All You Need Is Love

«All You need is Love». Så enkelt kan det sies. Alt du trenger er kjærlighet. Men hva er kjærlighet?

forfatterbilde til innlegget all you need is love

Det har blitt sagt at 97 % av alle sanger som er skrevet i verden er sanger om kjærlighet. Jeg vet ikke om det er sant. Kanskje er det bare 92%, eller 89? Hvem vet. Men det er ingen tvil om at det finnes mange kjærlighetssanger, sanger om romantisk kjærlighet. Og de kommer i mange slags varianter: beskrivelser av den andres skjønnhet, av lengsel og glede. Men også sinne, sjalusi, skuffelse, hjerteskjærende «break up sanger». En av mine favoritter blant kjærlighetssanger er faktisk en breakup sang. Det er «Getting over you med Willie Nelson og Bonnie Raitt. Den ga meg styrke i en situasjon som ikke handlet om en kjæreste, men et menneske jeg stolte på som sviktet. Sangen har en setning som kanskje ikke høres spesielt kristelig ut: «I don’t want to see your face again». Men akkurat de ordene bar meg gjennom en veldig mørk tid.

Forestillinger om den store romantiske kjærligheten er dypt innskrevet i vår kultur. En forventning om å møte den eneste rette. I populærkulturen er det romantiske plotet nesten som et avhengighetsdannende rusmiddel. Når jeg sliter og trenger å beskytte meg mot verden, ser jeg på serier. Enten det er sykehus-serier, advokatkontorserier, politiserier eller familiedramaserier er det alltid ett eller flere underliggende plot om to som kanskje finner sammen eller ikke, et sukkersøtt – eller bittersøtt – plot som får meg hekta. så jeg ser en episode til. Og enda en. Og helt sikkert en til.

Jesus snakker om ekteskap

I søndagens prekentekst møter vi noen luringer som vil sette Jesus på prøve. De spør ham om en mann har lov å skille seg (Markus 10:2-9). Tilsynelatende handler det om ekteskap. Tilsynelatende handler det om kjærlighet mellom to mennesker som har surnet eller kjørt seg fast. Men Jesus gjennomskuer dem. De er ikke opptatt av kjærlighet i det hele tatt. Hjertene deres er steinharde. I mange kirker vil prekenen helt sikkert handle om ekteskap, familie og kanskje romantikk. «Bygg våre hjem i fred
og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap» heter det i bønnen for denne søndagen.

Jeg har selvsagt ingenting i mot hverken romantisk kjærlighet eller ekteskap. Som prest har jeg hatt gleden av og vie mange par, og hatt inspirerende vigselssamtaler. Men som prest har jeg også snakket med mange mennesker som hele livet har lengtet etter en å dele livet med og aldri funnet noen. Jeg har snakket med mennesker som har levd i voldelige og destruktive relasjoner som har satt dype spor. Og jeg har snakket med mennesker som har opplevd at kirka har fordømt deres kjærlighet. Og selv om jeg «tror på kjærligheten», ser jeg også at forestillinger om den store romantiske kjærligheten kan sette kjærligheten i en litt for trang bås.

All You Need is Love

For når Jesus snakker om kjærlighet, er det alltid om en dypere kjærlighet, en mer altomfattende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke bare er til det kjente og kjære, men til det som er ukjent og fremmed. En kjærlighet som åpner seg for fremmede, for skaperverket, for blomster og fugler og fjell og vann. En kjærlighet som gjennomlyser hele universet og holder det sammen. Det er en kjærlighet som kaller oss til å være medmennesker, til å gjøre godt i verden, til å gå med og bære mennesker som trenger det.

Og ja, derfor går det an å si det så enkelt, som Beatles synger, «All you need is love»:

All you need is love
All you need is love
All you need is love, love
Love is all you need

Love, love, love
Love, love, love
Love, love, love

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirken onsdag 2. oktober 2024

Les mer
20. søndag i treenigheten. Prekenteksten for søndag på bibel.no
Getting over You. Ahh. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører denne låta! Det visste du kanskje ikke om meg, men jeg er en stor Willie Nelson fan. Kanskje jeg skriver om det i en annen blogg 🙂
All You need is Love. Ja det er jo en fin låt da, her er en live-versjon
Kjempe med drager. Blogg om forrige søndags prekentekst

En offiser og hans tro

Noen ganger møter vi mennesker som overrasker oss, som slett ikke er slik vi forventer. Selv Jesus kan bli overrasket. Som for eksempel i møte med en offiser og hans tro i Kapernaum.

Fortellingen om offiseren i Kapernaum står i Matteusevangeliet kapittel 8. Offiseren kommer til Jesus og ber ham helbrede sin syke slave. Samtidig sier han at han ikke er verdig til å få Jesus på besøk i sitt hjem. Jesus blir overrasket over denne mannens sterke tro.

En offiser og hans tro

Jeg har brukt litt tid på å forstå denne fortellingen. Hva er det den vil si meg? Det jeg strever med er hvordan offiseren forklarer hvordan Jesus kan hjelpe. Han bruker bilder fra militært hierarki som virker veldig teknisk og merkelig. Men det jeg skjønner er at offiseren er pågående, ydmyk og har en sterk tro på at Jesus kan helbrede slaven. Sånne folk har jo Jesus alltid sans for.

En fremmed

Men fortellingen handler ikke bare om tro. Den handler også om fellesskapets åpenhet. I evangeliene er det mange fortellinger om Jesus som møter fattige, syke, utstøtte. Her møter han ikke bare en velstående mann med høy posisjon. Han møter en representant for den romerske okkupasjonsmakten. Men det er tydelig at han har et hjerte når han bryr seg om en slaves helbred. Og denne offiseren gjemmer seg ikke bak sin posisjon. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak,» sier han. Jesus holder han fram ikke bare som eksempel på en sterk, ydmyk tro. Han gir et stikk til alle som kaller seg troende, som tror de er innafor. «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»

i 1. Kongebok kapittel 8 kan vi lese: Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld.

Så fortellingen gir oss et eksempel på ydmyk tro, men også på hvordan vi skal ta imot fremmede.

Jeg tenker også på mennesker jeg umiddelbart kan ha fordommer mot, mennesker jeg har en tendens til å avvise før jeg blir kjent med dem. Ja, vær du sikker. Jeg har det også sånn. I mitt tilfelle kan det for eksempel være visse maktpersoner, folk som har massevis av penger eller mennesker med politiske overbevisninger jeg ikke deler. Men så blir jeg ikke sjeldent overrasket. De har noe å fare med, de kan være dypt engasjert i det samme som meg, og de kan være rause. Gudsriket er ufattelig åpent. Du hører til der. Naboen din. Og jeg.

Prekentekst for 18 søndag i treenighetstiden

Jeg er Marta, jeg er Maria. Blogginnlegg

Jeg er Marta, jeg er Maria

Jesus er på vandring og kommer inn i en liten landsby. Der er det en kvinne som heter Marta som tar i mot ham. Hun har en søster som heter Maria. Marta steller i stand. Kanskje lager hun mat, gjør klar en seng Jesus kan sove på, rydder litt. Vi kan regne med at hun gjør det vi ville ha gjort hvis vi får gjester på besøk. Det gjør ikke Maria. Hun setter seg ved gjestens føtter og hører på det han har å si. Til slutt blir Marta lei, som jeg tror mange av oss hadde blitt, og spør Jesus om ikke han kan si til Maria at hun må hjelpe til litt hun også. Men hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Jesus sier «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:38-42)

To søstre

Historien er fortalt og gjenfortalt mange ganger. Og når vi hører den, hører vi den forskjellig. Jeg for eksempel, jeg blir gjerne provosert over hva Jesus sier. At han ikke ser Marta og alt hun gjør for ham. Litt av en gjest å få på besøk! Jeg tipper Marta er den ansvarlige storesøsteren som alltid må se til at alt er i orden. Men det sier ikke fortellingen noe om. Jeg tenker på en annen fortelling, lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Om sønnen som reiste bort og svidde av alle pengene han fikk av faren sin og så kom hjem igjen med halen mellom beina. Faren er ikke sint, han er bare glad og gjør i stand til stor fest. Også denne sønnen hadde søsken, en storebror. Og han, litt på samme måte, surmuler for at han gjør alt det riktige mens den andre får all oppmerksomheten.

Jeg er Marta

Det er noe dypt menneskelig ved Marta. Det er utrolig kjipt å være den som ordner opp og får ting til å gå opp. Så er det noen andre som får all oppmerksomheten. Hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i dette søskendramaet? Likevel tror jeg ikke det er hovedpoenget. Jesus ser Marta. Selv om Jesus helt sikkert sa en masse dype ting til Maria mens hun satt ved hans føtter, er det ordene til Marta som er tatt vare på. Han sier navnet hennes to ganger, ja det er klart Jesus ser Marta. «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»

Ordene treffer meg. Ordene treffer meg litt forskjellig fra gang til gang. Men de treffer meg. De treffer meg i min uro. De treffer meg i min flukt fra det som skjer her og nå. De trenger meg i min flukt fra meg selv.

Jeg er Maria

Maria er kanskje ikke lat. Hun er kanskje ikke blind for alt søsteren gjør. Kanskje har hun også ordnet i stand når det trengs. Det sier fortellingen ingenting om.

Fortellingen minner meg om mitt bønneliv. «Nå skal jeg be», tenker jeg. Men hue er som en virvelvind. Det går rundt og rundt. Jeg leter etter ord, de riktige tinga å be om. Men jeg glemmer å trekke pusten, falle til ro. Jeg glemmer å lytte.

Fortellingen minner meg, underlig nok, på hva den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om akselerasjon og resonans. Marta ligner på en av skikkelsene Rosa beskriver i begynnelsen av boka om resonans

i dag skal jeg, forhåpentligvis sammen med tusener av andre over hele landet, gå i tog for klima. Fortellingen minner meg på lyttingens mysterium. Vi trenger å stoppe opp og lytte til naturens rop – og naturens sang

Les mer:
Tekstene for 15. søndag i treenighetstiden. Tekstene for kirkeåret på bibel.no
Liturgi for et godt liv. En innføring i Hartmut Rosas tenkning. Artikkel jeg skrev for Tidsskrift for praktisk teologi.
Lyttingens mysterium. Ja, eller Mystery of Listening som dette albumet heter. En musikalsk utforskning av lytting, lytting til liv og natur rundt oss.
Jobbe for Gud. Tekstrefleksjon til sist søndag

Jobbe for Gud

Å jobbe for Gud skal ikke være lett. Jeg tenker ikke på prester eller diakoner eller andre som jobber i kirka. Jeg tenker på hvordan Jesus selv beskriver arbeidet i Guds rike.

Kommende søndag kalles gjerne Vingårdsøndagen etter en lignelse om noen som arbeider på en vingård (Matteus 20:1-16). Det er en lignelse om hvordan det er å jobbe for Gud. I søndagens prekentekst er det ingen vingård (Lukas 17:7-10). Den handler også om å jobbe for Gud. Det virker ikke særlig fristende. Her beskrives det rett og slett som slavearbeid. Slaver skal ikke forvente hverken skryt eller ekstra goder, bare gjøre jobben og være fornøyd med det. Jesus sier «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre’» (17:10). Som min kollega Hilde Brekke-Møller skriver i Vårt Land:  «Inspirasjon til en kristen slaverikritikk må man lete etter i andre bibeltekster».

Vanskelige bibeltekster

Tidligere i år kom en ny bibeloversettelse. Språket er tettere på den greske grunnteksten. I mange tilfeller oppleves den også råere. For eksempel har det greske ordet doulos tidligere blitt oversatt med tjener. Nå er det oversatt med slave. Slik blir også avstanden mellom den verden Jesus og disiplene hans levde i større. Og et spørsmål melder seg, i hvert fall for meg: hva kan vi egentlig overføre til vår tid, hva kan vi egentlig lære? Dette har jeg tenkt på gjennom hele sommeren, der mange av søndagene har slavetekster. Dette har jeg ikke blitt ferdig med. Samtidig opplever jeg at det er verdifullt å gå noen ekstra runder med bibeltekstene, møte motstand. Noen ganger gir det også mulighet til å rette oppmerksomhet mot deler av verden og samfunnslivet vi kan se en tilsvarende råskap.

Jobbe for Gud

Det er også noe rart med akkurat denne teksten. Fordi det Jesus sier, fremstår som et nokså malplassert ønske fra disiplene litt tidligere i kapitlet «Gi oss større tro!» (17:5). Isteden kan det virke som om Jesus gir dem en omvendt motivasjonstale, en demotivasjonstale. Jobb, jobb, ikke vent dere noe takk eller ros eller noen indre godhetsfølelse. Jobb.
Dette passer dårlig med dagens oppmerksomhetsøkonomi og forventning om likes og godord på alt man gjør i sosiale medier og livet ellers.

Jeg tror denne fortellingen, som mange andre, må tolkes i lys av andre fortellinger, av hva Jesus sier andre steder. Ydmykhet er noe han holder høyt. «De første skal bli de siste», «av dem som har fått mye skal det ventes mye». Han er kritisk til alle som stiller seg opp og soler seg i egen glans.

Selv synes jeg det kan være befriende å hoppe inn i hva nå Den hellige ånd leder meg til uten hele tiden å måtte lete etter godfølelsen, kjenne etter hvor sterk min egen tro er. Sette min lit til Gud. «Soli Deo Gloria» som Johan Sebastian Bach skrev på sine noter. Æren er Guds alene.

Les mer:

Jorden er en gave og vi er en del av den. Forrige ukes helgeblogg

tekster for 14. søndag i treenighetstiden. Fra bibel.no

De ti budene

De ti budene er grunnstammen i jødisk og kristen tro. Jesus snakker ofte om dem i sin forkynnelse, men gir tilsynelatende svært forskjellige signaler om hvordan de skal fortolkes.

Jeg sitter på bryggekanten i en knøttliten Sørlandsbygd og ser sola går opp mens jeg blogger om de ti bud. Jeg kjenner at sola varmer i ansiktet, tenker på solen som gir liv og budene som beskytter liv.

Budene var noe vi måtte pugge da jeg gikk på skolen. Kanskje er det derfor jeg forbinder noe strengt med dem. Jeg hadde strenge kristendomslærere. Nå kan jeg dem ikke lenger på rams, og jeg tenker heller ikke så mye på dem. Men de er vevd inn i livet mitt, som sola og havet.

Budene i kulturen

Den mest kjente fortellingen om budene står i2. Mosebok kapittel 20. Moses leder Israelittene gjennom ørkenen. Han får beskjed om å gå opp Sinaifjellet. Det er torden og brak og voldsomt med lyd. Gud skriver budene inn i to steintavler. Disse budene er Guds pakt med folket. Moses lagde så en kiste, paktens ark, der steintavlene ble lagt. Denne kisten ble med Israelittene gjennom resten av ørkenvandringen. Ved reisens ende, minnet Moses folket på budene og pakten Gud hadde gjort med dem (5. Mosebok, kapittel 5). Senere plasserte Kong David arken i tempelet i Jerusalem (2. Samuelsbok 7:12-13, 1. Kongebok, kapittel 6-8).

Budene har hatt enorm betydning for menneskers tro og liv i årtusener, og de har satt dype spor i kulturen. Moses med steintavlene er et dramatisk motiv vi finner igjen i mye klassisk bildekunst. Spørsmålet om hvor arken med steintavlene befinner seg nå har pirret fantasien på samme måte som den hellige gral. Tenk for eksempel på Indiana Jones-filmen Raiders of the Lost Ark (Jakten på den forsvunne skatten, 1981).

I 1988 lagde den polske filmskaperen Krzysztof Kieślowski (1941-96) en serie på ti korte filmer, Dekalogen. Serien viser hvordan budene vever seg inn i menneskers liv og stiller oss for vanskelige valg. Alle.filmeme er innspilt i en forstad til Warszawa, noe som forsterker inntrykket av at budene berører vanlige, moderne menneskers liv på ulike og komplekse måter. I den første filmen møter vi en professor med sterk tro på vitenskapen. Han bruker en datamaskin for å beregne om isen er trygg. Det er den, i følge beregningene, men sønnen hans går gjennom isen og.dør. I A short film about killing blir en fersk advokat stilt for dilemmaet om en tilsynelatende psykotisk drapsmann skal få dødsstraff.

Jesus og budene

Jesus vender seg stadig til budene i sin forkynnelse. Men det er slående hvordan han kan forholde seg til dem på svært forskjellig vis. Noen ganger veldig strengt, så strengt at ingen kan klare å etterleve dem. Slik som her:

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’  Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild. (Matteus 5:21-2)

Jesus gjør det klinkende klart at han ikke er kommet for å oppheve loven, men oppfylle den

andre ganger med kjærlig omsorg for mennesker som har «syndet mot loven». Et eksempel er fortellingen om kvinnen som skrivtlærde ville steine til døden fordi hun var «grepet i ekteskapsbrudd«, det vil si mot det sjette bud. Hvem vil kaste den første steinen spør Jesus og kvinnen blir reddet.

Men hvordan kan så forskjellige tilnærminger henge sammen? Nøkkelen tror jeg vi finner i en annen fortelling, om disiplene som bryter budet om å holde hviledagen hellig ved å ta aks å spise fra kornåkeren under sabbaten (Matteus 2:23-28). Fortellingen slutter med disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Loven, budene, ble gitt til beste for menneskene, for å beskytte liv. Derfor er en radikal fortolkning nødvendig for å forstå at også løgn og nedsnakking av andre er ødeleggende. Men mennesket ble ikke til for loven, loven må forstås med kjærlighet til livet og menneskene, budene må leves etter kjærlighetens lov

… til slutt

Her er budene, i tilfelle du trenger å friske dem opp:

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn
  3. Du skal holde hviledagen hellig
  4. Du skal ære din far og din mor
  5. Du skal ikke slå i hjel
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet
  7. Du skal ikke stjele
  8. Du skal ikke tale usant om din neste
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det var det jeg hadde på hjertet. Nå lar jeg meg friste av solen og havet og hopper uti det deilige vannet.

les mer:

Dekalogen. Presentasjon av Kieslowskis filmserie.

Tilgivelse. Refleksjon over prekenteksten for sist søndag.

Tilgivelse

Tilgivelse omfatter to primære prosesser, reduksjon av negative tanker, følelser og adferd, og en styrkning av positive tanker, følelser og adferd. Det er bred enighet blant forskere at tilgivelse er en kompleks emosjonell og kognitiv prosess. Tilgivelse er også et resultat av et frivillig valg.

Slik definerer Store Norske leksikon begrepet tilgivelse. Artikkelforfatteren er psykolog og er opptatt av tilgivelsens helsebringende effekter slik den kan dokumenteres vitenskapelig. Artikkelen hadde nok sett helt annerledes ut om en teolog hadde skrevet den. I kristendommen er tilgivelse helt grunnleggende, nærmest definerende for hele religionen.

Når Jesus snakker om tilgivelse

Jesus snakker my om tilgivelse. For eksempel når han lærer oss å be: tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Noen ganger snakker han nesten som en økonom eller streng regnskapsfører. For eksempel når han gir råd om hvor mange ganger man skal tilgi noen som gjør urett mot deg:

Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! (Matteus 18:21-22).

Jesus fortsetter med en lignelse om en slave som får ettergitt gjeld fra slaveeieren, men som selv ikke ettergir gjeld en annen slave skylder ham. Det er egentlig en ganske grusom lignelse, der Jesus tegner et bilde av Gud som hevngjerrig og straffende: Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matteus 18:34-35).

Likevel møter jeg i Jesus en annen tilgivelse, et blikk som ser gjennom alle mine feiltrinn. Det er mange fortellinger i Det nye testamente der Jesus møter mennesker med en tilgivelse som gir oppreisning, styrke og mot.

Den vanskelige tilgivelsen

Det kan være frigjørende å bli tilgitt, å vite at det du ikke får til, dine feiltrinn blir løftet fra deg og du kan stå oppreist. Og det kan være frigjørende å tilgi, ja kanskje også helsebringende skal vi tro psykologen i Store Norske leksikon. Men tilgivelse kan også være svært vanskelig, nærmest umulig. Da jeg var gateprest, møtte jeg noen mennesker som bar dype sår etter krenkelser, svik eller overgrep. Ikke bare en gang, men gang på gang, flere ganger enn sju ganger søttisju. Her er det ikke snakk om gjeld eller penger, noe yttre utenfor en selv. Men livsødeleggende skader. Som prest kan det være fristende å si, «intet er umulig for Gud», «Gud kan tilgi». Men hvilken trøst er det i det for et menneske som har opplevd slike overgrep?

Jeg har ikke noe svar på det. Noen ganger er det eneste vi kan gjøre å lytte, å være medvandrer. Og å overgi det vi hører, nettopp til Gud.

Les mer:

Jom Kippur. Et blogginnlegg om Den jødiske forsoningsdagen

Søndagens bibeltekster. På bibel.no

Menn som ble grepet i hykleri

Noen fortellinger i Bibelen er så grusomme at det kan ta tid før du skjønner hvor grusomme de er. Slik som fortellingen om «menn som ble grepet i hykleri».

Bibelfortellinger blir gjerne fortalt slik at vi skal skjønne at de har en god moral. Ihvertfall i kirken. Bibelfortellinger skal være oppbyggelige. Dette sløret av oppbyggelighet kan dekke over ganske forferdelige omstendigheter. Dette gjelder for eksempel fortellingen om menn som blir grepet i hykleri (Johannes 8:2-11). Her får vi høre om en gjeng fariseere og skriftlærde som kommer slepende med en kvinne som «er grepet i ekteskapsbrudd.» De spør Jesus: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»

Steining

Ja, hva sier du? Jesus sier ingenting. Han skriver i sanden. Hvis vi blir i tausheten et øyeblikk kan vi ta innover oss det forferdelige som kanskje er i ferd med å skje: en kvinne blir steinet. Hun blir langsomt torturert, helt til hun dør. Det er en grusom henrettelsesmetode. Fortellingen gjenspeiler et patriarkalsk, totalitært verdenssyn. Vi kan tenke at sånn var det i gamle dager. Men sånn er det også i dag. Jeg tenker for eksempel på presteregimet i Iran. Nobelprisvinner Narges Mohammadi og bevegelsen Woman. Life. Freedom har åpnet våre øyne for fengsling og tortur iranske kvinner blir utsatt for.

Menn som ble grepet i hykleri

Fortellingene i Bibelen er gjerne utstyrt med overskrifter. De har kommet til mye senere, og er ofte en hjelp til å finne fram i den store boka. Men de kan også styre tolkningen. Det gjelder ikke minst denne fortellingen,.som har fått overskriften «kvinnen grepet i hor» eller «kvinnen grepet i ekteskapsbrudd». Vår oppmerksomhet blir dratt mot kvinnen og hennes synd. Jeg har lenge trodd at poenget med fortellingen er at Jesus er en veldig from og raus mann som ikke fordømmer denne kvinnen. Han tilgir henne. Sånn er han et eksempel for oss – vi skal tilgi sånne som hun kvinnen.

Men går vi dypere inn i fortellingen, så er det jo mennenes, de skriftlærdes synd som er poenget. De er noen hyklerske lurendreiere. For de var jo ikke ikke så opptatt av kvinnen de heller. De ville sette Jesus på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Og de er ikke uten skyld. «Hvem av dere vil kaste den første steinen?» spør Jesus. De lusker seg unna, en etter en.

Med dette enkle spørsmålet, «hvem av dere vil kaste den første steinen?» retter Jesus ren sviende kritikk mot undertrykkende religiøs autoritet og hykleri. En riktigere overskrift for denne fortellingen ville vært «menn som ble grepet i voldelig religiøst maktmisbruk» eller «menn som ble grepet i hykleri».

Stones of silence …

Til slutt en strofe av den irske poeten Seamus Heaney (1939-2013), som viser til denne fortellingen i diktet «Punishment»:

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur
Fra «Punishment» (North, 1975)

***

I dag tenner jeg lys for alle kvinner som lever under undertrykkende autoritære religiøse regimer, i Iran og andre steder.

Alle som utsettes for religiøs vold og undertrykkelse.

Les mer:
9. søndag i trenighetstiden. Les alle tekstene for 9. søndag i treenighetstiden på bibel.no
Punishment, av Seamus Heaney
«Hvem faen i helvete tror du at du er. Også i denne fortellingen er Jesus opptatt av hyklerske menn

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!»

Jeg er lei for banninga. Men den er en viktig del av historien jeg nå skal fortelle.

Det var en av mine første dager som gateprest. Jeg skulle gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg skulle på hybelhusbesøk med gateteamet og servere suppe, vafler og ha en kort andakt på Ila Hybelhus. Ila Hybelhus, som nå er nedlagt, var Oslos største hybelhus med midlertidig botilbud for hjemløse og rusavhengige. Det ble av noen kalt «helvetes forgård».

Hvem tror du at du er?

Jeg var veldig nervøs og litt redd. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Vokt dere for de skriftlærde

Jeg har fortalt historien før, men kom til å tenke på den nå når jeg leser Jesus sin advarsel mot skriftlærde: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Der er lett å tenke at Jesus snakker om noen andre enn meg. Samtidig — og uten å skryte — må jeg vel kunne si at jeg har alle kvalifikasjoner for å kalle meg skriftlærd, akademiker, prest og teolog som jeg er. Jeg er også glad over det privilegiet det er å være «skriftlærd», for muligheten til å kunne fordype meg og formidle videre. Likevel tror jeg Jesus sine ord også er til meg. Jeg står i en tjeneste, jeg har et kall, et kall til å tjene Gud og mennesker. Ikke sette meg selv høyest.

Den italienske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891 – 1937) skriver om det han kaller «organiske intellektuelle». Med det mener han tenkere og ledere som ser sitt virke som organisk knyttet til menneskene de representerer. De er tjenere for sitt folk, for å si det litt pompøst. Det er også et ideal for meg. Jeg er en del av et fellesskap og en sammenheng.

Hvem tror du at du er?

jeg bærer stadig kvinnen fra hybelhuset i mitt hjerte. Spørsmålet hennes har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med Guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest og som fortsatt former meg.

Les mer:
Hvordan jeg ble gateprest. Fortellingen om mitt første hybelhusbesøk
Søndagens bibeltekster. Fra bibelselskapet
Antonio Gramsci. Antonio Gramsci var en viktig motstemme i det fascistiske Italia på 1920-30 tallet. Han skrev sine viktigste tekster mens han var fengslet. Slik har han flere ting til felles med teologen Dietrich Bonhoeffer.

Dagens springleik – kjærleiksdagen

Sjuende i sjuende er kjærlighetsdagen. Derfor heter nettopp dagens springleik – Kjærleiksdagen:

I dag er det nemlig 7. juli, og det er en dag som på en spesiell måte er knyttet til kjærlighet, og det av kosmiske dimensjoner.

Elskere i universet

I følge legenden var det en gang en prinsesse som var så flink til å veve. Hun var datter av himmelkongen, selve universet, og vevde så vakkert. Himmelkongen likte så godt det hun vevde. Derfor fortsatte hun å veve, uavbrutt. Men hun ble trist fordi hun på grunn av all vervingen ikke hadde tid til å treffe andre. En dag ble hun forelsket i en gjeter. De giftet seg og ble så oppslukt av hverandre at prinsessen glemte å veve og gjeteren glemte å passe på dyra.

Himmelkongen ble så sint at han forbød dem å treffe hverandre og satte dem på hver sin side av Melkeveien. Prinsessen ble helt knust, hun og vevde og vevde. Til slutt fikk Himmelkongen medynk med dem og lot dem få treffe hverandre den ene dagen i året:

Kjærlighetsdagen

Den syvende dagen i den syvende måneden – for oss som følger den gregorianske kalenderen er det 7. juli.

Vi visste ingenting om Tanabata, kjæresten min og jeg, da vi på den syvende dagen i den syvende måneden for er 30 år siden fridde til hverandre. Det var på Valdres folkemuseum, ved en hesteslede utenfor et av de gamle husene. I det fjerne kunne vi høre en spelemann spille Bruremarsj fra Seljord. Det viste seg å være en god dag for kjærlighet.

forrige innlegg

De rikes evangelium

Ja, du leste riktig: De rikes evangelium. Jesus forkynner godt nytt også til de som har masse penger.

Lukasevangeliet forteller om Sakkeus, en rik mann som gjerne vil se Jesus (Lukas 19:1-10). Denne fortellingen har ofte blitt formidlet til barn, antagelig fordi Sakkeus også var liten, så liten at han måtte klatre opp i et tre for å se over folkemengden. Kanskje har det vært et poeng at barn kan kjenne seg igjen i ham fordi han er så liten. Som det heter i barnesangen: Sakkeus var en liten mann, en bitte-bitte-liten mann. Han klatret opp i et morbærtre, for han ville Jesus se, for han ville Jesus se.

Det er et annet poeng med fortellingen. Sakkeus er veldig rik. Han vil gjerne se Jesus. Like viktig er det at Jesus også gjerne vil møte ham. Jesus ser opp til Sakkeus i treet og sier han vil komme på besøk til ham. Sakkeus blir så glad at han vil gi bort halvparten av hva han eier til de fattige. Og Jesus svarer: «I dag er frelsen kommet til dette hus … For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

En annen riking

Dette er jo ganske forskjellig fra en annen fortelling i Lukasevangeliet, om den rike unge mannen (Lukas 18:18-27). Han gjorde alt riktig, fulgte loven til punkt og prikke. Men å gi alt han eier til fattige kan han ikke. Det er her Jesus kommer med de berømte ordene «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike» (Lukas 18:25).

Hvorfor gjør Jesus forskjell på disse to rikingene? Den unge mannen lever et moralsk riktig liv, Sakkeus har tydeligvis mye å skamme seg over. Likevel er det til ham Jesus kommer.

Kanskje har det nettopp med dette å gjøre. For den rike unge unge mannen tror det er opp til ham. Sakkeus veit han er en «lost case». Han kommer ikke å sier «ser hvor flink jeg er – er det noe mer jeg kan gjøre?» Sakkeus lar seg berøre og forandre i møtet med Jesus.

Det er lett å gå seg bort – i ting, i penger, i selvbilde og det du får til. Heldigvis kommer Jesus til oss som har gått oss bort.

Men hva er så de rikes evangelium?

de rikes evangelium – delingens mysterium

De rikes evangelium er ganske enkelt delingens mysterium, «gi så skal du få». Det gjelder på et større, samfunnsmessig plan. Som fellesskap MÅ vi gjøre noe med den skeive fordelingek av ressurser i verden og utjevne forskjeller mellom rike og fattige. Men det gjelder også oss som enkeltmennesker.

Jeg vet, det er lett å høres moralistisk ut når det handler om «å dele av sin rikdom». Det kristne idealet om nøysomhet og å eie minst mulig synes jeg er utfordrende. Jeg klarer ikke å dele av alt jeg eier. Derfor skal jeg ikke komme med enkle råd. Legg ditt liv i Guds hender gjennom bønn, og Gud vil vise deg en vei du kan følge.

Her er en låt jeg skrev da jeg var gatemusiker i New Orleans og var avhengig av andres giverglede: Don’t be mean with your green

Les mer:
tekstene for 7. søndag i treenighetstiden. Bibelselskapets nettside.
I Luthers by. Et reisebrev fra reformasjonshovedstaden Wittenberg.