Pilgrimsreise til Iona: Den svarte steinen

En pilgrimsreise er ikke bare en reise mot hellige steder langt borte. Det er også en reise til deg selv. Her vil jeg fortelle om en pilgrimsreise til Iona.

Pilgrimsreise til Iona

For et par år siden dro jeg på pilegrimsreise til Iona, en liten øy på vestkysten av Skottland. en par båtreiser utenfor byen Oban. Iona er en liten øy med 125 innbyggere , den er 1,5 kilometer bred og 5,5 kilometer lang. Til denne vakre, værharde øya kom den irske munken Columba i år 563. Her grunnla han et kloster, som ble et senter for keltisk kultur og fromhetsliv. Klosteret ble også viktig for kristningen av Skottland, England og senere andre steder av Europa. Vikingene kom hit fra slutten av 700-tallet. I lang tid var Iona underlagt Nidaros erkebispedømme. I dag er det ca 125 fastboende på øya. Dagens klosterfellesskapet på Iona har røtter tilbake til 1930 årene. De levendegjør keltiske tradisjoner, samtdig som de fornyer gudstjenestens uttrykk i møte vår tids sosiale og etiske utfordringer. Mennesker fra hele verden kommer hit for inspirasjon og bønn. Her møter de noe veldig gammelt som på samme tid er i stadig fornyelse.

Hele øya har fra gammelt av vært regnet for å være et hellig sted, men pilegrimer blir spesielt oppfordret til å oppsøke den stranda Columba la i land på. Det er en spesiell strand, med rullesteiner. Bølgene fra havet setter steinene i bevegelse og bidrar til en egenartet lydopplevelse. Jeg ble fortalt av noen som hadde vært der før at man skulle ta med seg to steiner fra. En stein for noe vi var takknemlige for ved oss selv, og en stein for noe vi ville forandre på.

En dag gikk jeg ut for å finne denne stranda, og kom tilslutt til en vakker grønn eng, bak den en vid strand med rullestein. Jeg begynte å lete etter steiner. det var ikke lett. Jeg har vært interessert i steiner siden jeg var liten gutt og det var ikke så enkelt bare å plukke opp en stein som skulle si noe om meg. Til slutt fant jeg en fin og glatt stein, med grønne, røde og hvite striper. En vakker stein som kunne representere mangfoldet i mitt liv.

Den svarte steinen

Den andre steinen fant jeg med en gang. Den lå der oppå et glattslipt svaberg, rund og glatt den også, men med noen dype furer, akkurat som arr. Beksvart, men med en tynn hvit stripe på skrå. Og jeg forstod at dette ikke var en stein for noe jeg ville forandre på, men en stein for noe som jeg ikke skulle glemme eller gjemme unna. Noe jeg måtte huske også var en del av meg, mitt mørke. Mitt sinne, min misunnelse, min lyst til å ødelegge, mitt begjær, de vonde sårene i sjela. Alt dette som en nordeuropeisk, pietistisk skam-kultur lærer oss å undertrykke, men som vi må våge å anerkjenne som en del av oss selv for å være hele mennesker. For å si det i kristen sjargong: «vi kjenner lysten til det onde i våre hjerter.» Men vi blir ikke gode mennesker av å snu oss bort fra det og late som ingenting.

«you can never escape evil.» ­­

Da jeg gikk hjem, var det en setning som lå i bevisstheten, av en eller annen grunn på engelsk: «you can never escape evil.» ­­

Kanskje betyr det noe så banalt som at vi alle bærer ondskapens mulighet i oss og dette kan vi ikke flykte fra. Jeg tenker også at setningen sier noe om øya Iona, utallige pilegrimer har reist hit for å finne fred, ro, lys. Misjonærer har reist herfra og brakt kristendommen videre. Men også her, på «guds utvalgte øy,» utspiller ondskapen seg. Som når hele befolkningen brutalt ble slaktet ned av vikinger en gang på 700-tallet.

Noe annet jeg oppdaget da jeg kom hjem, var at jeg hadde vært på feil strand. Den stranda Columba la i land på var på den andre siden av øya.
Men Iona hadde vist meg den stranda og den steinen jeg skulle se. Jeg så noe av meg selv.