder ut med oss, er tålmodig, holder ikke mot oss det vi ikke får til. Jesus håper med oss, tror med oss, elsker med oss, kjemper med oss.

Heller ikke i gudsrike er noe menneskelig fremmed. Kanskje kan vi si at gudsrike er et guddommelig karneval, der det er plass til oss, med alt vi er og alt vi bærer på. Her er det ikke profant eller hellig, rik eller fattig, makt eller avmakt, dumme eller smarte, stygt eller pent. I Guds øyne er vi skapt fullkomne, hellige.

Kanskje kirka er Guds karneval på jorda, der vi går gjennom verden, i kjærlighet, rundt om i gatene, inn i regjeringskontorene, i kjærlighet. Til asylmottakene og der papirløse lever i skjul, i kjærlighet. La oss vandre med alle verdens flyktninger, i kjærlighet. La oss vise verdens makthavere kjærlighetens vei. La oss vise verden at hvert eneste menneske er borgere av denne jorda og i guds rike. At det derfor er vår plikt og vår gave å sørge for at hvert menneske på flukt, hvert menneske i asyl kan leve fritt, fullt og helt blant oss, langs kjærlighetens vei, i Guds karneval, der vi alle hører hjemme.