Blogg

Publisert

Jobbe for Gud

Å jobbe for Gud skal ikke være lett. Jeg tenker ikke på prester eller diakoner eller andre som jobber i kirka. Jeg tenker på hvordan Jesus selv beskriver arbeidet i Guds rike.

Kommende søndag kalles gjerne Vingårdsøndagen etter en lignelse om noen som arbeider på en vingård (Matteus 20:1-16). Det er en lignelse om hvordan det er å jobbe for Gud. I søndagens prekentekst er det ingen vingård (Lukas 17:7-10). Den handler også om å jobbe for Gud. Det virker ikke særlig fristende. Her beskrives det rett og slett som slavearbeid. Slaver skal ikke forvente hverken skryt eller ekstra goder, bare gjøre jobben og være fornøyd med det. Jesus sier «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre’» (17:10). Som min kollega Hilde Brekke-Møller skriver i Vårt Land:  «Inspirasjon til en kristen slaverikritikk må man lete etter i andre bibeltekster».

Vanskelige bibeltekster

Tidligere i år kom en ny bibeloversettelse. Språket er tettere på den greske grunnteksten. I mange tilfeller oppleves den også råere. For eksempel har det greske ordet doulos tidligere blitt oversatt med tjener. Nå er det oversatt med slave. Slik blir også avstanden mellom den verden Jesus og disiplene hans levde i større. Og et spørsmål melder seg, i hvert fall for meg: hva kan vi egentlig overføre til vår tid, hva kan vi egentlig lære? Dette har jeg tenkt på gjennom hele sommeren, der mange av søndagene har slavetekster. Dette har jeg ikke blitt ferdig med. Samtidig opplever jeg at det er verdifullt å gå noen ekstra runder med bibeltekstene, møte motstand. Noen ganger gir det også mulighet til å rette oppmerksomhet mot deler av verden og samfunnslivet vi kan se en tilsvarende råskap.

Jobbe for Gud

Det er også noe rart med akkurat denne teksten. Fordi det Jesus sier, fremstår som et nokså malplassert ønske fra disiplene litt tidligere i kapitlet «Gi oss større tro!» (17:5). Isteden kan det virke som om Jesus gir dem en omvendt motivasjonstale, en demotivasjonstale. Jobb, jobb, ikke vent dere noe takk eller ros eller noen indre godhetsfølelse. Jobb.
Dette passer dårlig med dagens oppmerksomhetsøkonomi og forventning om likes og godord på alt man gjør i sosiale medier og livet ellers.

Jeg tror denne fortellingen, som mange andre, må tolkes i lys av andre fortellinger, av hva Jesus sier andre steder. Ydmykhet er noe han holder høyt. «De første skal bli de siste», «av dem som har fått mye skal det ventes mye». Han er kritisk til alle som stiller seg opp og soler seg i egen glans.

Selv synes jeg det kan være befriende å hoppe inn i hva nå Den hellige ånd leder meg til uten hele tiden å måtte lete etter godfølelsen, kjenne etter hvor sterk min egen tro er. Sette min lit til Gud. «Soli Deo Gloria» som Johan Sebastian Bach skrev på sine noter. Æren er Guds alene.

Les mer:

Jorden er en gave og vi er en del av den. Forrige ukes helgeblogg

tekster for 14. søndag i treenighetstiden. Fra bibel.no

Publisert

Mela – Oslos viktigste festival!

Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.

Publisert

En ny sang – Miriam Makeba på Mela

En ny sang - Miriam Makeba på Mela

I salme 40 heter det: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet «Mama Africa.» 
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

En ny sang – og noen gamle

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre. 

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: «I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future.

#fra arkivet. Dette innlegget ble opprinnelig postet 22. august 2008

Publisert

Jorden er en gave, og vi er en del av den

Jorden er en gave, jorden og alt som fyller den. Mennesket er også en del av jorden, av naturen. Dette tenker jeg på når jeg leser fortellingen i Lukasevangeliet om den gode forvalter.

Siden i vår har jeg fulgt et svanepar som holder til i en dam jeg går forbi hver eneste dag. Tidlig i vår bygget de rede og jeg fulgte med på om det ble noen svanebarn. Det tok sin tid. Moren lå tålmodig og ruget over eggene, faren svømte rundt i dammen, fant mat eller skremte unna forbipasserende som ble for nærgående. Så, lenge på overtid sa noen, kom barna. Tre grå, lodne svaneunger. De svømte rundt sammen med foreldrene, en liten svanefamilie. Sist jeg så dem var ungene blitt store, nesten like store som foreldrene, men fortsatt grå. Mange ganger har jeg sett familien og kjent en ørliten grad av gjenkjennelse i det å være forelder.

teologi og natur

som teolog og prest har jeg i mange år vært opptatt av hvordan kirken engasjerer seg i natur, økologisk krise og klimaforverring. Det er helt opplagt at noe som så fundamentalt berører menneskers liv også må ha en stor plass i kirkens gudstjeneste og forkynnelse. Samtidig er det også så vanskelig å finne gode liturgiske og teologiske uttrykk for dette.

Et ord kirken ofte bruker i sitt engasjement for natur og klima er «forvalteransvar». Blant skriftsteder som har underbygget denne tankegangen er fra skapelsesberetningen, der Gud sier til menneskene: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden» (1. Mosebok 1:28) Jeg, og mange økoteologer har vært kritiske til dette ordet fordi det setter mennesket over naturen. Men mennesket er jo vitterlig en del av naturen. Noe som jo har blitt veldig tydelig, er at vårt utenforskap til naturen rundt oss har vært svært ødeleggende.

lignelsen om den gode forvalter

Kommende søndag, 13. søndag i treenighetstiden, blir gjerne kalt «forvaltersøndagen». Det er fordi evangelieteksten for denne dagen er «Lignelsen om den gode forvalter» (Lukas 12:41-48). En gjennomlesing av denne teksten gjør det klart at den handler mest om dårlige forvaltere. Og det er et grusomt gudsbilde som avtegnes. Gud er en som slår. Slår og slår og slår.  «Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham [–den dårlige forvalteren, altså–] ned og la ham dele skjebne med de vantro. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag». (12:46-8)

Ja, det gjør vondt å lese. Kanskje kan vi tenke oss at det er nettopp det som skjer nå, med oversvømmelser, tørke og overoppheting av jorden – vi merker konsekvensene av at menneskeheten har vært dårlige forvaltere. Men det er fortsatt ikke et gudsbilde jeg kan stå inne for. Likevel er det viktig å lese denne fortellingen i den sammenhengen den står i. For det meste av kapittelet handler om å våke og være beredt. Og det er sannelig tid for å våkne opp og snu.

Lukasevangeliet er skrevet på gresk, og det greske ordet vi oversetter med forvalter er oikonomos, økonom. Det er igjen avledet av det greske ord for hus, oikos. Det ligger også til grunn for ordet økologi. Med andre ord er det noe i lignelsen som ber oss om å tenke på helhet, at vi er en del av en sammenheng. Våre liv og vår livsførsel setter spor i våre omgivelser. Jorda er huset vi bor i, og der bor vi sammen med mange andre.

Jorden er en gave

Klokka er ett på tolv, tida er mer enn inne for handling. Denne opplevelsen av at «nå gjelder det, nå er det like før passer» harmonerer godt med mye av forkynnelsen vi finner i Bibelen. Samtidig trenger kirken, og mennesker også en annen relasjon til det skapte enn at krise og dommedag er nært forestående. For også i krisen trenger vi håp. Om naturen forandrer seg, er den fortsatt en del av oss.

Jeg tenker igjen på svanefamilien. Og jeg tenker på alle sommerfugler, svaler, blomster, sauer og reinsdyr og trær og vann og fjell og myggstikk jeg har fått oppleve i sommer. Jorden er en gave, og vi er en del av den. Det kan vi også lese i skapelsesfortellingen. Eva og Adam er skapt av jorden. Det hebraiske ordet for jord er rett og slett adama, Adam, menneske. Jeg tenker på Gud som sier «se det er godt.» Jorden er en gave, med alt som myldrer av liv.

Og vi er endel av den.

***

Her er en slått fra fjellet i sommer, «A Call To Save The Planet»:

Les mer:
Lignelsen om den gode forvalter. Et innlegg jeg skrev i avisen Vårt Land
Gudstjeneste i antropocen. Økoteologi og liturgikk. En vitenskapelig artikkel jeg krev for Tidsskrift for Praktisk Teologi
Kvinner som fulgte Jesus. Blogg om prekenteksten sist søndag

Publisert

Kunstekstase

I forrige uke fikk jeg være med på noe som jeg ikke finner annet ord på enn kunstekstase, en ut-av-deg-sjæl kunstopplevelse. Det var finnisage på graffitiprosjektet Møllergata4ever.

Finissage er avledet av det franske ordet vernissage som betyr utstillingsåpning. Men dette var altså en utstillingsavslutning. Prosjektet Møllergata 4Ever har pågått hele sommeren og nå skal bygget rives. Noen av landets fremste graffitikunstnere har gjennom varme sommermåneder fått boltre seg fritt på utsiden såvel som utsiden av Møllergata 37. Dette bygget har tidligere huset viktige hiphopinstitusjoner som Kingsize, Blackout og Pass It. Seks etasjer oversvømt med kunst – klart det gjør inntrykk på en kunstelsker.

Jeg har oppsøkt lignende prosjekter andre steder. Jeg tenker for eksempel på New Yorks Five Pointz i Queens, som i mange år var et pilegrimsmål for graffitikunstnere og kjennere fra hele verden. Også i Oslo finnes det flere graffiti-oaser, som for eksempel Gamlebyen Sports- og fritidsklubb. Men Møllergata 4ever er i kraft av sitt omfang noe helt for seg selv i Oslo

Five Points, Queens, New York

Møllergata 4ever

Prosjektet har vært kuratert av legendariske Marthe Hem, med sitt brede kontaktnett. Hun har samarbeidet tett med eierne av bygget, som i seg selv er uvanlig. Byggeiere pleier jo vanligvis å hyre inn vektere for å holde bykunsten unna veggene sine. Slik er dette et aldri så lite historisk øyeblikk i byens og bykunstens historie.

Kunstekstase

Ekstase er et gått ord for å beskrive min opplevelse av å gå gjennom bygningen, etasje for etasje, gang for gang, kontor for kontor. En ut av deg sjæl opplevelse. Lukten av fersk sprayboksmaling og det faktum at jeg var sterkt påvirket av høydeskrekk gjennom min vandring kan nok ha medvirket til dette. Men først og fremst opplevelsen av å bli overskyllet med sterke farger og en stor variasjon av kunstnerisk kreativitet. Det var også spennende å se hvordan man kan se impulser fra nyere kunstbevegelser inn i arbeidene, fra neoekspresjonisme til popkunst til såkalte «abstrakt» kunst representert ved for eksempel Hans Hartung. Interessant var det også hvordan kunsten var i dialog med det tidligere kontorbygget og skapte relasjoner mellom kontorliv og gateliv. Foreksempel ved å la kunsten springe it av en kontorstol, spøkefulle alterasjoner av kontorskilt og redekorasjon av kjøkkenkroker. Et par dager før hadde jeg sett Marianne Heskes Gjerde-hytte, en gammel løe som har reist rundt i verden og slik gitt ulike fortolkningsrammer. Her er det på en måte omvendt. Kunsten har kommet fra mange kanter og gitt bygget nye perspektiver.

Snart skal bygget rives, og det er i graffitikunstens ånd å være temporær. Samtidig kan prosjekter som dette gi varige minner. Jeg håper flere byggeiere gjør som Møllergruppen og inviterer kunstnere til å gi bygg som skal rives en kunstnerisk og verdig avskjed.

Her er noen glimt fra Finissagen:

Les mer:
Møllergata 4ever
Møllergata 4-Ever. Fra Nulltoleranse til nulltoleranse

Publisert

Kvinner som fulgte Jesus

Hva har Maria Magdalena, Egeria, Theresa av Avila, Therese av Lisieux – og Edith Piaf til felles?
-Jo, de var kvinner som fulgte Jesus.

Kapittel åtte i Lukasevangeliet begynner med noen vers som er tilsynelatende helt hverdagslige og ikke spesielt merkverdige. Rett kan vi lese om Jesus som er på fest hos en rik fariseer og blir salvet av en kvinne. Rett etter forteller Jesus en lignelse om en såmann. Men i disse versene får vi ikke vite annet enn at Jesus reiste rundt og forkynte i byene og landsbyene. Vi får også vite at disiplene fulgte ham, samt noen kvinner. Disse kvinnene har gjort at de tre enkle versene har fått sin egen overskrift, «kvinner som fulgte Jesus». Så kan vi jo lure på hva som er så merkverdig ved det. For mange vil det være en anledning til å fremheve kvinner i historien eller samtiden som gode eksempler på å følge Jesus.

gudsrike og hverdagsliv

Det første som slår meg ved disse versene, er at de gir et glimt av hverdagen blant de første kristne. De reise med Jesus fra bygd til by og forkynte. De forkynte om Gudsriket. De tolv disiplene var med, men også mange andre. Blant dem kvinner. Avsnittet avsluttes med denne enkle setningen, «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» Dveler vi litt ved disse opplysningene ser vi grunntrekk av det kristne livet: følge Jesus, forkynne håp og fellesskap i Guds rike, dele av det vi eier.

Kvinner som fulgte Jesus

Lukas har et eget blikk for fattige, undertrykkede og utstøtte i sitt evangelium. For stemmer som kirken gjerne har glemt. Blant dem er også kvinner. De tre Lukas navngir, Maria Magdalena, Johanna og Susanna representerer svært forskjellige sosiale lag. Maria Magdalena, marginalisert på grunn av «syv onde ånder» hva nå enn det er. Og Johanna gift med en embedsmann i Herodes-administrasjonen. Alle ga de av det de eide: mat, husrom, fortellinger, sanger — og liv, levd liv. Mange kvinner har på samme måte satt svært forskjellige spor i kirka gjennom historien. Egeria som reiste på pilgrimsreise til det hellige land, Hildegard v Bingen, poet, mystiker og myndig leder som kunne irettesette kirkens menn, Theresa av Avila, ordensbygger og visjonær, som med boka «Den indre borgen» gir et spennende innblikk i menneskets indre liv, lenge før psykoanalysen. Mindre spektakulært, og fremmed for moderne fitness-kultur er Therese av Lisieux. Hennes korte liv var i stor grad preget av sykdom. Etter flere mirakler ved hennes grav ble hun helgenkåret i 1925.

… og Eith Piaf

Det er fortsatt OL. Og mange vil fortsatt huske den spektakulære åpningsseremonien, med Celine Dion som sang «Hymn a l’amour» fra Eiffeltårnet. Det var en åpenbar hyldest til Frankrikes store sanger Edith Piaf. Piaf skrev sangen sammen med komponistmakker Marguerite Monnot.

Piaf levde et kronglete liv. Hun ble forlatt av sine foreldre, ble mor i tenårene og startet sin karriere som gatesanger.

Mindre kjent er at også hun er blant kvinner som fulgte Jesus. Tidlig i barndommen skal hun ha mistet synet. Hennes bestemor tok henne med til Therese av Lisieux sin grav. Der fikk hun synet tilbake. Piaf vendte senere tilbake til Therese grav få år etter at hun ble helgenkåret. Gjennom hele sitt liv holdt hun fast ved sin kjærlighet til Gud og Therese av Lisieux.

Skulle jeg hatt gudstjeneste på søndag, ville jeg ha snakket om Gudsrikets fellesskap, om å gi av det vi eier, fortalt om kvinner som følger Jesus — kanskje med noen eksempler som jeg tror ville gi gjenklang i min menighet.

…og jeg ville ha spilt Hymn à l’amour

Takk til gode kollega Ingerid Louise Birkeland for å gjøre meg oppmerksom på sammenhengen mellom Edith Piaf og Therese av Lisieux

Edith Piaf: Hymn à l’amour. Sangen som Celine Dion sang på åpningen av OL i Paris 2024, sunget av hun som skrev den.
Menn som ble grepet i hykleri. En enkel blogg om en kvinne som ble grepet i ekteskapsbrudd og mange menn som ble grepet i hykleri

Publisert

Hokus pokus filioque

Filioque?!? Er det ikke filiokus? Hokus pokus filiokus?
Jo, det er sant. I den gamle tulletrylleformlen heter det «filiokus». Men det er en forenkling av et gammelt latinsk ord som har skapt strid i over tusen år. Nå skaper ordet debatt igjen.

Det lutherske verdensforbund har nemlig kommet til enighet med den ortodokse kirke om at ordet «filioque», som betyr «…og Sønnen», kan fjernes fra den nikenske trosbekjennelsen. Tredje artikkel begynner med: «Vi tror på Den hellige ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen«

«… og Sønnen» legger katolske og protestantiske kirker til.

Dette ordet var opprinnelig ikke med da den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt på Kirkemøtet i Nikea 325. Det ble innført av katolske kirker etter noen hundre år, som førte til en splittelse mellom den katolske kirken i vest og ortodokse kirken i øst. Denne splittelsen har vart i over 1000 år. Både den katolske kirke og lutherske kirker har hatt samtaler med den ortodokse kirke om dette i flere tiår, og nå har Det lutherske verdensforbund nærmet seg den ortodokse kirke ved å foreslå at den opprinnelige teksten vil bli brukt i «håp om at dette vil føre til helbredelse av eldgamle skiller mellom kirker og gjøre det mulig å bekjenne troen sammen som i Nikea (325) og Konstantinopel (381)» (Min oversettelse, «Common statement on the Filioque,» LWF 2024).

Filioque – striden

På kirkemøtet i Nikea år 325 kom datidens kirkeledere sammen for å fastlegge grunnelementene i den kristne troen. Tidlig i kristendommens historie oppstod teologiske uenigheter, for eksempel om hva det betød at Jesus var både Gud og menneske. Derfor var det viktig å slå fast hva som var sann kristen lære. Dette ble nedfelt i det som i ettertid har fått navnet den Nikenske trosbekjennelsen, selv om den ble endelig formulert først ved et kirkemøte i Konstantinopel år 381.

Et vanskelig punkt for kirken var forståelsen av den hellige ånd og treenigheten. Det var viktig å uttrykke at Gud var en, at Jesus var sant menneske og sann Gud og at Den hellige ånd hørte hjemme i treenigheten. I Nikea og Konstantinopel ble man enige om at den hellige ånd utgikk fra faderen, slik det står i Johannesevangeliet 15:26: » … sannhetens ånd som utgår fra Far». Når kirker i vest etter noen hundre år begynte å legge til «… og Sønnen» var det blant annet for å gardere seg mot enkelte som sådde tvil om Jesus var sann Gud. Dette falt ikke i god jord hos tilhengerne av den opprinnelige formuleringen, og den intense debatten som fulgte blir gjerne kalt «filioquestriden». En gang på 1000-tallet ble» filioque» vedtatt som del av den romerske trosbekjennelsen, og splittelsen mellom kirken i vest (den katolske) og øst (den ortodokse) var uungåelig.

Det handler om treenigheten

Jeg husker jeg som ung og alvorlig teologstudent ble svært provosert av å lese om filioquestriden. Hvordan kan mennesker så bombastisk fastslå hvordan det forholder seg med treenigheten? Er ikke treenigheten et mysterium, større og mer forunderlig enn noe menneske kan fatte? Historikeren Jaroslav Pelikan skal spøkefullt ha sagt at det finnes et eget hjørne i helvete for de som krangler om filioque». Selv tenker jeg fortsatt at treenigheten er større en noen menneskeskapte formler. Samtidig vet jeg ikke hvilke kamper de gamle kirkelederne stod i. For dem stod det om liv og død. Det fortelles at flere av de som møttes i Nikea fortsatt var merket av sår og skader fra kristenforfølgelsene.

Symbol på kristen enhet

Hvis det å ta bort ett ord bringer to kirkesamfunn ett skritt nærmere hverandre, er det en god ting. Dessuten har den ortodokse kirke et poeng når den sier at det var jo dette vi ble enige om, den gang i Nikea. Den nikenske trosbekjennelsen uten filioque blir slik et aldri så lite symbol på kristen enhet, et håpssylbol i en mørk verden. Den hellige ånd blåser jo uansett dit den vil.

Kilder
John Willem Gran. Kirkens tro. Historien om trosbekjennelsens tilblivelse. St. Olav Forlag, Oslo 2011
A. Edward Siecienski The Filioque. History of a Doctrinal Controversy. Oxford University Press, Oxford 2010

Les mer
Trosbekjennelser. Blogginnlegg om trosbekjennelser.
Common Statement on the Filioque. Uttallelse fra det Lutherske verdensråd om filioque (på engelsk).

Publisert

De ti budene

De ti budene er grunnstammen i jødisk og kristen tro. Jesus snakker ofte om dem i sin forkynnelse, men gir tilsynelatende svært forskjellige signaler om hvordan de skal fortolkes.

Jeg sitter på bryggekanten i en knøttliten Sørlandsbygd og ser sola går opp mens jeg blogger om de ti bud. Jeg kjenner at sola varmer i ansiktet, tenker på solen som gir liv og budene som beskytter liv.

Budene var noe vi måtte pugge da jeg gikk på skolen. Kanskje er det derfor jeg forbinder noe strengt med dem. Jeg hadde strenge kristendomslærere. Nå kan jeg dem ikke lenger på rams, og jeg tenker heller ikke så mye på dem. Men de er vevd inn i livet mitt, som sola og havet.

Budene i kulturen

Den mest kjente fortellingen om budene står i2. Mosebok kapittel 20. Moses leder Israelittene gjennom ørkenen. Han får beskjed om å gå opp Sinaifjellet. Det er torden og brak og voldsomt med lyd. Gud skriver budene inn i to steintavler. Disse budene er Guds pakt med folket. Moses lagde så en kiste, paktens ark, der steintavlene ble lagt. Denne kisten ble med Israelittene gjennom resten av ørkenvandringen. Ved reisens ende, minnet Moses folket på budene og pakten Gud hadde gjort med dem (5. Mosebok, kapittel 5). Senere plasserte Kong David arken i tempelet i Jerusalem (2. Samuelsbok 7:12-13, 1. Kongebok, kapittel 6-8).

Budene har hatt enorm betydning for menneskers tro og liv i årtusener, og de har satt dype spor i kulturen. Moses med steintavlene er et dramatisk motiv vi finner igjen i mye klassisk bildekunst. Spørsmålet om hvor arken med steintavlene befinner seg nå har pirret fantasien på samme måte som den hellige gral. Tenk for eksempel på Indiana Jones-filmen Raiders of the Lost Ark (Jakten på den forsvunne skatten, 1981).

I 1988 lagde den polske filmskaperen Krzysztof Kieślowski (1941-96) en serie på ti korte filmer, Dekalogen. Serien viser hvordan budene vever seg inn i menneskers liv og stiller oss for vanskelige valg. Alle.filmeme er innspilt i en forstad til Warszawa, noe som forsterker inntrykket av at budene berører vanlige, moderne menneskers liv på ulike og komplekse måter. I den første filmen møter vi en professor med sterk tro på vitenskapen. Han bruker en datamaskin for å beregne om isen er trygg. Det er den, i følge beregningene, men sønnen hans går gjennom isen og.dør. I A short film about killing blir en fersk advokat stilt for dilemmaet om en tilsynelatende psykotisk drapsmann skal få dødsstraff.

Jesus og budene

Jesus vender seg stadig til budene i sin forkynnelse. Men det er slående hvordan han kan forholde seg til dem på svært forskjellig vis. Noen ganger veldig strengt, så strengt at ingen kan klare å etterleve dem. Slik som her:

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’  Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild. (Matteus 5:21-2)

Jesus gjør det klinkende klart at han ikke er kommet for å oppheve loven, men oppfylle den

andre ganger med kjærlig omsorg for mennesker som har «syndet mot loven». Et eksempel er fortellingen om kvinnen som skrivtlærde ville steine til døden fordi hun var «grepet i ekteskapsbrudd«, det vil si mot det sjette bud. Hvem vil kaste den første steinen spør Jesus og kvinnen blir reddet.

Men hvordan kan så forskjellige tilnærminger henge sammen? Nøkkelen tror jeg vi finner i en annen fortelling, om disiplene som bryter budet om å holde hviledagen hellig ved å ta aks å spise fra kornåkeren under sabbaten (Matteus 2:23-28). Fortellingen slutter med disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Loven, budene, ble gitt til beste for menneskene, for å beskytte liv. Derfor er en radikal fortolkning nødvendig for å forstå at også løgn og nedsnakking av andre er ødeleggende. Men mennesket ble ikke til for loven, loven må forstås med kjærlighet til livet og menneskene, budene må leves etter kjærlighetens lov

… til slutt

Her er budene, i tilfelle du trenger å friske dem opp:

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn
  3. Du skal holde hviledagen hellig
  4. Du skal ære din far og din mor
  5. Du skal ikke slå i hjel
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet
  7. Du skal ikke stjele
  8. Du skal ikke tale usant om din neste
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det var det jeg hadde på hjertet. Nå lar jeg meg friste av solen og havet og hopper uti det deilige vannet.

les mer:

Dekalogen. Presentasjon av Kieslowskis filmserie.

Tilgivelse. Refleksjon over prekenteksten for sist søndag.

Publisert

Nå blogger jeg igjen

Ja, nå blogger jeg igjen, etter noen års pause.

Inntrykk fra gata

Jeg begynte å blogge for 16 år siden. Da var jeg gateprest i Kirkens Bymisjon og bloggingen ble en måte å formidle inntrykk fra gata. Det første blogginnlegget jeg skrev var sommeren 2008 om vektere som spylte rusavhengige vekk fra Oslo S med høytrykkspyler. Det var veldig provoserende. Ellers blogga jeg om hybelhusbesøk, gategudstjenester, graffiti og gatekultur. Etterhvert la jeg også ut bearbeida versjoner av prekener. Men etter at jeg slutta som gateprest har det vært mer sporadisk. Jeg har liksom ikke hatt noe sted å blogge fra eller noen å blogge til.

Men nå blogger jeg igjen. Og det er nettopp savnet etter å være prest som har fått meg til å begynne igjen. Ikke misforstå, jeg elsker jobben jeg har nå. Men jeg savner flowen av gudstjenester, menneskemøter og arbeid med prekentekster.

Bloggtekstene jeg legger ut nå er gjerne inspirert av prekentekster. Men de er ikke prekener. Kanskje heller litt løsere tekster der jeg prøver å skrive for folk som ikke går så ofte i kirka.

Denne sommeren er jeg på fjellet, med knapp tilgang til nett. Jeg blogger fra mobilen og det «blir det det blir» for å sitere en av de aller første jeg møtte om gateprest.

ny adresse

Bloggen min har både skifta navn og ikke minst adresser gjennom tidene. Så også nå. Jeg har tatt vare på de fleste innleggene jeg har skrevet, og vil etterhvert legge ut litt stoff fra arkivet. Jeg håper du vil følge meg! Send meg gjerne melding om det er noe du lurer på, om det er noe du liker eller ikke liker av det jeg skriver eller bare vil si hei.

Fortsatt god sommer!

Les mer

Tilgivelse.

Publisert

Tilgivelse

Tilgivelse omfatter to primære prosesser, reduksjon av negative tanker, følelser og adferd, og en styrkning av positive tanker, følelser og adferd. Det er bred enighet blant forskere at tilgivelse er en kompleks emosjonell og kognitiv prosess. Tilgivelse er også et resultat av et frivillig valg.

Slik definerer Store Norske leksikon begrepet tilgivelse. Artikkelforfatteren er psykolog og er opptatt av tilgivelsens helsebringende effekter slik den kan dokumenteres vitenskapelig. Artikkelen hadde nok sett helt annerledes ut om en teolog hadde skrevet den. I kristendommen er tilgivelse helt grunnleggende, nærmest definerende for hele religionen.

Når Jesus snakker om tilgivelse

Jesus snakker my om tilgivelse. For eksempel når han lærer oss å be: tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Noen ganger snakker han nesten som en økonom eller streng regnskapsfører. For eksempel når han gir råd om hvor mange ganger man skal tilgi noen som gjør urett mot deg:

Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! (Matteus 18:21-22).

Jesus fortsetter med en lignelse om en slave som får ettergitt gjeld fra slaveeieren, men som selv ikke ettergir gjeld en annen slave skylder ham. Det er egentlig en ganske grusom lignelse, der Jesus tegner et bilde av Gud som hevngjerrig og straffende: Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matteus 18:34-35).

Likevel møter jeg i Jesus en annen tilgivelse, et blikk som ser gjennom alle mine feiltrinn. Det er mange fortellinger i Det nye testamente der Jesus møter mennesker med en tilgivelse som gir oppreisning, styrke og mot.

Den vanskelige tilgivelsen

Det kan være frigjørende å bli tilgitt, å vite at det du ikke får til, dine feiltrinn blir løftet fra deg og du kan stå oppreist. Og det kan være frigjørende å tilgi, ja kanskje også helsebringende skal vi tro psykologen i Store Norske leksikon. Men tilgivelse kan også være svært vanskelig, nærmest umulig. Da jeg var gateprest, møtte jeg noen mennesker som bar dype sår etter krenkelser, svik eller overgrep. Ikke bare en gang, men gang på gang, flere ganger enn sju ganger søttisju. Her er det ikke snakk om gjeld eller penger, noe yttre utenfor en selv. Men livsødeleggende skader. Som prest kan det være fristende å si, «intet er umulig for Gud», «Gud kan tilgi». Men hvilken trøst er det i det for et menneske som har opplevd slike overgrep?

Jeg har ikke noe svar på det. Noen ganger er det eneste vi kan gjøre å lytte, å være medvandrer. Og å overgi det vi hører, nettopp til Gud.

Les mer:

Jom Kippur. Et blogginnlegg om Den jødiske forsoningsdagen

Søndagens bibeltekster. På bibel.no