Forfatter: Carl Petter

Publisert

En delt verden

En av de råeste lignelsene Jesus forteller, er lignelsen om den rike mannen og Lazarus. Den gir et smertefullt bilde av en delt verden, en verden med et brutalt skille mellom fattige og rike.

Jeg vet ikke om du husker anti-røykekampanjene på 1970- og 1980-tallet, kampanjer som viste hvor ille det kan gå hvis du røyker. Bilder av svarte, ødelagte lunger, mennesker som måte ha et eget apparat mot halsen for å snakke, siden strupen var ødelagt av kreft. Jeg ble vettskremt av dem. Lignelsen Jesus forteller om Den rike mannen og Lasarus er like skremmende om hvordan rikdom kan ødelegge (Lukas 16:19-31).

Den rike mannen og Lasarus

Lignelsens hovedperson er en rik mann som kler seg i de fineste klær og «levde i fest og luksus dag etter dag». En skikkelig «Exit»-type uten moralske skrupler. Utenfor porten hans ligger en ekstremt fattig og syk mann, med kroppen full av verkende sår. Her er det ingen offentlig helsetjeneste, bare hunder som slikker sårene hans. Så dør de og vi møter dem igjen på den andre siden. Her er rollene snudd. Lasarus blir tatt godt vare på av engler, mens den rike pines i dødsrike. Den rike spør orm ikke Lasarus kan dyppe fingrene i vann og fukte tungen hans. Det går ikke. Så spør den rike om ikke Lasarus kan sendes til brødrene hans og advare dem, så ikke de skal komme i samme pinsel som ham. Det går heller ikke. For de «har Moses og profetene». Og «Hører de ikke på Moses og profetene, lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»

Sånn var det jo egentlig med røykekampanjene også. Folk visste jo at røyking var skadelig, kunnskapen var der, men mange valgte å røyke like vel. Ja sånn er det også med klimakatastrofe. Kunnskapen har vært der i lang tid, men vi fortsetter å ødelegge kloden selv om vi ett eller annet sted inne i oss vet at det kommer til å gå galt.

En delt verden

Lignelsen gir et smertelig presist bilde av en delt verden. En verden med et brutalt og tilsynelatende uoverkommelig skille mellom ekstremt fattige og ekstremt rike. De 62 rikeste menneskene i verden eier mer enn de 3,5 milliarder fattigste, og 1 % av verdens befolkning eier like mye som resten av verden til sammen. Og det er jo ikke sånn at vi lever i uvitenhet om dette. Vi ser det i nyheter, vi ser det i vår egen by. Og mange av oss veit at vi har mye mer enn vi trenger. Noen er kanskje i en evig blandingsrus av kokain, penger og makt, men jeg tipper de fleste er hverken onde eller grusomme.

Men heller ikke uvitende. Vi har loven og profetene. Dette er kanskje det sterkeste moralske budskapet Jesus har til verden. Det handler ikke om sex og kjærlighetsliv. Det handler om penga dine og hvordan du bruker dem.

Les mer
21. søndag i treenigheten. Søndagens tekster på bibel.no
All You Need Is Love.En blogg om kjærlighet.

Publisert

All You Need Is Love

«All You need is Love». Så enkelt kan det sies. Alt du trenger er kjærlighet. Men hva er kjærlighet?

forfatterbilde til innlegget all you need is love

Det har blitt sagt at 97 % av alle sanger som er skrevet i verden er sanger om kjærlighet. Jeg vet ikke om det er sant. Kanskje er det bare 92%, eller 89? Hvem vet. Men det er ingen tvil om at det finnes mange kjærlighetssanger, sanger om romantisk kjærlighet. Og de kommer i mange slags varianter: beskrivelser av den andres skjønnhet, av lengsel og glede. Men også sinne, sjalusi, skuffelse, hjerteskjærende «break up sanger». En av mine favoritter blant kjærlighetssanger er faktisk en breakup sang. Det er «Getting over you med Willie Nelson og Bonnie Raitt. Den ga meg styrke i en situasjon som ikke handlet om en kjæreste, men et menneske jeg stolte på som sviktet. Sangen har en setning som kanskje ikke høres spesielt kristelig ut: «I don’t want to see your face again». Men akkurat de ordene bar meg gjennom en veldig mørk tid.

Forestillinger om den store romantiske kjærligheten er dypt innskrevet i vår kultur. En forventning om å møte den eneste rette. I populærkulturen er det romantiske plotet nesten som et avhengighetsdannende rusmiddel. Når jeg sliter og trenger å beskytte meg mot verden, ser jeg på serier. Enten det er sykehus-serier, advokatkontorserier, politiserier eller familiedramaserier er det alltid ett eller flere underliggende plot om to som kanskje finner sammen eller ikke, et sukkersøtt – eller bittersøtt – plot som får meg hekta. så jeg ser en episode til. Og enda en. Og helt sikkert en til.

Jesus snakker om ekteskap

I søndagens prekentekst møter vi noen luringer som vil sette Jesus på prøve. De spør ham om en mann har lov å skille seg (Markus 10:2-9). Tilsynelatende handler det om ekteskap. Tilsynelatende handler det om kjærlighet mellom to mennesker som har surnet eller kjørt seg fast. Men Jesus gjennomskuer dem. De er ikke opptatt av kjærlighet i det hele tatt. Hjertene deres er steinharde. I mange kirker vil prekenen helt sikkert handle om ekteskap, familie og kanskje romantikk. «Bygg våre hjem i fred
og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap» heter det i bønnen for denne søndagen.

Jeg har selvsagt ingenting i mot hverken romantisk kjærlighet eller ekteskap. Som prest har jeg hatt gleden av og vie mange par, og hatt inspirerende vigselssamtaler. Men som prest har jeg også snakket med mange mennesker som hele livet har lengtet etter en å dele livet med og aldri funnet noen. Jeg har snakket med mennesker som har levd i voldelige og destruktive relasjoner som har satt dype spor. Og jeg har snakket med mennesker som har opplevd at kirka har fordømt deres kjærlighet. Og selv om jeg «tror på kjærligheten», ser jeg også at forestillinger om den store romantiske kjærligheten kan sette kjærligheten i en litt for trang bås.

All You Need is Love

For når Jesus snakker om kjærlighet, er det alltid om en dypere kjærlighet, en mer altomfattende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke bare er til det kjente og kjære, men til det som er ukjent og fremmed. En kjærlighet som åpner seg for fremmede, for skaperverket, for blomster og fugler og fjell og vann. En kjærlighet som gjennomlyser hele universet og holder det sammen. Det er en kjærlighet som kaller oss til å være medmennesker, til å gjøre godt i verden, til å gå med og bære mennesker som trenger det.

Og ja, derfor går det an å si det så enkelt, som Beatles synger, «All you need is love»:

All you need is love
All you need is love
All you need is love, love
Love is all you need

Love, love, love
Love, love, love
Love, love, love

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirken onsdag 2. oktober 2024

Les mer
20. søndag i treenigheten. Prekenteksten for søndag på bibel.no
Getting over You. Ahh. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører denne låta! Det visste du kanskje ikke om meg, men jeg er en stor Willie Nelson fan. Kanskje jeg skriver om det i en annen blogg 🙂
All You need is Love. Ja det er jo en fin låt da, her er en live-versjon
Kjempe med drager. Blogg om forrige søndags prekentekst

Publisert

Kjempe med drager

Drager er mytologiske skikkelser, dypt innvevd i vestlig kultur. Dragene var der fra begynnelsen av. Det eldgamle babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish forteller om Marduk som dreper uhyret Tiamat og skaper orden i kaos. Det finnes mange heltedikt om suverene helteskikkelser som klarer å overvinne drager. Kanskje tror du ikke på drager, og kanskje føler du deg ikke som en helt. Men det er mange av oss som daglig må kjempe med drager.

Mikkelsmess

Søndag feirer vi Mikkelsmesse i kirken, en dag der vi minnes erkeengelen Mikael. I jødisk og kristen overlevering representerer Mikael rettferdighet. Derfor er han ofte avbildet med en vektskål. Daniels bok i Det gamle testamentet beskriver Mikael som en archangelos, gresk for fyrste. Mikael lever videre i jødisk apokalyptisk litteratur. Også i Det nye testamentet er Mikael en fyrste, som leder en hær av engler i kampen mot onde krefter. Johannes åpenbaring forteller om Mikaels kamp mot en drage, i den siste avgjørende kampen i endetiden der Satan – også han opprinnelig en engel – blir nedkjempet (Åpenbaringen 12:1-9). Det er sterke saker!

Mikkelsmesse er blant de eldste katolske merkedagene. Dagen ble også viktig i folkelig tradisjon. På primstaver er mikkelsmesse markert med vinge eller skålvekt. Denne merkedagen har ofte vært knyttet til innhøsting. Alle sauer og kyr skulle være kommet hjem fra setra til Mikkelsmess. Erkeengelen Mikael møter vi for eksempel i diktet Draumkvedet. Her blir han kalt Sankte såle Mikkel, fordi han veier menneskers sjela (såle). I en oppskrift fra presten MB Landstad kan vi lese:
Og deð var sankte sále Mikkjel
han vóg i skálevigt,
sá vóg han alle synde-sjælinne
hen til Jesum Krist
Etter reformasjonen fortsatte det å være en helligdag frem til 1770. Da forsvant den helt. I løpet av de siste tiårene har dagen fått nytt liv, og ble gjeninnført som alternativ merkedag i 1999. Den forbindes gjerne med høsttakkefest eller med kampen mot det onde.

Drager og andre uhyrer

Som du kanskje alt har skjønt, drager og uhyrer fantes lenge før Nettflix, Game of Thrones og Dungeons and Dragons. De har vært del av menneskers forestillingsverden siden tidenes morgen. I det babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish, eldre enn de bibelske skapelsesfortellingene, forteller om helten Marduks kamp mot Tiamat. Blant de mest kjente fortellingene i europeisk tradisjon, kjent blant mange speidere, handler om St Georgs kamp mot en drage som hver dag spiste en ung jente. Mens drager gjerne har en positiv betydning i kinesisk tradisjon, har de i vesten stått får mørke og kaos. Og som i Johannes åpenbaring, i ledtog med selveste Satan. Drager og andre uhyrer har levd rike liv i myter og fortellinger. Og de lever videre i populærkulturen, i spill og tv-serier. Snille drager som finnes i for eksempel tegneserier for barn, er en moderne oppfinnelse.

Kjempe med drager

Kanskje tror du ikke på drager. Kanskje opplever du deg heller ikke som en helt. Men jeg tror mange av oss likevel kjemper med drager. Kaos og mørke, inne i oss og utenfor oss. Derfor tror jeg Mikaels kamp mot drager og ondskap, for rettferdighet, har en dypere betydning. Det er krig i midtøsten, i Sudan i Ukraina. Jorda slik vi kjenner den er i ferd med å bukke under i en kaotisk, brennheit klimakatastrofe. Noen av oss kjemper våre kamper mot uoversiktlig byråkrati, mot usynlige undertrykkende mekanismer: Mikkelsmesse handler dypest sett ikke om engler og drager, men om lys å håp i en kaotisk verden.

Les mer
Mikael og alle englers dag. Presentasjon av Mikkelsmesse på kirken.no
Mikkelsmess. Søndagens bibeltekst
En offiser og hans tro. Tekstrefleksjon for forrige søndag

Publisert

En offiser og hans tro

Noen ganger møter vi mennesker som overrasker oss, som slett ikke er slik vi forventer. Selv Jesus kan bli overrasket. Som for eksempel i møte med en offiser og hans tro i Kapernaum.

Fortellingen om offiseren i Kapernaum står i Matteusevangeliet kapittel 8. Offiseren kommer til Jesus og ber ham helbrede sin syke slave. Samtidig sier han at han ikke er verdig til å få Jesus på besøk i sitt hjem. Jesus blir overrasket over denne mannens sterke tro.

En offiser og hans tro

Jeg har brukt litt tid på å forstå denne fortellingen. Hva er det den vil si meg? Det jeg strever med er hvordan offiseren forklarer hvordan Jesus kan hjelpe. Han bruker bilder fra militært hierarki som virker veldig teknisk og merkelig. Men det jeg skjønner er at offiseren er pågående, ydmyk og har en sterk tro på at Jesus kan helbrede slaven. Sånne folk har jo Jesus alltid sans for.

En fremmed

Men fortellingen handler ikke bare om tro. Den handler også om fellesskapets åpenhet. I evangeliene er det mange fortellinger om Jesus som møter fattige, syke, utstøtte. Her møter han ikke bare en velstående mann med høy posisjon. Han møter en representant for den romerske okkupasjonsmakten. Men det er tydelig at han har et hjerte når han bryr seg om en slaves helbred. Og denne offiseren gjemmer seg ikke bak sin posisjon. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak,» sier han. Jesus holder han fram ikke bare som eksempel på en sterk, ydmyk tro. Han gir et stikk til alle som kaller seg troende, som tror de er innafor. «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»

i 1. Kongebok kapittel 8 kan vi lese: Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld.

Så fortellingen gir oss et eksempel på ydmyk tro, men også på hvordan vi skal ta imot fremmede.

Jeg tenker også på mennesker jeg umiddelbart kan ha fordommer mot, mennesker jeg har en tendens til å avvise før jeg blir kjent med dem. Ja, vær du sikker. Jeg har det også sånn. I mitt tilfelle kan det for eksempel være visse maktpersoner, folk som har massevis av penger eller mennesker med politiske overbevisninger jeg ikke deler. Men så blir jeg ikke sjeldent overrasket. De har noe å fare med, de kan være dypt engasjert i det samme som meg, og de kan være rause. Gudsriket er ufattelig åpent. Du hører til der. Naboen din. Og jeg.

Prekentekst for 18 søndag i treenighetstiden

Jeg er Marta, jeg er Maria. Blogginnlegg

Publisert

GUDSTJENESTE I AIDSENS TID

For over 30 år siden var jeg med på Allehelgens messe på utestedet Den sorte enke. Det var en gudstjeneste i aidsens tid som har satt dype spor.

Svein Fuglestad var også med på denne gudstjenesten, sammen med pianist Anders Rogg, skuespiller Katje Medbøe og Helge Fisknes. Helge var prest på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for mennesker berørt av AIDS og HIV. Det var Helges idé å få til en allehelgensmesse på utestedet Den sorte enke, et diskotek for homofile i Oslo. Svein Fuglestads oppsetning Enkemesse, forteller om denne gudstjenesten. Det er samtidig en fortelling om frykt, skam og musikkens, ritualenes og symbolenes helbredende kraft.

Frykten, skammen

Ved inngangen til 1990 tallet var norske aviser preget av overskrifter om AIDSs epidemi og dødelighet, om menn som hadde ubeskyttet sex med menn, overskrifter som skapte frykt og skam. Svein forteller forestillingen: Når seksuelle handlingar mellom to av same kjønn blei fordømt av flertallet i Kirka og av halve Norges befolkning, så resulterte det i taushet og vekk-gjømte liv. Når brorparten av familien til den døde ikkje ein gong visste at han var homofil, og iallfall ikke at han døde av aids, så ble det viktigaste av alt å holde den egentlige dødsårsaken skjult for så mange som mulig. Veldig mange døde av «kreft».

Gang på gang fekk ikkje den mannlige sambuaren til den som var død navnet sitt i dødsannonsen, og fekk bare aller-nådigst vært til stede i begravelsen. Når alt rundt hiv og hivpositive var så anonymisert, skambelagt og hemmelig, blei det vanskelig å bryta ut av en vond sirkel der angst, redsel, skyldfølelse og det lukka rom omslutta og prega kvardagen til altfor mange som levde med hiv og aids på den tida. 

Enkemesse

Helge mente det var viktig å bryte tausheten, skape et rom og et liturgisk språk for sorgen og skammen, og inviterte til allehelgensmesse på Den sorte enke, på den tida det mest populære utstedet i Oslo for homofile. Vi hadde prosesjon, sang salmer og leste tekster til trøst. Svein forteller, på sin karakteristiske Rogalandsdialekt: «Messa skulle starte. Flere og flere fra baren oppe i første etasje hadde bevega seg ned i kjellaren og stod langs veggene rundt dansegolvet. Carl Petter gjekk foran i prosesjonen og spelte klarinett, mens me andre gjekk bak og bar blomster, bibel og lys – forbi mørkerommet og inn på dansegolvet – mens me sang «Laudate Omnes Gentes». Det betyr; Syng lovsang hele jorden, syng lovsang til vår Gud.

Det var kanskje ikke det mest inkluderande sangvalget når me for første gang i historien skulle inn på arenaen til ei gruppe mennesker der de fleste ikke ville satt sine bein i ei kirke eller ein annan kristen-religiøs sammenheng. Eg har tenkt på det ittepå. Under inngangsprosesjonen sang me nok ikke for de rundt hundre homoane som skeptiske og avventande hadde samla seg i kjellaren med røyken og ølglasset. Me sang for oss sjøl. Me sang for å jaga vekk redselen fra vår egen sjel og for å få mot til å gjennomføre det som me hadde satt i gang. 

Gudstjeneste i AIDSens tid

Helge hadde også tenkt på hvordan sorgen kunne få et symbolsk uttrykk. En viktig del av gudstjenesten var lystenning og salving med olje. Det siste skummelt i en tid med sterk angst for berøring. Men aldri har jeg sett noen så sultne på symboler. Det er nok fortsatt den sterkeste gudstjenesten jeg har vært med på. Enkemessa var liturgisk nybrottsarbeid. Og jeg kan godt si at den var min liturgiske vekkelse.

Vi holdt tre allehelgensmesser på Den sorte enke, 1992, 1993, og 1994. I 1996 kom medisin som gjorde at folk ikke lenger døde av HIV. Holdningene i kirka og samfunnet begynte å bli mer åpent.

Svein har holdt forestillingen flere ganger siden premieren i 2022, og vi har blant annet fremført den på Politisk korrekt teaterfestival i Hamar.

Jeg er svært takknemlig for at jeg får være med på forestillingen, og at jeg fikk være med på alle enkemessene for 30 år siden.

All sitert tekst er fra Enkemesse, av Svein Fuglestad

Les mer
Enkemesse. Presentasjon av forestillingen
En historie fra Aksept. Les om hva Aksept gjør i dag
Jorden er en gave. Et blogginnlegg om økoteologi

Publisert

Jeg er Marta, jeg er Maria

Jesus er på vandring og kommer inn i en liten landsby. Der er det en kvinne som heter Marta som tar i mot ham. Hun har en søster som heter Maria. Marta steller i stand. Kanskje lager hun mat, gjør klar en seng Jesus kan sove på, rydder litt. Vi kan regne med at hun gjør det vi ville ha gjort hvis vi får gjester på besøk. Det gjør ikke Maria. Hun setter seg ved gjestens føtter og hører på det han har å si. Til slutt blir Marta lei, som jeg tror mange av oss hadde blitt, og spør Jesus om ikke han kan si til Maria at hun må hjelpe til litt hun også. Men hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Jesus sier «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:38-42)

To søstre

Historien er fortalt og gjenfortalt mange ganger. Og når vi hører den, hører vi den forskjellig. Jeg for eksempel, jeg blir gjerne provosert over hva Jesus sier. At han ikke ser Marta og alt hun gjør for ham. Litt av en gjest å få på besøk! Jeg tipper Marta er den ansvarlige storesøsteren som alltid må se til at alt er i orden. Men det sier ikke fortellingen noe om. Jeg tenker på en annen fortelling, lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Om sønnen som reiste bort og svidde av alle pengene han fikk av faren sin og så kom hjem igjen med halen mellom beina. Faren er ikke sint, han er bare glad og gjør i stand til stor fest. Også denne sønnen hadde søsken, en storebror. Og han, litt på samme måte, surmuler for at han gjør alt det riktige mens den andre får all oppmerksomheten.

Jeg er Marta

Det er noe dypt menneskelig ved Marta. Det er utrolig kjipt å være den som ordner opp og får ting til å gå opp. Så er det noen andre som får all oppmerksomheten. Hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i dette søskendramaet? Likevel tror jeg ikke det er hovedpoenget. Jesus ser Marta. Selv om Jesus helt sikkert sa en masse dype ting til Maria mens hun satt ved hans føtter, er det ordene til Marta som er tatt vare på. Han sier navnet hennes to ganger, ja det er klart Jesus ser Marta. «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»

Ordene treffer meg. Ordene treffer meg litt forskjellig fra gang til gang. Men de treffer meg. De treffer meg i min uro. De treffer meg i min flukt fra det som skjer her og nå. De trenger meg i min flukt fra meg selv.

Jeg er Maria

Maria er kanskje ikke lat. Hun er kanskje ikke blind for alt søsteren gjør. Kanskje har hun også ordnet i stand når det trengs. Det sier fortellingen ingenting om.

Fortellingen minner meg om mitt bønneliv. «Nå skal jeg be», tenker jeg. Men hue er som en virvelvind. Det går rundt og rundt. Jeg leter etter ord, de riktige tinga å be om. Men jeg glemmer å trekke pusten, falle til ro. Jeg glemmer å lytte.

Fortellingen minner meg, underlig nok, på hva den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om akselerasjon og resonans. Marta ligner på en av skikkelsene Rosa beskriver i begynnelsen av boka om resonans

i dag skal jeg, forhåpentligvis sammen med tusener av andre over hele landet, gå i tog for klima. Fortellingen minner meg på lyttingens mysterium. Vi trenger å stoppe opp og lytte til naturens rop – og naturens sang

Les mer:
Tekstene for 15. søndag i treenighetstiden. Tekstene for kirkeåret på bibel.no
Liturgi for et godt liv. En innføring i Hartmut Rosas tenkning. Artikkel jeg skrev for Tidsskrift for praktisk teologi.
Lyttingens mysterium. Ja, eller Mystery of Listening som dette albumet heter. En musikalsk utforskning av lytting, lytting til liv og natur rundt oss.
Jobbe for Gud. Tekstrefleksjon til sist søndag

Publisert

Jobbe for Gud

Å jobbe for Gud skal ikke være lett. Jeg tenker ikke på prester eller diakoner eller andre som jobber i kirka. Jeg tenker på hvordan Jesus selv beskriver arbeidet i Guds rike.

Kommende søndag kalles gjerne Vingårdsøndagen etter en lignelse om noen som arbeider på en vingård (Matteus 20:1-16). Det er en lignelse om hvordan det er å jobbe for Gud. I søndagens prekentekst er det ingen vingård (Lukas 17:7-10). Den handler også om å jobbe for Gud. Det virker ikke særlig fristende. Her beskrives det rett og slett som slavearbeid. Slaver skal ikke forvente hverken skryt eller ekstra goder, bare gjøre jobben og være fornøyd med det. Jesus sier «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre’» (17:10). Som min kollega Hilde Brekke-Møller skriver i Vårt Land:  «Inspirasjon til en kristen slaverikritikk må man lete etter i andre bibeltekster».

Vanskelige bibeltekster

Tidligere i år kom en ny bibeloversettelse. Språket er tettere på den greske grunnteksten. I mange tilfeller oppleves den også råere. For eksempel har det greske ordet doulos tidligere blitt oversatt med tjener. Nå er det oversatt med slave. Slik blir også avstanden mellom den verden Jesus og disiplene hans levde i større. Og et spørsmål melder seg, i hvert fall for meg: hva kan vi egentlig overføre til vår tid, hva kan vi egentlig lære? Dette har jeg tenkt på gjennom hele sommeren, der mange av søndagene har slavetekster. Dette har jeg ikke blitt ferdig med. Samtidig opplever jeg at det er verdifullt å gå noen ekstra runder med bibeltekstene, møte motstand. Noen ganger gir det også mulighet til å rette oppmerksomhet mot deler av verden og samfunnslivet vi kan se en tilsvarende råskap.

Jobbe for Gud

Det er også noe rart med akkurat denne teksten. Fordi det Jesus sier, fremstår som et nokså malplassert ønske fra disiplene litt tidligere i kapitlet «Gi oss større tro!» (17:5). Isteden kan det virke som om Jesus gir dem en omvendt motivasjonstale, en demotivasjonstale. Jobb, jobb, ikke vent dere noe takk eller ros eller noen indre godhetsfølelse. Jobb.
Dette passer dårlig med dagens oppmerksomhetsøkonomi og forventning om likes og godord på alt man gjør i sosiale medier og livet ellers.

Jeg tror denne fortellingen, som mange andre, må tolkes i lys av andre fortellinger, av hva Jesus sier andre steder. Ydmykhet er noe han holder høyt. «De første skal bli de siste», «av dem som har fått mye skal det ventes mye». Han er kritisk til alle som stiller seg opp og soler seg i egen glans.

Selv synes jeg det kan være befriende å hoppe inn i hva nå Den hellige ånd leder meg til uten hele tiden å måtte lete etter godfølelsen, kjenne etter hvor sterk min egen tro er. Sette min lit til Gud. «Soli Deo Gloria» som Johan Sebastian Bach skrev på sine noter. Æren er Guds alene.

Les mer:

Jorden er en gave og vi er en del av den. Forrige ukes helgeblogg

tekster for 14. søndag i treenighetstiden. Fra bibel.no

Publisert

Mela – Oslos viktigste festival!

Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.

Publisert

En ny sang – Miriam Makeba på Mela

En ny sang - Miriam Makeba på Mela

I salme 40 heter det: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet «Mama Africa.» 
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

En ny sang – og noen gamle

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre. 

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: «I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future.

#fra arkivet. Dette innlegget ble opprinnelig postet 22. august 2008

Publisert

Jorden er en gave, og vi er en del av den

Jorden er en gave, jorden og alt som fyller den. Mennesket er også en del av jorden, av naturen. Dette tenker jeg på når jeg leser fortellingen i Lukasevangeliet om den gode forvalter.

Siden i vår har jeg fulgt et svanepar som holder til i en dam jeg går forbi hver eneste dag. Tidlig i vår bygget de rede og jeg fulgte med på om det ble noen svanebarn. Det tok sin tid. Moren lå tålmodig og ruget over eggene, faren svømte rundt i dammen, fant mat eller skremte unna forbipasserende som ble for nærgående. Så, lenge på overtid sa noen, kom barna. Tre grå, lodne svaneunger. De svømte rundt sammen med foreldrene, en liten svanefamilie. Sist jeg så dem var ungene blitt store, nesten like store som foreldrene, men fortsatt grå. Mange ganger har jeg sett familien og kjent en ørliten grad av gjenkjennelse i det å være forelder.

teologi og natur

som teolog og prest har jeg i mange år vært opptatt av hvordan kirken engasjerer seg i natur, økologisk krise og klimaforverring. Det er helt opplagt at noe som så fundamentalt berører menneskers liv også må ha en stor plass i kirkens gudstjeneste og forkynnelse. Samtidig er det også så vanskelig å finne gode liturgiske og teologiske uttrykk for dette.

Et ord kirken ofte bruker i sitt engasjement for natur og klima er «forvalteransvar». Blant skriftsteder som har underbygget denne tankegangen er fra skapelsesberetningen, der Gud sier til menneskene: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden» (1. Mosebok 1:28) Jeg, og mange økoteologer har vært kritiske til dette ordet fordi det setter mennesket over naturen. Men mennesket er jo vitterlig en del av naturen. Noe som jo har blitt veldig tydelig, er at vårt utenforskap til naturen rundt oss har vært svært ødeleggende.

lignelsen om den gode forvalter

Kommende søndag, 13. søndag i treenighetstiden, blir gjerne kalt «forvaltersøndagen». Det er fordi evangelieteksten for denne dagen er «Lignelsen om den gode forvalter» (Lukas 12:41-48). En gjennomlesing av denne teksten gjør det klart at den handler mest om dårlige forvaltere. Og det er et grusomt gudsbilde som avtegnes. Gud er en som slår. Slår og slår og slår.  «Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham [–den dårlige forvalteren, altså–] ned og la ham dele skjebne med de vantro. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag». (12:46-8)

Ja, det gjør vondt å lese. Kanskje kan vi tenke oss at det er nettopp det som skjer nå, med oversvømmelser, tørke og overoppheting av jorden – vi merker konsekvensene av at menneskeheten har vært dårlige forvaltere. Men det er fortsatt ikke et gudsbilde jeg kan stå inne for. Likevel er det viktig å lese denne fortellingen i den sammenhengen den står i. For det meste av kapittelet handler om å våke og være beredt. Og det er sannelig tid for å våkne opp og snu.

Lukasevangeliet er skrevet på gresk, og det greske ordet vi oversetter med forvalter er oikonomos, økonom. Det er igjen avledet av det greske ord for hus, oikos. Det ligger også til grunn for ordet økologi. Med andre ord er det noe i lignelsen som ber oss om å tenke på helhet, at vi er en del av en sammenheng. Våre liv og vår livsførsel setter spor i våre omgivelser. Jorda er huset vi bor i, og der bor vi sammen med mange andre.

Jorden er en gave

Klokka er ett på tolv, tida er mer enn inne for handling. Denne opplevelsen av at «nå gjelder det, nå er det like før passer» harmonerer godt med mye av forkynnelsen vi finner i Bibelen. Samtidig trenger kirken, og mennesker også en annen relasjon til det skapte enn at krise og dommedag er nært forestående. For også i krisen trenger vi håp. Om naturen forandrer seg, er den fortsatt en del av oss.

Jeg tenker igjen på svanefamilien. Og jeg tenker på alle sommerfugler, svaler, blomster, sauer og reinsdyr og trær og vann og fjell og myggstikk jeg har fått oppleve i sommer. Jorden er en gave, og vi er en del av den. Det kan vi også lese i skapelsesfortellingen. Eva og Adam er skapt av jorden. Det hebraiske ordet for jord er rett og slett adama, Adam, menneske. Jeg tenker på Gud som sier «se det er godt.» Jorden er en gave, med alt som myldrer av liv.

Og vi er endel av den.

***

Her er en slått fra fjellet i sommer, «A Call To Save The Planet»:

Les mer:
Lignelsen om den gode forvalter. Et innlegg jeg skrev i avisen Vårt Land
Gudstjeneste i antropocen. Økoteologi og liturgikk. En vitenskapelig artikkel jeg krev for Tidsskrift for Praktisk Teologi
Kvinner som fulgte Jesus. Blogg om prekenteksten sist søndag