Minnestund på hybelhus

IMG_0153

Snøen faller mildt over Aleksander Kiellands plass. 34 og 54-bussen slanger seg rødt langs Maridalsveien. Kjøpesenteret er julepynta, men fortsatt er det langt flere biler enn mennesker å se. I den lille parken er juletrær til salgs stilt opp på rekke og rad. Det er en helt vanlig førjulsdag i desember. Livet går sin gang.

Jeg er i stua på Ila Hybelhus, ser ut av vinduet på livet der ute. Her har livet stoppet opp for et øyeblikk. To beboere har gått bort, og det er straks minnestund. Stua fylles etterhvert med folk. Ansatte ved Ila, etterhvert også ansatte fra andre hybelhus. Den ene som har gått bort har vært en kjenning i rusmiljøet lenge, og har bodd på flere av byens Hybelhus gjennom årene. En og annen beboer kommer også. Setter seg stille ned. Minnestunden begynner. Jeg spiller en melodi, leser et vers, sier noen ord om de som har gått bort. Så tenner vi lys. Etter velsignelsen og en melodi til, er det først stille. Kaffekopper fordeles, kaffekanna går sin gang rundt bordet. Så begynner praten forsiktig, minner utveksles: «Jeg husker ham som en….», «husker dere den gangen han…», «Han var alltid så…»
Bilder av levde liv tegnes, med varme, humor og undring. Jeg opplever at skille mellom ansatt og beboer for en stund viskes ut. Rommet er fylt av mennesker, i dyp refleksjon over liv og død.

Etterhvert får samtalen en politisk brodd. Den ene døde av overdose rett etter at han var ferdig med lengre tids soning. «Det er idiotisk at folk ikke blir bedre fulgt opp når de slipper ut! De blir jo sluppet ut til ingenting, ikke rart det går gæernt!» Folk nikker rundt bordet.

Så er det over. Vi tar farvel, ønsker hverandre en god jul. Jeg tar 54-bussen til Brugata. Om bord er noen lystige mennesker som tar selfies på vei til et julebord som starter tidlig.
Livet går sin gang. En helt vanlig førjulsdag i desember.