Det er ennå kaldt. Det er ennå litt vinter i luften. Men fargene kommer: irrgrønne knopper på trærne, i sprekkene der asfalt møter betong springer hestehoven ut med varmende gult. Og fuglene synger, intenst om morgenen. Det er sansenes påske.

Etter en intens uke virker det allerede lenge siden påske, enda det har gått bare en uke siden første påskedag. Jeg må minne meg selv på at det fortsatt er påske. For påsketida varer helt til pinse. I bibelfortellingene for denne tida hører vi ofte om Jesus som viser seg for disiplene i ulike situasjoner. Også idag. Disiplene er ute og fisker. De er oppe hele natta og får ingen ting. Om morgenen står det en mann på stranda, ber dem kaste ut garnet en gang til. Garnene blir fylt til randen av fisk. Når de kommer tilbake sitter han klar med fisk og brød over bålet. «Kom å få mat,» sier han. De skjønner at den fremmede er Jesus (les teksten her: Johannes 21:1-14).

Sansenes påske

Stekt fisk. Det er noe veldig sanselig over denne fortellingen. Varmen fra glørne, lyden av knitrende flammer. Røyk. Kanskje et litt kjølig drag i den grytidlige morgenvinden. Lukten av stekt fisk. Denne fortellingen åpner sansene, den gir et glimt inn i sansenes påske. Påsken, oppstandelsen er et mysterium. Vanskelig å gripe med ord. Likevel er ikke oppstandelsen abstrakt. Den er høyst konkret, fysisk. Sanselig. Påske er liv, kropp, sansning. Hestehov, fuglesang, lukten av stekt fisk bærer spor av påske.

Jesus viser seg for disiplene i deres hverdag. De er på jobb, fisker. Jesus er med oss i våre hverdager, i våre liv. Påske er kanskje kristenhetens største høytid, men påske handler først om hverdag, om livet.