byliv Arkiver - Carl Petters blå blogg

20. august 202420. august 2024

Mela – Oslos viktigste festival!

Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.

20. august 202420. august 2024

En ny sang – Miriam Makeba på Mela

I salme 40 heter det: «Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud.»

Som prest og musiker er dette ord som har gitt meg mye inspirasjon og håp. Jeg tenker at det ikke er en hvilken som helst ny sang, men en sang som stemmer sjela, som gir ny innsikt, som gir kraft og mot til å leve videre.
I går var jeg så heldig å høre Miriam Makeba på Mela-festivalen i Oslo. Hun har gjennom hele sitt liv sunget en slik sang, en sang som har gitt kraft og mot til det sør-afrikanske folk i kampen mot apartheid. Nå, 76 år gammel, synger hun fortsatt nye sanger, sanger fyllt av håp og kjærlighet. Og Rådhusplassen var fyllt til trengsel for å høre henne, som som har fått tilnavnet «Mama Africa.»
Foran scenen traff jeg en kvinne fra Sør-Afrika, som tidligere på denne uken hadde holdt et foredrag for norske møbeldesignere. Der sa hun at de to viktigste tingene i livet er musikk og bønn. Hun har – som Miriam Makeba – forstått hva Salme 40 handler om.

En ny sang – og noen gamle

Mela-festivalen er en fantastisk festival, et møtested ikke bare for artister, men Oslo-borgere av alle nasjonaliteter. Og konsertene på Rådhusplassen er gratis, en fantastisk sjanse til å høre musikk fra alle verdenshjørner. Her er det i sannhet mange muligheter for å høre en ny sang, ny musikk som gir ny erkjennelse, som kanskje også kan gi håp og kraft. Derfor er jeg glad Mela-festivalen finns og gjør Oslo til en rikere by. Er du i byen kan du jo sjekke ut www.melafestivalen.no og finn ut nye sanger du vil høre.

Forresten, det kan være fint med noen gamle sanger også. Som Makeba sa da hun introduserte den siste sangen: «I teach my band som old songs, too. Then they know where they are from, where they are now and where they are going to be in the future.

#fra arkivet. Dette innlegget ble opprinnelig postet 22. august 2008

13. august 202413. august 2024

Kunstekstase

I forrige uke fikk jeg være med på noe som jeg ikke finner annet ord på enn kunstekstase, en ut-av-deg-sjæl kunstopplevelse. Det var finnisage på graffitiprosjektet Møllergata4ever.

Finissage er avledet av det franske ordet vernissage som betyr utstillingsåpning. Men dette var altså en utstillingsavslutning. Prosjektet Møllergata 4Ever har pågått hele sommeren og nå skal bygget rives. Noen av landets fremste graffitikunstnere har gjennom varme sommermåneder fått boltre seg fritt på utsiden såvel som utsiden av Møllergata 37. Dette bygget har tidligere huset viktige hiphopinstitusjoner som Kingsize, Blackout og Pass It. Seks etasjer oversvømt med kunst – klart det gjør inntrykk på en kunstelsker.

Jeg har oppsøkt lignende prosjekter andre steder. Jeg tenker for eksempel på New Yorks Five Pointz i Queens, som i mange år var et pilegrimsmål for graffitikunstnere og kjennere fra hele verden. Også i Oslo finnes det flere graffiti-oaser, som for eksempel Gamlebyen Sports- og fritidsklubb. Men Møllergata 4ever er i kraft av sitt omfang noe helt for seg selv i Oslo

Møllergata 4ever

Prosjektet har vært kuratert av legendariske Marthe Hem, med sitt brede kontaktnett. Hun har samarbeidet tett med eierne av bygget, som i seg selv er uvanlig. Byggeiere pleier jo vanligvis å hyre inn vektere for å holde bykunsten unna veggene sine. Slik er dette et aldri så lite historisk øyeblikk i byens og bykunstens historie.

Kunstekstase

Ekstase er et gått ord for å beskrive min opplevelse av å gå gjennom bygningen, etasje for etasje, gang for gang, kontor for kontor. En ut av deg sjæl opplevelse. Lukten av fersk sprayboksmaling og det faktum at jeg var sterkt påvirket av høydeskrekk gjennom min vandring kan nok ha medvirket til dette. Men først og fremst opplevelsen av å bli overskyllet med sterke farger og en stor variasjon av kunstnerisk kreativitet. Det var også spennende å se hvordan man kan se impulser fra nyere kunstbevegelser inn i arbeidene, fra neoekspresjonisme til popkunst til såkalte «abstrakt» kunst representert ved for eksempel Hans Hartung. Interessant var det også hvordan kunsten var i dialog med det tidligere kontorbygget og skapte relasjoner mellom kontorliv og gateliv. Foreksempel ved å la kunsten springe it av en kontorstol, spøkefulle alterasjoner av kontorskilt og redekorasjon av kjøkkenkroker. Et par dager før hadde jeg sett Marianne Heskes Gjerde-hytte, en gammel løe som har reist rundt i verden og slik gitt ulike fortolkningsrammer. Her er det på en måte omvendt. Kunsten har kommet fra mange kanter og gitt bygget nye perspektiver.

Snart skal bygget rives, og det er i graffitikunstens ånd å være temporær. Samtidig kan prosjekter som dette gi varige minner. Jeg håper flere byggeiere gjør som Møllergruppen og inviterer kunstnere til å gi bygg som skal rives en kunstnerisk og verdig avskjed.

Her er noen glimt fra Finissagen:

Les mer:
Møllergata 4ever
Møllergata 4-Ever. Fra Nulltoleranse til nulltoleranse