Treenighetssøndag. Vi feirer dogmet om at Gud er tre men likevel en.

Alle gode ting er tre, sier vi.
Tre-tallet dukker opp mange ganger i myter og  eventyr. Tenk bare på Per, Pål og Espen Askeladd eller de tre bukkene Bruse. Paulus skriver om tro, håp og kjærlighet. I mange kirker åpnes gudstjenesten med ordene I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Fra gammelt av har tre vært himmelens tall, fire det skaptes tall. Tre er et tall for bevegelse. Tre forener det som to splitter.

Treenighetssøndag

Kommende søndag heter treenighetssøndag og vi feirer treenigheten: Gud-Jesus-Den hellige ånd.
Dogmet om treenigheten er et av de mest utfordrende dogmene i kristen tro og har skapt mye splid. For hvordan kan gud være tre-enig, både en og tre på samme tid?  Kristne tenkere har gjennom tidene brukt mye tankekraft på å finne ut av dette. Så står det heller ingenting om treenigheten i Bibelen, bare denne ene setningen helt i slutten av Matteusevangeliet: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn (Matteus 28:19). Men hvordan er forholdet mellom de tre?

Treenigheten

En grunnleggende tanke i treenighetsdogmet er er at de tre både speiler hverandre, er i hverandre og omslutter hverandre, uttrykt i det greske ordet perichoresis, sirkelbevegelse. Bernhard av Clairvaux (1090-1153) beskriver treenigheten som et kyss: Gud er den som kysser, Jesus den som blir kysset og Den hellige ånd selve kysset. Den Nord-Amerikanske feministteologen Elisabeth Johnson beskriver treenigheten som en guddommelig runddans. der «den evige livsstrøm danses til de smitende rytmende av hot salsa, merengue, calypso og reggae, hvor dansere i fri bevegelse samtidig er tett knyttet sammen i musikken.»

I Tøyenkirka der jeg er prest, sier vi ikke «Faderen, Sønnen og Den hellige ånd,» men «Skaper, Frigjører og Livgiver.» For meg er disse tre ordene nesten blitt en slags trosbekjennelse, viktige ord i min tro og i mitt liv. En fordel med denne måten å omtale treenigheten på, er at den ikke er ensidig maskulin. Vi trenger måter å omtale Gud på som ikke er ensidig knyttet til kjønn. Dessuten er det ord som beskriver Gud som levende, skapende, bevegende. Og i mørke stunder, når jeg har opplevd alt i meg som dødt, forknytt og livløst, har disse ordene i seg selv virket skapende, frigjørende og livgivende. Men mer om det en annen gang.

Treenighetsleik

Selv vil jeg  – inspirert av både Bernard av Clairvaux, Elizabeth Johnson og gudbrandsdalsmusikken jeg er så glad i – beskrive treenigheten som en springleik, som er en dans i skeiv tretakt. Slagene i takten er ikke like lange, som gir et eget driv i slåttene. Skeivheten bidrar dessuten til en utvidelse avkjønnsperspektivet. Kanskje kunne vi si at Gud spiller, Jesus er dansen, og Den hellige ånd selve slåtten. Eller omvendt, for i dansen blir vi ett.

omarbeidet versjon av preken holdt i Tøyenkirka

Kilder
Bernard av Clairvaux «Sermon on the Songs of Songs» i Selected Works. Harper Collins Spiritual Classics, New York 2005.
Elisabeth A Johnson She Who Is. The Mystery of God in Feminist Theological Discourse. The Crossroad Publishing Company, New York 2002