GUDSTJENESTE I AIDSENS TID

For over 30 år siden var jeg med på Allehelgens messe på utestedet Den sorte enke. Det var en gudstjeneste i aidsens tid som har satt dype spor.

Svein Fuglestad var også med på denne gudstjenesten, sammen med pianist Anders Rogg, skuespiller Katje Medbøe og Helge Fisknes. Helge var prest på Aksept, Kirkens Bymisjons senter for mennesker berørt av AIDS og HIV. Det var Helges idé å få til en allehelgensmesse på utestedet Den sorte enke, et diskotek for homofile i Oslo. Svein Fuglestads oppsetning Enkemesse, forteller om denne gudstjenesten. Det er samtidig en fortelling om frykt, skam og musikkens, ritualenes og symbolenes helbredende kraft.

Frykten, skammen

Ved inngangen til 1990 tallet var norske aviser preget av overskrifter om AIDSs epidemi og dødelighet, om menn som hadde ubeskyttet sex med menn, overskrifter som skapte frykt og skam. Svein forteller forestillingen: Når seksuelle handlingar mellom to av same kjønn blei fordømt av flertallet i Kirka og av halve Norges befolkning, så resulterte det i taushet og vekk-gjømte liv. Når brorparten av familien til den døde ikkje ein gong visste at han var homofil, og iallfall ikke at han døde av aids, så ble det viktigaste av alt å holde den egentlige dødsårsaken skjult for så mange som mulig. Veldig mange døde av «kreft».

Gang på gang fekk ikkje den mannlige sambuaren til den som var død navnet sitt i dødsannonsen, og fekk bare aller-nådigst vært til stede i begravelsen. Når alt rundt hiv og hivpositive var så anonymisert, skambelagt og hemmelig, blei det vanskelig å bryta ut av en vond sirkel der angst, redsel, skyldfølelse og det lukka rom omslutta og prega kvardagen til altfor mange som levde med hiv og aids på den tida. 

Enkemesse

Helge mente det var viktig å bryte tausheten, skape et rom og et liturgisk språk for sorgen og skammen, og inviterte til allehelgensmesse på Den sorte enke, på den tida det mest populære utstedet i Oslo for homofile. Vi hadde prosesjon, sang salmer og leste tekster til trøst. Svein forteller, på sin karakteristiske Rogalandsdialekt: «Messa skulle starte. Flere og flere fra baren oppe i første etasje hadde bevega seg ned i kjellaren og stod langs veggene rundt dansegolvet. Carl Petter gjekk foran i prosesjonen og spelte klarinett, mens me andre gjekk bak og bar blomster, bibel og lys – forbi mørkerommet og inn på dansegolvet – mens me sang «Laudate Omnes Gentes». Det betyr; Syng lovsang hele jorden, syng lovsang til vår Gud.

Det var kanskje ikke det mest inkluderande sangvalget når me for første gang i historien skulle inn på arenaen til ei gruppe mennesker der de fleste ikke ville satt sine bein i ei kirke eller ein annan kristen-religiøs sammenheng. Eg har tenkt på det ittepå. Under inngangsprosesjonen sang me nok ikke for de rundt hundre homoane som skeptiske og avventande hadde samla seg i kjellaren med røyken og ølglasset. Me sang for oss sjøl. Me sang for å jaga vekk redselen fra vår egen sjel og for å få mot til å gjennomføre det som me hadde satt i gang. 

Gudstjeneste i AIDSens tid

Helge hadde også tenkt på hvordan sorgen kunne få et symbolsk uttrykk. En viktig del av gudstjenesten var lystenning og salving med olje. Det siste skummelt i en tid med sterk angst for berøring. Men aldri har jeg sett noen så sultne på symboler. Det er nok fortsatt den sterkeste gudstjenesten jeg har vært med på. Enkemessa var liturgisk nybrottsarbeid. Og jeg kan godt si at den var min liturgiske vekkelse.

Vi holdt tre allehelgensmesser på Den sorte enke, 1992, 1993, og 1994. I 1996 kom medisin som gjorde at folk ikke lenger døde av HIV. Holdningene i kirka og samfunnet begynte å bli mer åpent.

Svein har holdt forestillingen flere ganger siden premieren i 2022, og vi har blant annet fremført den på Politisk korrekt teaterfestival i Hamar.

Jeg er svært takknemlig for at jeg får være med på forestillingen, og at jeg fikk være med på alle enkemessene for 30 år siden.

All sitert tekst er fra Enkemesse, av Svein Fuglestad

Les mer
Enkemesse. Presentasjon av forestillingen
En historie fra Aksept. Les om hva Aksept gjør i dag
Jorden er en gave. Et blogginnlegg om økoteologi

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!» … eller fortellingen om da jeg ble gateprest.

Jeg er i mine siste uker som gateprest før jeg begynner i ny jobb. Oppgaver som har vært en viktig del av livet mitt gjør jeg nå for siste gang. I dag skal jeg for eksempel på mitt siste hybelhusbesøk. Her er fortellingen om første gangen, da jeg ble gateprest.

  1. IMG_1987.JPGIla Hybelhus var Oslos største hybelhus. Det ble lagt ned for noen år siden. «Helvetes forgård» har det blitt kalt, og mye smerte har funnet sted mellom veggene. Kanskje var ikke bygningen spesielt velegna for folk som sliter med rus, nedslitt og kronglete som den var, og det var til tider ganske mange som bodde der. Men Ila hybelhus, de folka som bodde der – og jobba der – vil for alltid ha et stort rom i mitt hjerte.

Ila hybelhus

Annenhver tirsdag var vi der, jeg og en gruppe frivillige fra Tøyenkirka, serverte vafler og hadde lystenning. I begynnelsen var vi i stua, senere var på kafé Trappa. Mange møter har har brent seg fast i hukommelsen, møter med mennesker som sliter, men som også har en underlig, trassig livskraft. Jeg har fått høre livshistorier og sett inn i livskamper, folk har diskutert gnostisisme og eksistensialisme, vist meg bilder de har malt, fortalt om barn de savner og delt drømmer om fremtiden. Vi har tatt avskjed med mange på minnestunder. Utallige lys har blitt tent. Og jeg tør ikke tenke på hvor mange vafler vi har stekt gjennom årenes løp.

Om sommeren var det grillfest med høy stemning i den vakre bakhagen. I begynnelsen hadde kollega Cato Kristiansen og jeg med grill og mat, etterhvert stod Ila hybelhus for grillinga i samarbeid med næringslivet rundt og Rusken. Beboerne ryddet opp langs Akerselva og i nærområde rundt og avsluttet med fest. Mange flotte musikere spilte på festen, Trond Granlund, Kari Svendsen, Hedvig Mollestad og flere av beboerne. M & M (Magnus og meg) var også fast innslag.

Da jeg ble gateprest

Jeg husker den aller første gangen jeg var der, med vafler og suppe og veldig nervøs. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Men jeg har båret på spørsmålet siden. Det har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.
Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest.

Jeg er utrolig takknemlig for hva beboere og ansatte på Ila hybelhus har gitt meg.

Og takk til hu dama som våget å si fra, og som ga livet mitt et viktig dytt i riktig retning.

IMG_1983.JPG
Les mer:
Minnestund på Ila Hybelhus. Inntrykk fra en minnestund før jul.
What if God were one of us? En blogg jeg skrev da kafé Trappa stengte.
Ingen tårer for Ila Hybelhus. Artikkel i Aftenposten