Jorden er en gave, jorden og alt som fyller den. Mennesket er også en del av jorden, av naturen. Dette tenker jeg på når jeg leser fortellingen i Lukasevangeliet om den gode forvalter.
Siden i vår har jeg fulgt et svanepar som holder til i en dam jeg går forbi hver eneste dag. Tidlig i vår bygget de rede og jeg fulgte med på om det ble noen svanebarn. Det tok sin tid. Moren lå tålmodig og ruget over eggene, faren svømte rundt i dammen, fant mat eller skremte unna forbipasserende som ble for nærgående. Så, lenge på overtid sa noen, kom barna. Tre grå, lodne svaneunger. De svømte rundt sammen med foreldrene, en liten svanefamilie. Sist jeg så dem var ungene blitt store, nesten like store som foreldrene, men fortsatt grå. Mange ganger har jeg sett familien og kjent en ørliten grad av gjenkjennelse i det å være forelder.
teologi og natur
som teolog og prest har jeg i mange år vært opptatt av hvordan kirken engasjerer seg i natur, økologisk krise og klimaforverring. Det er helt opplagt at noe som så fundamentalt berører menneskers liv også må ha en stor plass i kirkens gudstjeneste og forkynnelse. Samtidig er det også så vanskelig å finne gode liturgiske og teologiske uttrykk for dette.
Et ord kirken ofte bruker i sitt engasjement for natur og klima er «forvalteransvar». Blant skriftsteder som har underbygget denne tankegangen er fra skapelsesberetningen, der Gud sier til menneskene: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden» (1. Mosebok 1:28) Jeg, og mange økoteologer har vært kritiske til dette ordet fordi det setter mennesket over naturen. Men mennesket er jo vitterlig en del av naturen. Noe som jo har blitt veldig tydelig, er at vårt utenforskap til naturen rundt oss har vært svært ødeleggende.
lignelsen om den gode forvalter
Kommende søndag, 13. søndag i treenighetstiden, blir gjerne kalt «forvaltersøndagen». Det er fordi evangelieteksten for denne dagen er «Lignelsen om den gode forvalter» (Lukas 12:41-48). En gjennomlesing av denne teksten gjør det klart at den handler mest om dårlige forvaltere. Og det er et grusomt gudsbilde som avtegnes. Gud er en som slår. Slår og slår og slår. «Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham [–den dårlige forvalteren, altså–] ned og la ham dele skjebne med de vantro. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag». (12:46-8)
Ja, det gjør vondt å lese. Kanskje kan vi tenke oss at det er nettopp det som skjer nå, med oversvømmelser, tørke og overoppheting av jorden – vi merker konsekvensene av at menneskeheten har vært dårlige forvaltere. Men det er fortsatt ikke et gudsbilde jeg kan stå inne for. Likevel er det viktig å lese denne fortellingen i den sammenhengen den står i. For det meste av kapittelet handler om å våke og være beredt. Og det er sannelig tid for å våkne opp og snu.
Lukasevangeliet er skrevet på gresk, og det greske ordet vi oversetter med forvalter er oikonomos, økonom. Det er igjen avledet av det greske ord for hus, oikos. Det ligger også til grunn for ordet økologi. Med andre ord er det noe i lignelsen som ber oss om å tenke på helhet, at vi er en del av en sammenheng. Våre liv og vår livsførsel setter spor i våre omgivelser. Jorda er huset vi bor i, og der bor vi sammen med mange andre.
Jorden er en gave
Klokka er ett på tolv, tida er mer enn inne for handling. Denne opplevelsen av at «nå gjelder det, nå er det like før passer» harmonerer godt med mye av forkynnelsen vi finner i Bibelen. Samtidig trenger kirken, og mennesker også en annen relasjon til det skapte enn at krise og dommedag er nært forestående. For også i krisen trenger vi håp. Om naturen forandrer seg, er den fortsatt en del av oss.
Jeg tenker igjen på svanefamilien. Og jeg tenker på alle sommerfugler, svaler, blomster, sauer og reinsdyr og trær og vann og fjell og myggstikk jeg har fått oppleve i sommer. Jorden er en gave, og vi er en del av den. Det kan vi også lese i skapelsesfortellingen. Eva og Adam er skapt av jorden. Det hebraiske ordet for jord er rett og slett adama, Adam, menneske. Jeg tenker på Gud som sier «se det er godt.» Jorden er en gave, med alt som myldrer av liv.
Og vi er endel av den.
***
Her er en slått fra fjellet i sommer, «A Call To Save The Planet»:
Les mer:
Lignelsen om den gode forvalter. Et innlegg jeg skrev i avisen Vårt Land
Gudstjeneste i antropocen. Økoteologi og liturgikk. En vitenskapelig artikkel jeg krev for Tidsskrift for Praktisk Teologi
Kvinner som fulgte Jesus. Blogg om prekenteksten sist søndag