Blogg

Publisert

Kunstekstase

I forrige uke fikk jeg være med på noe som jeg ikke finner annet ord på enn kunstekstase, en ut-av-deg-sjæl kunstopplevelse. Det var finnisage på graffitiprosjektet Møllergata4ever.

Finissage er avledet av det franske ordet vernissage som betyr utstillingsåpning. Men dette var altså en utstillingsavslutning. Prosjektet Møllergata 4Ever har pågått hele sommeren og nå skal bygget rives. Noen av landets fremste graffitikunstnere har gjennom varme sommermåneder fått boltre seg fritt på utsiden såvel som utsiden av Møllergata 37. Dette bygget har tidligere huset viktige hiphopinstitusjoner som Kingsize, Blackout og Pass It. Seks etasjer oversvømt med kunst – klart det gjør inntrykk på en kunstelsker.

Jeg har oppsøkt lignende prosjekter andre steder. Jeg tenker for eksempel på New Yorks Five Pointz i Queens, som i mange år var et pilegrimsmål for graffitikunstnere og kjennere fra hele verden. Også i Oslo finnes det flere graffiti-oaser, som for eksempel Gamlebyen Sports- og fritidsklubb. Men Møllergata 4ever er i kraft av sitt omfang noe helt for seg selv i Oslo

Five Points, Queens, New York

Møllergata 4ever

Prosjektet har vært kuratert av legendariske Marthe Hem, med sitt brede kontaktnett. Hun har samarbeidet tett med eierne av bygget, som i seg selv er uvanlig. Byggeiere pleier jo vanligvis å hyre inn vektere for å holde bykunsten unna veggene sine. Slik er dette et aldri så lite historisk øyeblikk i byens og bykunstens historie.

Kunstekstase

Ekstase er et gått ord for å beskrive min opplevelse av å gå gjennom bygningen, etasje for etasje, gang for gang, kontor for kontor. En ut av deg sjæl opplevelse. Lukten av fersk sprayboksmaling og det faktum at jeg var sterkt påvirket av høydeskrekk gjennom min vandring kan nok ha medvirket til dette. Men først og fremst opplevelsen av å bli overskyllet med sterke farger og en stor variasjon av kunstnerisk kreativitet. Det var også spennende å se hvordan man kan se impulser fra nyere kunstbevegelser inn i arbeidene, fra neoekspresjonisme til popkunst til såkalte «abstrakt» kunst representert ved for eksempel Hans Hartung. Interessant var det også hvordan kunsten var i dialog med det tidligere kontorbygget og skapte relasjoner mellom kontorliv og gateliv. Foreksempel ved å la kunsten springe it av en kontorstol, spøkefulle alterasjoner av kontorskilt og redekorasjon av kjøkkenkroker. Et par dager før hadde jeg sett Marianne Heskes Gjerde-hytte, en gammel løe som har reist rundt i verden og slik gitt ulike fortolkningsrammer. Her er det på en måte omvendt. Kunsten har kommet fra mange kanter og gitt bygget nye perspektiver.

Snart skal bygget rives, og det er i graffitikunstens ånd å være temporær. Samtidig kan prosjekter som dette gi varige minner. Jeg håper flere byggeiere gjør som Møllergruppen og inviterer kunstnere til å gi bygg som skal rives en kunstnerisk og verdig avskjed.

Her er noen glimt fra Finissagen:

Les mer:
Møllergata 4ever
Møllergata 4-Ever. Fra Nulltoleranse til nulltoleranse

Publisert

Kvinner som fulgte Jesus

Hva har Maria Magdalena, Egeria, Theresa av Avila, Therese av Lisieux – og Edith Piaf til felles?
-Jo, de var kvinner som fulgte Jesus.

Kapittel åtte i Lukasevangeliet begynner med noen vers som er tilsynelatende helt hverdagslige og ikke spesielt merkverdige. Rett kan vi lese om Jesus som er på fest hos en rik fariseer og blir salvet av en kvinne. Rett etter forteller Jesus en lignelse om en såmann. Men i disse versene får vi ikke vite annet enn at Jesus reiste rundt og forkynte i byene og landsbyene. Vi får også vite at disiplene fulgte ham, samt noen kvinner. Disse kvinnene har gjort at de tre enkle versene har fått sin egen overskrift, «kvinner som fulgte Jesus». Så kan vi jo lure på hva som er så merkverdig ved det. For mange vil det være en anledning til å fremheve kvinner i historien eller samtiden som gode eksempler på å følge Jesus.

gudsrike og hverdagsliv

Det første som slår meg ved disse versene, er at de gir et glimt av hverdagen blant de første kristne. De reise med Jesus fra bygd til by og forkynte. De forkynte om Gudsriket. De tolv disiplene var med, men også mange andre. Blant dem kvinner. Avsnittet avsluttes med denne enkle setningen, «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» Dveler vi litt ved disse opplysningene ser vi grunntrekk av det kristne livet: følge Jesus, forkynne håp og fellesskap i Guds rike, dele av det vi eier.

Kvinner som fulgte Jesus

Lukas har et eget blikk for fattige, undertrykkede og utstøtte i sitt evangelium. For stemmer som kirken gjerne har glemt. Blant dem er også kvinner. De tre Lukas navngir, Maria Magdalena, Johanna og Susanna representerer svært forskjellige sosiale lag. Maria Magdalena, marginalisert på grunn av «syv onde ånder» hva nå enn det er. Og Johanna gift med en embedsmann i Herodes-administrasjonen. Alle ga de av det de eide: mat, husrom, fortellinger, sanger — og liv, levd liv. Mange kvinner har på samme måte satt svært forskjellige spor i kirka gjennom historien. Egeria som reiste på pilgrimsreise til det hellige land, Hildegard v Bingen, poet, mystiker og myndig leder som kunne irettesette kirkens menn, Theresa av Avila, ordensbygger og visjonær, som med boka «Den indre borgen» gir et spennende innblikk i menneskets indre liv, lenge før psykoanalysen. Mindre spektakulært, og fremmed for moderne fitness-kultur er Therese av Lisieux. Hennes korte liv var i stor grad preget av sykdom. Etter flere mirakler ved hennes grav ble hun helgenkåret i 1925.

… og Eith Piaf

Det er fortsatt OL. Og mange vil fortsatt huske den spektakulære åpningsseremonien, med Celine Dion som sang «Hymn a l’amour» fra Eiffeltårnet. Det var en åpenbar hyldest til Frankrikes store sanger Edith Piaf. Piaf skrev sangen sammen med komponistmakker Marguerite Monnot.

Piaf levde et kronglete liv. Hun ble forlatt av sine foreldre, ble mor i tenårene og startet sin karriere som gatesanger.

Mindre kjent er at også hun er blant kvinner som fulgte Jesus. Tidlig i barndommen skal hun ha mistet synet. Hennes bestemor tok henne med til Therese av Lisieux sin grav. Der fikk hun synet tilbake. Piaf vendte senere tilbake til Therese grav få år etter at hun ble helgenkåret. Gjennom hele sitt liv holdt hun fast ved sin kjærlighet til Gud og Therese av Lisieux.

Skulle jeg hatt gudstjeneste på søndag, ville jeg ha snakket om Gudsrikets fellesskap, om å gi av det vi eier, fortalt om kvinner som følger Jesus — kanskje med noen eksempler som jeg tror ville gi gjenklang i min menighet.

…og jeg ville ha spilt Hymn à l’amour

Takk til gode kollega Ingerid Louise Birkeland for å gjøre meg oppmerksom på sammenhengen mellom Edith Piaf og Therese av Lisieux

Edith Piaf: Hymn à l’amour. Sangen som Celine Dion sang på åpningen av OL i Paris 2024, sunget av hun som skrev den.
Menn som ble grepet i hykleri. En enkel blogg om en kvinne som ble grepet i ekteskapsbrudd og mange menn som ble grepet i hykleri

Publisert

Hokus pokus filioque

Filioque?!? Er det ikke filiokus? Hokus pokus filiokus?
Jo, det er sant. I den gamle tulletrylleformlen heter det «filiokus». Men det er en forenkling av et gammelt latinsk ord som har skapt strid i over tusen år. Nå skaper ordet debatt igjen.

Det lutherske verdensforbund har nemlig kommet til enighet med den ortodokse kirke om at ordet «filioque», som betyr «…og Sønnen», kan fjernes fra den nikenske trosbekjennelsen. Tredje artikkel begynner med: «Vi tror på Den hellige ånd, Herre og livgiver, som utgår fra Faderen«

«… og Sønnen» legger katolske og protestantiske kirker til.

Dette ordet var opprinnelig ikke med da den nikenske trosbekjennelsen ble vedtatt på Kirkemøtet i Nikea 325. Det ble innført av katolske kirker etter noen hundre år, som førte til en splittelse mellom den katolske kirken i vest og ortodokse kirken i øst. Denne splittelsen har vart i over 1000 år. Både den katolske kirke og lutherske kirker har hatt samtaler med den ortodokse kirke om dette i flere tiår, og nå har Det lutherske verdensforbund nærmet seg den ortodokse kirke ved å foreslå at den opprinnelige teksten vil bli brukt i «håp om at dette vil føre til helbredelse av eldgamle skiller mellom kirker og gjøre det mulig å bekjenne troen sammen som i Nikea (325) og Konstantinopel (381)» (Min oversettelse, «Common statement on the Filioque,» LWF 2024).

Filioque – striden

På kirkemøtet i Nikea år 325 kom datidens kirkeledere sammen for å fastlegge grunnelementene i den kristne troen. Tidlig i kristendommens historie oppstod teologiske uenigheter, for eksempel om hva det betød at Jesus var både Gud og menneske. Derfor var det viktig å slå fast hva som var sann kristen lære. Dette ble nedfelt i det som i ettertid har fått navnet den Nikenske trosbekjennelsen, selv om den ble endelig formulert først ved et kirkemøte i Konstantinopel år 381.

Et vanskelig punkt for kirken var forståelsen av den hellige ånd og treenigheten. Det var viktig å uttrykke at Gud var en, at Jesus var sant menneske og sann Gud og at Den hellige ånd hørte hjemme i treenigheten. I Nikea og Konstantinopel ble man enige om at den hellige ånd utgikk fra faderen, slik det står i Johannesevangeliet 15:26: » … sannhetens ånd som utgår fra Far». Når kirker i vest etter noen hundre år begynte å legge til «… og Sønnen» var det blant annet for å gardere seg mot enkelte som sådde tvil om Jesus var sann Gud. Dette falt ikke i god jord hos tilhengerne av den opprinnelige formuleringen, og den intense debatten som fulgte blir gjerne kalt «filioquestriden». En gang på 1000-tallet ble» filioque» vedtatt som del av den romerske trosbekjennelsen, og splittelsen mellom kirken i vest (den katolske) og øst (den ortodokse) var uungåelig.

Det handler om treenigheten

Jeg husker jeg som ung og alvorlig teologstudent ble svært provosert av å lese om filioquestriden. Hvordan kan mennesker så bombastisk fastslå hvordan det forholder seg med treenigheten? Er ikke treenigheten et mysterium, større og mer forunderlig enn noe menneske kan fatte? Historikeren Jaroslav Pelikan skal spøkefullt ha sagt at det finnes et eget hjørne i helvete for de som krangler om filioque». Selv tenker jeg fortsatt at treenigheten er større en noen menneskeskapte formler. Samtidig vet jeg ikke hvilke kamper de gamle kirkelederne stod i. For dem stod det om liv og død. Det fortelles at flere av de som møttes i Nikea fortsatt var merket av sår og skader fra kristenforfølgelsene.

Symbol på kristen enhet

Hvis det å ta bort ett ord bringer to kirkesamfunn ett skritt nærmere hverandre, er det en god ting. Dessuten har den ortodokse kirke et poeng når den sier at det var jo dette vi ble enige om, den gang i Nikea. Den nikenske trosbekjennelsen uten filioque blir slik et aldri så lite symbol på kristen enhet, et håpssylbol i en mørk verden. Den hellige ånd blåser jo uansett dit den vil.

Kilder
John Willem Gran. Kirkens tro. Historien om trosbekjennelsens tilblivelse. St. Olav Forlag, Oslo 2011
A. Edward Siecienski The Filioque. History of a Doctrinal Controversy. Oxford University Press, Oxford 2010

Les mer
Trosbekjennelser. Blogginnlegg om trosbekjennelser.
Common Statement on the Filioque. Uttallelse fra det Lutherske verdensråd om filioque (på engelsk).

Publisert

De ti budene

De ti budene er grunnstammen i jødisk og kristen tro. Jesus snakker ofte om dem i sin forkynnelse, men gir tilsynelatende svært forskjellige signaler om hvordan de skal fortolkes.

Jeg sitter på bryggekanten i en knøttliten Sørlandsbygd og ser sola går opp mens jeg blogger om de ti bud. Jeg kjenner at sola varmer i ansiktet, tenker på solen som gir liv og budene som beskytter liv.

Budene var noe vi måtte pugge da jeg gikk på skolen. Kanskje er det derfor jeg forbinder noe strengt med dem. Jeg hadde strenge kristendomslærere. Nå kan jeg dem ikke lenger på rams, og jeg tenker heller ikke så mye på dem. Men de er vevd inn i livet mitt, som sola og havet.

Budene i kulturen

Den mest kjente fortellingen om budene står i2. Mosebok kapittel 20. Moses leder Israelittene gjennom ørkenen. Han får beskjed om å gå opp Sinaifjellet. Det er torden og brak og voldsomt med lyd. Gud skriver budene inn i to steintavler. Disse budene er Guds pakt med folket. Moses lagde så en kiste, paktens ark, der steintavlene ble lagt. Denne kisten ble med Israelittene gjennom resten av ørkenvandringen. Ved reisens ende, minnet Moses folket på budene og pakten Gud hadde gjort med dem (5. Mosebok, kapittel 5). Senere plasserte Kong David arken i tempelet i Jerusalem (2. Samuelsbok 7:12-13, 1. Kongebok, kapittel 6-8).

Budene har hatt enorm betydning for menneskers tro og liv i årtusener, og de har satt dype spor i kulturen. Moses med steintavlene er et dramatisk motiv vi finner igjen i mye klassisk bildekunst. Spørsmålet om hvor arken med steintavlene befinner seg nå har pirret fantasien på samme måte som den hellige gral. Tenk for eksempel på Indiana Jones-filmen Raiders of the Lost Ark (Jakten på den forsvunne skatten, 1981).

I 1988 lagde den polske filmskaperen Krzysztof Kieślowski (1941-96) en serie på ti korte filmer, Dekalogen. Serien viser hvordan budene vever seg inn i menneskers liv og stiller oss for vanskelige valg. Alle.filmeme er innspilt i en forstad til Warszawa, noe som forsterker inntrykket av at budene berører vanlige, moderne menneskers liv på ulike og komplekse måter. I den første filmen møter vi en professor med sterk tro på vitenskapen. Han bruker en datamaskin for å beregne om isen er trygg. Det er den, i følge beregningene, men sønnen hans går gjennom isen og.dør. I A short film about killing blir en fersk advokat stilt for dilemmaet om en tilsynelatende psykotisk drapsmann skal få dødsstraff.

Jesus og budene

Jesus vender seg stadig til budene i sin forkynnelse. Men det er slående hvordan han kan forholde seg til dem på svært forskjellig vis. Noen ganger veldig strengt, så strengt at ingen kan klare å etterleve dem. Slik som her:

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’  Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild. (Matteus 5:21-2)

Jesus gjør det klinkende klart at han ikke er kommet for å oppheve loven, men oppfylle den

andre ganger med kjærlig omsorg for mennesker som har «syndet mot loven». Et eksempel er fortellingen om kvinnen som skrivtlærde ville steine til døden fordi hun var «grepet i ekteskapsbrudd«, det vil si mot det sjette bud. Hvem vil kaste den første steinen spør Jesus og kvinnen blir reddet.

Men hvordan kan så forskjellige tilnærminger henge sammen? Nøkkelen tror jeg vi finner i en annen fortelling, om disiplene som bryter budet om å holde hviledagen hellig ved å ta aks å spise fra kornåkeren under sabbaten (Matteus 2:23-28). Fortellingen slutter med disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Loven, budene, ble gitt til beste for menneskene, for å beskytte liv. Derfor er en radikal fortolkning nødvendig for å forstå at også løgn og nedsnakking av andre er ødeleggende. Men mennesket ble ikke til for loven, loven må forstås med kjærlighet til livet og menneskene, budene må leves etter kjærlighetens lov

… til slutt

Her er budene, i tilfelle du trenger å friske dem opp:

  1. Du skal ikke ha andre guder enn meg
  2. Du skal ikke misbruke Guds navn
  3. Du skal holde hviledagen hellig
  4. Du skal ære din far og din mor
  5. Du skal ikke slå i hjel
  6. Du skal ikke bryte ekteskapet
  7. Du skal ikke stjele
  8. Du skal ikke tale usant om din neste
  9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom
  10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det var det jeg hadde på hjertet. Nå lar jeg meg friste av solen og havet og hopper uti det deilige vannet.

les mer:

Dekalogen. Presentasjon av Kieslowskis filmserie.

Tilgivelse. Refleksjon over prekenteksten for sist søndag.

Publisert

Nå blogger jeg igjen

Ja, nå blogger jeg igjen, etter noen års pause.

Inntrykk fra gata

Jeg begynte å blogge for 16 år siden. Da var jeg gateprest i Kirkens Bymisjon og bloggingen ble en måte å formidle inntrykk fra gata. Det første blogginnlegget jeg skrev var sommeren 2008 om vektere som spylte rusavhengige vekk fra Oslo S med høytrykkspyler. Det var veldig provoserende. Ellers blogga jeg om hybelhusbesøk, gategudstjenester, graffiti og gatekultur. Etterhvert la jeg også ut bearbeida versjoner av prekener. Men etter at jeg slutta som gateprest har det vært mer sporadisk. Jeg har liksom ikke hatt noe sted å blogge fra eller noen å blogge til.

Men nå blogger jeg igjen. Og det er nettopp savnet etter å være prest som har fått meg til å begynne igjen. Ikke misforstå, jeg elsker jobben jeg har nå. Men jeg savner flowen av gudstjenester, menneskemøter og arbeid med prekentekster.

Bloggtekstene jeg legger ut nå er gjerne inspirert av prekentekster. Men de er ikke prekener. Kanskje heller litt løsere tekster der jeg prøver å skrive for folk som ikke går så ofte i kirka.

Denne sommeren er jeg på fjellet, med knapp tilgang til nett. Jeg blogger fra mobilen og det «blir det det blir» for å sitere en av de aller første jeg møtte om gateprest.

ny adresse

Bloggen min har både skifta navn og ikke minst adresser gjennom tidene. Så også nå. Jeg har tatt vare på de fleste innleggene jeg har skrevet, og vil etterhvert legge ut litt stoff fra arkivet. Jeg håper du vil følge meg! Send meg gjerne melding om det er noe du lurer på, om det er noe du liker eller ikke liker av det jeg skriver eller bare vil si hei.

Fortsatt god sommer!

Les mer

Tilgivelse.

Publisert

Tilgivelse

Tilgivelse omfatter to primære prosesser, reduksjon av negative tanker, følelser og adferd, og en styrkning av positive tanker, følelser og adferd. Det er bred enighet blant forskere at tilgivelse er en kompleks emosjonell og kognitiv prosess. Tilgivelse er også et resultat av et frivillig valg.

Slik definerer Store Norske leksikon begrepet tilgivelse. Artikkelforfatteren er psykolog og er opptatt av tilgivelsens helsebringende effekter slik den kan dokumenteres vitenskapelig. Artikkelen hadde nok sett helt annerledes ut om en teolog hadde skrevet den. I kristendommen er tilgivelse helt grunnleggende, nærmest definerende for hele religionen.

Når Jesus snakker om tilgivelse

Jesus snakker my om tilgivelse. For eksempel når han lærer oss å be: tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Noen ganger snakker han nesten som en økonom eller streng regnskapsfører. For eksempel når han gir råd om hvor mange ganger man skal tilgi noen som gjør urett mot deg:

Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! (Matteus 18:21-22).

Jesus fortsetter med en lignelse om en slave som får ettergitt gjeld fra slaveeieren, men som selv ikke ettergir gjeld en annen slave skylder ham. Det er egentlig en ganske grusom lignelse, der Jesus tegner et bilde av Gud som hevngjerrig og straffende: Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matteus 18:34-35).

Likevel møter jeg i Jesus en annen tilgivelse, et blikk som ser gjennom alle mine feiltrinn. Det er mange fortellinger i Det nye testamente der Jesus møter mennesker med en tilgivelse som gir oppreisning, styrke og mot.

Den vanskelige tilgivelsen

Det kan være frigjørende å bli tilgitt, å vite at det du ikke får til, dine feiltrinn blir løftet fra deg og du kan stå oppreist. Og det kan være frigjørende å tilgi, ja kanskje også helsebringende skal vi tro psykologen i Store Norske leksikon. Men tilgivelse kan også være svært vanskelig, nærmest umulig. Da jeg var gateprest, møtte jeg noen mennesker som bar dype sår etter krenkelser, svik eller overgrep. Ikke bare en gang, men gang på gang, flere ganger enn sju ganger søttisju. Her er det ikke snakk om gjeld eller penger, noe yttre utenfor en selv. Men livsødeleggende skader. Som prest kan det være fristende å si, «intet er umulig for Gud», «Gud kan tilgi». Men hvilken trøst er det i det for et menneske som har opplevd slike overgrep?

Jeg har ikke noe svar på det. Noen ganger er det eneste vi kan gjøre å lytte, å være medvandrer. Og å overgi det vi hører, nettopp til Gud.

Les mer:

Jom Kippur. Et blogginnlegg om Den jødiske forsoningsdagen

Søndagens bibeltekster. På bibel.no

Publisert

Trosbekjennelser

I sommer har det gått en lang debatt i avisen Vårt Land om kirkens trosbekjennelser. Tror vi egentlig på dem når vi leser dem i gudstjenesten?

Debatten begynte med at journalisten Gunnar Bodahl-Johansen spurte sin biskop avbiskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg om kirken faktisk trodde på hva som ble sagt når trosbekjennelsen ble lest i kirka «Jeg utfordrer biskopen i Borg til å fortelle oss om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse— om Den norske kirke mener det som står i den, om skapelse, om dommen over levende og døde, jomfrufødsel og oppstandelse,» skriver han. Og biskopen svarer litt nølende – og det skjønner jeg. Det er svære og merkelige saker å forholde seg til, saker som til dels strider mot vitenskapelig kunnskap og sunn fornuft.

Fem bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelsen kalles «de oldkirkelige symboler». Den apostoliske trosbekjennelsen brukes i protestantiske og katolske kirkesamfunn. Den nikenske brukes i tillegg av ortodokse. Den athanasianske har jeg aldri hørt i noen gudstjeneste. Som luthersk kirke har vi dessuten den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) og Luthers lille katekisme.

Felles for disse tekstene er at de er skrevet for lenge siden, til dels svært lenge siden. De er skrevet i et språk og med den forestillingsverden som vi ikke uten videre kan forstå. En annen ting er at de gjerne er skrevet i en konfliktsituasjon. Det var viktig å avgrense seg fra hva man ikke trodde på.

Tro og trosbekjennelser

Å tro er ikke det samme som å krysse av på en sjekkliste, at hvis du kan sjekke av for minst åtte av ti punkter så er du innafor. Tro er noe som leves, tro er å gi seg hen til noe utenfor seg selv. Samtidig er den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen uttrykk for kirkens tro. De har blitt bedt i gudstjenesten hver søndag gjennom nærmere 2000 år. Ved å be trosbekjennelsen slutter du deg til en tro som er større enn din egen, større en det du selv kan begripe og forstå. Jon Fosse beskriver dette så fint i romanen Eit nytt namn:

og eg gjer krosstegnet og eg byrjar seia fram Den apostoliske truvedkjenninga stilt inne i meg og eg seier Eg trur på Gud Fader den allmektige og eg tenkjer at eigentleg trur eg ikkje på det eg seier, eller eg trur på det i ei viss tyding, så eg kan heller ikkje seia at eg ikkje trur på det, men det gjer godt å tenkje på at også apostlene sa desse orda, ja dei fyrste kristne, dei som vart kalla for dei små, tenkjer eg, og om Gud ikkje er allmektig, men vel heller ikkje avmektig, så er han likevel tilstades i alt som er og i alt som skjer (Jon Fosse, Septologien, Det Norske Samlaget, Oslo, 2022, s 730-31)

Jon Fosse går gjennom trosbekjennelsen punkt for punkt, så jeg anbefaler å lese videre.

Les mer

Den norske kirke bekjennelsesskrifter. På kirken.no

Jeg skrev også et innlegg i Vårt Land: Ja, vi tror på trosbekjennelsen

De rikes evangelium. Et blogginnlegg jeg skrev til fortellingen om Sakkeus

Publisert

Menn som ble grepet i hykleri

Noen fortellinger i Bibelen er så grusomme at det kan ta tid før du skjønner hvor grusomme de er. Slik som fortellingen om «menn som ble grepet i hykleri».

Bibelfortellinger blir gjerne fortalt slik at vi skal skjønne at de har en god moral. Ihvertfall i kirken. Bibelfortellinger skal være oppbyggelige. Dette sløret av oppbyggelighet kan dekke over ganske forferdelige omstendigheter. Dette gjelder for eksempel fortellingen om menn som blir grepet i hykleri (Johannes 8:2-11). Her får vi høre om en gjeng fariseere og skriftlærde som kommer slepende med en kvinne som «er grepet i ekteskapsbrudd.» De spør Jesus: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»

Steining

Ja, hva sier du? Jesus sier ingenting. Han skriver i sanden. Hvis vi blir i tausheten et øyeblikk kan vi ta innover oss det forferdelige som kanskje er i ferd med å skje: en kvinne blir steinet. Hun blir langsomt torturert, helt til hun dør. Det er en grusom henrettelsesmetode. Fortellingen gjenspeiler et patriarkalsk, totalitært verdenssyn. Vi kan tenke at sånn var det i gamle dager. Men sånn er det også i dag. Jeg tenker for eksempel på presteregimet i Iran. Nobelprisvinner Narges Mohammadi og bevegelsen Woman. Life. Freedom har åpnet våre øyne for fengsling og tortur iranske kvinner blir utsatt for.

Menn som ble grepet i hykleri

Fortellingene i Bibelen er gjerne utstyrt med overskrifter. De har kommet til mye senere, og er ofte en hjelp til å finne fram i den store boka. Men de kan også styre tolkningen. Det gjelder ikke minst denne fortellingen,.som har fått overskriften «kvinnen grepet i hor» eller «kvinnen grepet i ekteskapsbrudd». Vår oppmerksomhet blir dratt mot kvinnen og hennes synd. Jeg har lenge trodd at poenget med fortellingen er at Jesus er en veldig from og raus mann som ikke fordømmer denne kvinnen. Han tilgir henne. Sånn er han et eksempel for oss – vi skal tilgi sånne som hun kvinnen.

Men går vi dypere inn i fortellingen, så er det jo mennenes, de skriftlærdes synd som er poenget. De er noen hyklerske lurendreiere. For de var jo ikke ikke så opptatt av kvinnen de heller. De ville sette Jesus på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Og de er ikke uten skyld. «Hvem av dere vil kaste den første steinen?» spør Jesus. De lusker seg unna, en etter en.

Med dette enkle spørsmålet, «hvem av dere vil kaste den første steinen?» retter Jesus ren sviende kritikk mot undertrykkende religiøs autoritet og hykleri. En riktigere overskrift for denne fortellingen ville vært «menn som ble grepet i voldelig religiøst maktmisbruk» eller «menn som ble grepet i hykleri».

Stones of silence …

Til slutt en strofe av den irske poeten Seamus Heaney (1939-2013), som viser til denne fortellingen i diktet «Punishment»:

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur
Fra «Punishment» (North, 1975)

***

I dag tenner jeg lys for alle kvinner som lever under undertrykkende autoritære religiøse regimer, i Iran og andre steder.

Alle som utsettes for religiøs vold og undertrykkelse.

Les mer:
9. søndag i trenighetstiden. Les alle tekstene for 9. søndag i treenighetstiden på bibel.no
Punishment, av Seamus Heaney
«Hvem faen i helvete tror du at du er. Også i denne fortellingen er Jesus opptatt av hyklerske menn

Publisert

Klagesang for Gaza

Nylig ga jeg ut singelen «Threni for Gaza», en klagesang for Gaza. Stadige angrep på og drap av barn og en sivilbefolkning som må leve som flyktninger i eget land opprører meg sterkt.

Threni er latinsk og betyr klagesang. Det er også det latinske navnet på en bok i Det gamle testamente, Klagesangene. Denne boken består av fem sørgedikt som alle er klager over byen Jerusalems ødeleggelse. Diktene er antagelig skrevet etter at Jerusalem ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar II og hans hær i 586 f. Kr.

Threni

Skildringene i Klagesangene er sterke: Se, Herre, se hvem du har gjort dette med! Skal kvinner spise barna sine, småbarna de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Unge og gamle ligger på bakken ute i gatene. Mine unge jenter og gutter har falt for sverd. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten skånsel (Klagesangene 2:20-21).

Klagesangene har gitt inspirasjon til kunstnerisk bearbeidelse av andre ødeleggelser, for eksempel den polske komponisten Krzysztof Pendereckis klage over ødeleggelsene i Hiroshima, Threnody for the Victims of Hiroshima.

En klagesang for Gaza

Nå herjer ødeleggelsene i en annen by, Gaza. Barn og kvinner blir drept. Sykehus, skoler, flyktningeleire og helligdommer blir systematisk bombet.

Terrorangrepet til Hamas den 7. oktober var grusomme og sjokkerende. Den israelske hærens angrep mot Gazas befolkning likeså. I lang tid etter etter Hamas’ og den israelske hærens aksjoner var jeg uten ord og toner. Daglig gikk til den palestinske leiren utenfor Stortinget og så de mange bildene av kvinner, barn, fedre, leger, musikere – helt vanlige mennesker drept i Gaza. We are not numbers stod det på plakatene. Jeg prøvde å skrive musikk. Men det var umulig. Musikk kan ikke skildre den smerten, den fortvilelsen folket i Gaza opplever, tenkte jeg. Først etter flere måneder kom et lite springleiktema. Jeg tenkte både på Klagesangene og Pendereckis Threnody, og etter mye arbeid tok den lille melodien form, Threni for Gaza, en klagesang for Gaza. Her er den:

Hør Threni for Gaza her.

Støtt humanitære organisasjoner sitt arbeid i Gaza , for eksempel Kirkens Nødhjelp eller Leger uten grenser

Les mer:
Klagesangene. Poetiske og sterke skildringer av Jerusalems ødeleggelse i 586 f. Kr.
Palestina. En melodi jeg skrev for lenge siden i 1988, etter et besøk i en palestinsk flyktningleir.

Publisert

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!»

Jeg er lei for banninga. Men den er en viktig del av historien jeg nå skal fortelle.

Det var en av mine første dager som gateprest. Jeg skulle gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg skulle på hybelhusbesøk med gateteamet og servere suppe, vafler og ha en kort andakt på Ila Hybelhus. Ila Hybelhus, som nå er nedlagt, var Oslos største hybelhus med midlertidig botilbud for hjemløse og rusavhengige. Det ble av noen kalt «helvetes forgård».

Hvem tror du at du er?

Jeg var veldig nervøs og litt redd. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Vokt dere for de skriftlærde

Jeg har fortalt historien før, men kom til å tenke på den nå når jeg leser Jesus sin advarsel mot skriftlærde: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Der er lett å tenke at Jesus snakker om noen andre enn meg. Samtidig — og uten å skryte — må jeg vel kunne si at jeg har alle kvalifikasjoner for å kalle meg skriftlærd, akademiker, prest og teolog som jeg er. Jeg er også glad over det privilegiet det er å være «skriftlærd», for muligheten til å kunne fordype meg og formidle videre. Likevel tror jeg Jesus sine ord også er til meg. Jeg står i en tjeneste, jeg har et kall, et kall til å tjene Gud og mennesker. Ikke sette meg selv høyest.

Den italienske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891 – 1937) skriver om det han kaller «organiske intellektuelle». Med det mener han tenkere og ledere som ser sitt virke som organisk knyttet til menneskene de representerer. De er tjenere for sitt folk, for å si det litt pompøst. Det er også et ideal for meg. Jeg er en del av et fellesskap og en sammenheng.

Hvem tror du at du er?

jeg bærer stadig kvinnen fra hybelhuset i mitt hjerte. Spørsmålet hennes har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med Guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest og som fortsatt former meg.

Les mer:
Hvordan jeg ble gateprest. Fortellingen om mitt første hybelhusbesøk
Søndagens bibeltekster. Fra bibelselskapet
Antonio Gramsci. Antonio Gramsci var en viktig motstemme i det fascistiske Italia på 1920-30 tallet. Han skrev sine viktigste tekster mens han var fengslet. Slik har han flere ting til felles med teologen Dietrich Bonhoeffer.