Jeg er i mine siste uker som gateprest før jeg begynner i ny jobb. Oppgaver som har vært en viktig del av livet mitt gjør jeg nå for siste gang. I dag skal jeg for eksempel på mitt siste hybelhusbesøk. Her er fortellingen om første gangen, da jeg ble gateprest.
Ila Hybelhus var Oslos største hybelhus. Det ble lagt ned for noen år siden. «Helvetes forgård» har det blitt kalt, og mye smerte har funnet sted mellom veggene. Kanskje var ikke bygningen spesielt velegna for folk som sliter med rus, nedslitt og kronglete som den var, og det var til tider ganske mange som bodde der. Men Ila hybelhus, de folka som bodde der – og jobba der – vil for alltid ha et stort rom i mitt hjerte.
Ila hybelhus
Annenhver tirsdag var vi der, jeg og en gruppe frivillige fra Tøyenkirka, serverte vafler og hadde lystenning. I begynnelsen var vi i stua, senere var på kafé Trappa. Mange møter har har brent seg fast i hukommelsen, møter med mennesker som sliter, men som også har en underlig, trassig livskraft. Jeg har fått høre livshistorier og sett inn i livskamper, folk har diskutert gnostisisme og eksistensialisme, vist meg bilder de har malt, fortalt om barn de savner og delt drømmer om fremtiden. Vi har tatt avskjed med mange på minnestunder. Utallige lys har blitt tent. Og jeg tør ikke tenke på hvor mange vafler vi har stekt gjennom årenes løp.
Om sommeren var det grillfest med høy stemning i den vakre bakhagen. I begynnelsen hadde kollega Cato Kristiansen og jeg med grill og mat, etterhvert stod Ila hybelhus for grillinga i samarbeid med næringslivet rundt og Rusken. Beboerne ryddet opp langs Akerselva og i nærområde rundt og avsluttet med fest. Mange flotte musikere spilte på festen, Trond Granlund, Kari Svendsen, Hedvig Mollestad og flere av beboerne. M & M (Magnus og meg) var også fast innslag.
Da jeg ble gateprest
Jeg husker den aller første gangen jeg var der, med vafler og suppe og veldig nervøs. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.
Men jeg har båret på spørsmålet siden. Det har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.
Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest.
Jeg er utrolig takknemlig for hva beboere og ansatte på Ila hybelhus har gitt meg.
Og takk til hu dama som våget å si fra, og som ga livet mitt et viktig dytt i riktig retning.
Les mer:
Minnestund på Ila Hybelhus. Inntrykk fra en minnestund før jul.
What if God were one of us? En blogg jeg skrev da kafé Trappa stengte.
Ingen tårer for Ila Hybelhus. Artikkel i Aftenposten