Stikkord: Oslo

Publisert

GUDSTJENESTE I AIDSENS TID

For over 30 år siden var jeg med på Allehelgens messe på utestedet Den sorte enke. Det var en gudstjeneste i aidsens tid som har satt dype spor.

Svein Fuglestad var også med på denne gudstjenesten, sammen med pianist Anders Rogg, skuespiller Katje Medbøe og Helge Fisknes. Helge var prest på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for mennesker berørt av AIDS og HIV. Det var Helges idé å få til en allehelgensmesse på utestedet Den sorte enke, et diskotek for homofile i Oslo. Svein Fuglestads oppsetning Enkemesse, forteller om denne gudstjenesten. Det er samtidig en fortelling om frykt, skam og musikkens, ritualenes og symbolenes helbredende kraft.

Frykten, skammen

Ved inngangen til 1990 tallet var norske aviser preget av overskrifter om AIDSs epidemi og dødelighet, om menn som hadde ubeskyttet sex med menn, overskrifter som skapte frykt og skam. Svein forteller forestillingen: Når seksuelle handlingar mellom to av same kjønn blei fordømt av flertallet i Kirka og av halve Norges befolkning, så resulterte det i taushet og vekk-gjømte liv. Når brorparten av familien til den døde ikkje ein gong visste at han var homofil, og iallfall ikke at han døde av aids, så ble det viktigaste av alt å holde den egentlige dødsårsaken skjult for så mange som mulig. Veldig mange døde av «kreft».

Gang på gang fekk ikkje den mannlige sambuaren til den som var død navnet sitt i dødsannonsen, og fekk bare aller-nådigst vært til stede i begravelsen. Når alt rundt hiv og hivpositive var så anonymisert, skambelagt og hemmelig, blei det vanskelig å bryta ut av en vond sirkel der angst, redsel, skyldfølelse og det lukka rom omslutta og prega kvardagen til altfor mange som levde med hiv og aids på den tida. 

Enkemesse

Helge mente det var viktig å bryte tausheten, skape et rom og et liturgisk språk for sorgen og skammen, og inviterte til allehelgensmesse på Den sorte enke, på den tida det mest populære utstedet i Oslo for homofile. Vi hadde prosesjon, sang salmer og leste tekster til trøst. Svein forteller, på sin karakteristiske Rogalandsdialekt: «Messa skulle starte. Flere og flere fra baren oppe i første etasje hadde bevega seg ned i kjellaren og stod langs veggene rundt dansegolvet. Carl Petter gjekk foran i prosesjonen og spelte klarinett, mens me andre gjekk bak og bar blomster, bibel og lys – forbi mørkerommet og inn på dansegolvet – mens me sang «Laudate Omnes Gentes». Det betyr; Syng lovsang hele jorden, syng lovsang til vår Gud.

Det var kanskje ikke det mest inkluderande sangvalget når me for første gang i historien skulle inn på arenaen til ei gruppe mennesker der de fleste ikke ville satt sine bein i ei kirke eller ein annan kristen-religiøs sammenheng. Eg har tenkt på det ittepå. Under inngangsprosesjonen sang me nok ikke for de rundt hundre homoane som skeptiske og avventande hadde samla seg i kjellaren med røyken og ølglasset. Me sang for oss sjøl. Me sang for å jaga vekk redselen fra vår egen sjel og for å få mot til å gjennomføre det som me hadde satt i gang. 

Gudstjeneste i AIDSens tid

Helge hadde også tenkt på hvordan sorgen kunne få et symbolsk uttrykk. En viktig del av gudstjenesten var lystenning og salving med olje. Det siste skummelt i en tid med sterk angst for berøring. Men aldri har jeg sett noen så sultne på symboler. Det er nok fortsatt den sterkeste gudstjenesten jeg har vært med på. Enkemessa var liturgisk nybrottsarbeid. Og jeg kan godt si at den var min liturgiske vekkelse.

Vi holdt tre allehelgensmesser på Den sorte enke, 1992, 1993, og 1994. I 1996 kom medisin som gjorde at folk ikke lenger døde av HIV. Holdningene i kirka og samfunnet begynte å bli mer åpent.

Svein har holdt forestillingen flere ganger siden premieren i 2022, og vi har blant annet fremført den på Politisk korrekt teaterfestival i Hamar.

Jeg er svært takknemlig for at jeg får være med på forestillingen, og at jeg fikk være med på alle enkemessene for 30 år siden.

All sitert tekst er fra Enkemesse, av Svein Fuglestad

Les mer
Enkemesse. Presentasjon av forestillingen
En historie fra Aksept. Les om hva Aksept gjør i dag
Jorden er en gave. Et blogginnlegg om økoteologi

Publisert

Mela – Oslos viktigste festival!

Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.

Publisert

En ny sang – Miriam Makeba på Mela

En ny sang - Miriam Makeba på Mela

I salme 40 heter det: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet «Mama Africa.» 
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

En ny sang – og noen gamle

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre. 

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: «I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future.

#fra arkivet. Dette innlegget ble opprinnelig postet 22. august 2008

Publisert

Kunstekstase

I forrige uke fikk jeg være med på noe som jeg ikke finner annet ord på enn kunstekstase, en ut-av-deg-sjæl kunstopplevelse. Det var finnisage på graffitiprosjektet Møllergata4ever.

Finissage er avledet av det franske ordet vernissage som betyr utstillingsåpning. Men dette var altså en utstillingsavslutning. Prosjektet Møllergata 4Ever har pågått hele sommeren og nå skal bygget rives. Noen av landets fremste graffitikunstnere har gjennom varme sommermåneder fått boltre seg fritt på utsiden såvel som utsiden av Møllergata 37. Dette bygget har tidligere huset viktige hiphopinstitusjoner som Kingsize, Blackout og Pass It. Seks etasjer oversvømt med kunst – klart det gjør inntrykk på en kunstelsker.

Jeg har oppsøkt lignende prosjekter andre steder. Jeg tenker for eksempel på New Yorks Five Pointz i Queens, som i mange år var et pilegrimsmål for graffitikunstnere og kjennere fra hele verden. Også i Oslo finnes det flere graffiti-oaser, som for eksempel Gamlebyen Sports- og fritidsklubb. Men Møllergata 4ever er i kraft av sitt omfang noe helt for seg selv i Oslo

Five Points, Queens, New York

Møllergata 4ever

Prosjektet har vært kuratert av legendariske Marthe Hem, med sitt brede kontaktnett. Hun har samarbeidet tett med eierne av bygget, som i seg selv er uvanlig. Byggeiere pleier jo vanligvis å hyre inn vektere for å holde bykunsten unna veggene sine. Slik er dette et aldri så lite historisk øyeblikk i byens og bykunstens historie.

Kunstekstase

Ekstase er et gått ord for å beskrive min opplevelse av å gå gjennom bygningen, etasje for etasje, gang for gang, kontor for kontor. En ut av deg sjæl opplevelse. Lukten av fersk sprayboksmaling og det faktum at jeg var sterkt påvirket av høydeskrekk gjennom min vandring kan nok ha medvirket til dette. Men først og fremst opplevelsen av å bli overskyllet med sterke farger og en stor variasjon av kunstnerisk kreativitet. Det var også spennende å se hvordan man kan se impulser fra nyere kunstbevegelser inn i arbeidene, fra neoekspresjonisme til popkunst til såkalte «abstrakt» kunst representert ved for eksempel Hans Hartung. Interessant var det også hvordan kunsten var i dialog med det tidligere kontorbygget og skapte relasjoner mellom kontorliv og gateliv. Foreksempel ved å la kunsten springe it av en kontorstol, spøkefulle alterasjoner av kontorskilt og redekorasjon av kjøkkenkroker. Et par dager før hadde jeg sett Marianne Heskes Gjerde-hytte, en gammel løe som har reist rundt i verden og slik gitt ulike fortolkningsrammer. Her er det på en måte omvendt. Kunsten har kommet fra mange kanter og gitt bygget nye perspektiver.

Snart skal bygget rives, og det er i graffitikunstens ånd å være temporær. Samtidig kan prosjekter som dette gi varige minner. Jeg håper flere byggeiere gjør som Møllergruppen og inviterer kunstnere til å gi bygg som skal rives en kunstnerisk og verdig avskjed.

Her er noen glimt fra Finissagen:

Les mer:
Møllergata 4ever
Møllergata 4-Ever. Fra Nulltoleranse til nulltoleranse