prekentekst Arkiver - Carl Petters blå blogg

8. november 20248. november 2024

Tro som kollapser

Fortellingen om Jesus som går på vannet blir gjerne forstått som en fortelling om tro. Men handler den ikke egentlig om tro som kollapser?

Fortellingen om Jesus som går på vannet er en kjent fortelling for mange. Noen har kanskje møtt den i søndagsskole eller andaktsbøker for barn. Eller sett motivet på en altertavle slik jeg har gjort. Særlig husker jeg altertavla i den nå nedlagte sjømannskirken i New Orleans. Både Matteus, Markus og Johannesevangeliet har varianter av fortellingen, men det er bare hos Matteus at vi får høre om Peter som kommer ham i møte (Matteus 14:22-34).

Tro som kollapser

Grunnfortellingen er en gruppe fiskere som er ute i fiskebåten mitt på natta og blir overrumplet av uvær. De blir også overrumplet av Jesus som de ser gående på vannet som et gjenferd. Klart de blir redde. Men ikke Peter. Mitt ute på sjøen klatrer han ut av båten for å se om han også kan gå på vannet. Men når han kjenner hvordan viden og bølgende herjer rundt ham, klapper troen hans sammen.

Det er et sterkt bilde på tro som kollapser – når du opplever at grunnen under føttene forsvinner, du synker, synker, synker.

Tro på dypt vann

Jeg føler sterkt med Peter. Gjør Jesus det?
«Du lite troende – hvorfor tvilte du?» spør han etter å ha dratt Peter opp i båten. Jeg kjenner de ordene i kroppen jeg, «du lite troende.» Ja da, jeg er prest og greier, lever av tro og for tro. Men jeg hadde aldri turt å gjøre det Peter gjorde, å bokstavelig talt begi meg ut på dypt vann. Jeg kjenner det ligger der som en lengsel, det å kunne gi seg hen, gi alt. Men gang på gang opplever jeg at troen svikter. Og gjennom et langt liv som gateprest har jeg hørt utallige beretninger om hvor vanskelig det er å tro. Selv om en aldri så mye vil det. Derfor er det ikke akkurat det vi ønsker at Jesus skal si til oss: «du lite troende.»

En fortelling om tro

Men ordene hans er kanskje ikke så strenge som de først høres ut. For Jesus strekker ut hånda og drar opp Peter. Og det har jeg opplevd gang på gang sjøl også. Ikke bare som gateprest, men gjennom hele livet. Om jeg er på aldri så dypt vann, drar Jesus meg opp igjen, lar meg kjenne fast grunn under beina. Derfor tenker jeg at dette fortsatt er en fortelling om tro. Ikke en sterk og modig tro som tør alt og gir alt. Men en tro som roper fra det dypeste dyp: «hjelp meg!»

Jeg tenner lys for
Alle som strever med angst
Kirkas mange flotte frivillige <3
Sudan. En av de verste konfliktene i vår tid

Les mer
25. søndag i treenighetstiden. Kirkeårets tekster på bibel.no
Salt og lys. Blogg på allehelgensdag

4. oktober 20246. oktober 2024

All You Need Is Love

«All You need is Love». Så enkelt kan det sies. Alt du trenger er kjærlighet. Men hva er kjærlighet?

Det har blitt sagt at 97 % av alle sanger som er skrevet i verden er sanger om kjærlighet. Jeg vet ikke om det er sant. Kanskje er det bare 92%, eller 89? Hvem vet. Men det er ingen tvil om at det finnes mange kjærlighetssanger, sanger om romantisk kjærlighet. Og de kommer i mange slags varianter: beskrivelser av den andres skjønnhet, av lengsel og glede. Men også sinne, sjalusi, skuffelse, hjerteskjærende «break up sanger». En av mine favoritter blant kjærlighetssanger er faktisk en breakup sang. Det er «Getting over you med Willie Nelson og Bonnie Raitt. Den ga meg styrke i en situasjon som ikke handlet om en kjæreste, men et menneske jeg stolte på som sviktet. Sangen har en setning som kanskje ikke høres spesielt kristelig ut: «I don’t want to see your face again». Men akkurat de ordene bar meg gjennom en veldig mørk tid.

Forestillinger om den store romantiske kjærligheten er dypt innskrevet i vår kultur. En forventning om å møte den eneste rette. I populærkulturen er det romantiske plotet nesten som et avhengighetsdannende rusmiddel. Når jeg sliter og trenger å beskytte meg mot verden, ser jeg på serier. Enten det er sykehus-serier, advokatkontorserier, politiserier eller familiedramaserier er det alltid ett eller flere underliggende plot om to som kanskje finner sammen eller ikke, et sukkersøtt – eller bittersøtt – plot som får meg hekta. så jeg ser en episode til. Og enda en. Og helt sikkert en til.

Jesus snakker om ekteskap

I søndagens prekentekst møter vi noen luringer som vil sette Jesus på prøve. De spør ham om en mann har lov å skille seg (Markus 10:2-9). Tilsynelatende handler det om ekteskap. Tilsynelatende handler det om kjærlighet mellom to mennesker som har surnet eller kjørt seg fast. Men Jesus gjennomskuer dem. De er ikke opptatt av kjærlighet i det hele tatt. Hjertene deres er steinharde. I mange kirker vil prekenen helt sikkert handle om ekteskap, familie og kanskje romantikk. «Bygg våre hjem i fred
og velsign alle ekteskap, familier og fellesskap» heter det i bønnen for denne søndagen.

Jeg har selvsagt ingenting i mot hverken romantisk kjærlighet eller ekteskap. Som prest har jeg hatt gleden av og vie mange par, og hatt inspirerende vigselssamtaler. Men som prest har jeg også snakket med mange mennesker som hele livet har lengtet etter en å dele livet med og aldri funnet noen. Jeg har snakket med mennesker som har levd i voldelige og destruktive relasjoner som har satt dype spor. Og jeg har snakket med mennesker som har opplevd at kirka har fordømt deres kjærlighet. Og selv om jeg «tror på kjærligheten», ser jeg også at forestillinger om den store romantiske kjærligheten kan sette kjærligheten i en litt for trang bås.

All You Need is Love

For når Jesus snakker om kjærlighet, er det alltid om en dypere kjærlighet, en mer altomfattende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke bare er til det kjente og kjære, men til det som er ukjent og fremmed. En kjærlighet som åpner seg for fremmede, for skaperverket, for blomster og fugler og fjell og vann. En kjærlighet som gjennomlyser hele universet og holder det sammen. Det er en kjærlighet som kaller oss til å være medmennesker, til å gjøre godt i verden, til å gå med og bære mennesker som trenger det.

Og ja, derfor går det an å si det så enkelt, som Beatles synger, «All you need is love»:

All you need is love
All you need is love
All you need is love, love
Love is all you need

Love, love, love
Love, love, love
Love, love, love

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirken onsdag 2. oktober 2024

Les mer
20. søndag i treenigheten. Prekenteksten for søndag på bibel.no
Getting over You. Ahh. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører denne låta! Det visste du kanskje ikke om meg, men jeg er en stor Willie Nelson fan. Kanskje jeg skriver om det i en annen blogg 🙂
All You need is Love. Ja det er jo en fin låt da, her er en live-versjon
Kjempe med drager. Blogg om forrige søndags prekentekst

27. september 202429. september 2024

Kjempe med drager

Drager er mytologiske skikkelser, dypt innvevd i vestlig kultur. Dragene var der fra begynnelsen av. Det eldgamle babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish forteller om Marduk som dreper uhyret Tiamat og skaper orden i kaos. Det finnes mange heltedikt om suverene helteskikkelser som klarer å overvinne drager. Kanskje tror du ikke på drager, og kanskje føler du deg ikke som en helt. Men det er mange av oss som daglig må kjempe med drager.

Mikkelsmess

Søndag feirer vi Mikkelsmesse i kirken, en dag der vi minnes erkeengelen Mikael. I jødisk og kristen overlevering representerer Mikael rettferdighet. Derfor er han ofte avbildet med en vektskål. Daniels bok i Det gamle testamentet beskriver Mikael som en archangelos, gresk for fyrste. Mikael lever videre i jødisk apokalyptisk litteratur. Også i Det nye testamentet er Mikael en fyrste, som leder en hær av engler i kampen mot onde krefter. Johannes åpenbaring forteller om Mikaels kamp mot en drage, i den siste avgjørende kampen i endetiden der Satan – også han opprinnelig en engel – blir nedkjempet (Åpenbaringen 12:1-9). Det er sterke saker!

Mikkelsmesse er blant de eldste katolske merkedagene. Dagen ble også viktig i folkelig tradisjon. På primstaver er mikkelsmesse markert med vinge eller skålvekt. Denne merkedagen har ofte vært knyttet til innhøsting. Alle sauer og kyr skulle være kommet hjem fra setra til Mikkelsmess. Erkeengelen Mikael møter vi for eksempel i diktet Draumkvedet. Her blir han kalt Sankte såle Mikkel, fordi han veier menneskers sjela (såle). I en oppskrift fra presten MB Landstad kan vi lese:
Og deð var sankte sále Mikkjel
han vóg i skálevigt,
sá vóg han alle synde-sjælinne
hen til Jesum Krist
Etter reformasjonen fortsatte det å være en helligdag frem til 1770. Da forsvant den helt. I løpet av de siste tiårene har dagen fått nytt liv, og ble gjeninnført som alternativ merkedag i 1999. Den forbindes gjerne med høsttakkefest eller med kampen mot det onde.

Drager og andre uhyrer

Som du kanskje alt har skjønt, drager og uhyrer fantes lenge før Nettflix, Game of Thrones og Dungeons and Dragons. De har vært del av menneskers forestillingsverden siden tidenes morgen. I det babylonske skapelsesdiktet Enuma Elish, eldre enn de bibelske skapelsesfortellingene, forteller om helten Marduks kamp mot Tiamat. Blant de mest kjente fortellingene i europeisk tradisjon, kjent blant mange speidere, handler om St Georgs kamp mot en drage som hver dag spiste en ung jente. Mens drager gjerne har en positiv betydning i kinesisk tradisjon, har de i vesten stått får mørke og kaos. Og som i Johannes åpenbaring, i ledtog med selveste Satan. Drager og andre uhyrer har levd rike liv i myter og fortellinger. Og de lever videre i populærkulturen, i spill og tv-serier. Snille drager som finnes i for eksempel tegneserier for barn, er en moderne oppfinnelse.

Kjempe med drager

Kanskje tror du ikke på drager. Kanskje opplever du deg heller ikke som en helt. Men jeg tror mange av oss likevel kjemper med drager. Kaos og mørke, inne i oss og utenfor oss. Derfor tror jeg Mikaels kamp mot drager og ondskap, for rettferdighet, har en dypere betydning. Det er krig i midtøsten, i Sudan i Ukraina. Jorda slik vi kjenner den er i ferd med å bukke under i en kaotisk, brennheit klimakatastrofe. Noen av oss kjemper våre kamper mot uoversiktlig byråkrati, mot usynlige undertrykkende mekanismer: Mikkelsmesse handler dypest sett ikke om engler og drager, men om lys å håp i en kaotisk verden.

Les mer
Mikael og alle englers dag. Presentasjon av Mikkelsmesse på kirken.no
Mikkelsmess. Søndagens bibeltekst
En offiser og hans tro. Tekstrefleksjon for forrige søndag

20. september 202422. september 2024

En offiser og hans tro

Noen ganger møter vi mennesker som overrasker oss, som slett ikke er slik vi forventer. Selv Jesus kan bli overrasket. Som for eksempel i møte med en offiser og hans tro i Kapernaum.

Fortellingen om offiseren i Kapernaum står i Matteusevangeliet kapittel 8. Offiseren kommer til Jesus og ber ham helbrede sin syke slave. Samtidig sier han at han ikke er verdig til å få Jesus på besøk i sitt hjem. Jesus blir overrasket over denne mannens sterke tro.

En offiser og hans tro

Jeg har brukt litt tid på å forstå denne fortellingen. Hva er det den vil si meg? Det jeg strever med er hvordan offiseren forklarer hvordan Jesus kan hjelpe. Han bruker bilder fra militært hierarki som virker veldig teknisk og merkelig. Men det jeg skjønner er at offiseren er pågående, ydmyk og har en sterk tro på at Jesus kan helbrede slaven. Sånne folk har jo Jesus alltid sans for.

En fremmed

Men fortellingen handler ikke bare om tro. Den handler også om fellesskapets åpenhet. I evangeliene er det mange fortellinger om Jesus som møter fattige, syke, utstøtte. Her møter han ikke bare en velstående mann med høy posisjon. Han møter en representant for den romerske okkupasjonsmakten. Men det er tydelig at han har et hjerte når han bryr seg om en slaves helbred. Og denne offiseren gjemmer seg ikke bak sin posisjon. «Herre, jeg er ikke verdig til at du kommer inn under mitt tak,» sier han. Jesus holder han fram ikke bare som eksempel på en sterk, ydmyk tro. Han gir et stikk til alle som kaller seg troende, som tror de er innafor. «Sannelig, jeg sier dere: En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»

i 1. Kongebok kapittel 8 kan vi lese: Det kan også hende at fremmede som ikke hører til ditt folk Israel, kommer fra et land langt borte for ditt navns skyld.

Så fortellingen gir oss et eksempel på ydmyk tro, men også på hvordan vi skal ta imot fremmede.

Jeg tenker også på mennesker jeg umiddelbart kan ha fordommer mot, mennesker jeg har en tendens til å avvise før jeg blir kjent med dem. Ja, vær du sikker. Jeg har det også sånn. I mitt tilfelle kan det for eksempel være visse maktpersoner, folk som har massevis av penger eller mennesker med politiske overbevisninger jeg ikke deler. Men så blir jeg ikke sjeldent overrasket. De har noe å fare med, de kan være dypt engasjert i det samme som meg, og de kan være rause. Gudsriket er ufattelig åpent. Du hører til der. Naboen din. Og jeg.

Prekentekst for 18 søndag i treenighetstiden

Jeg er Marta, jeg er Maria. Blogginnlegg

30. august 202430. august 2024

Jeg er Marta, jeg er Maria

Jesus er på vandring og kommer inn i en liten landsby. Der er det en kvinne som heter Marta som tar i mot ham. Hun har en søster som heter Maria. Marta steller i stand. Kanskje lager hun mat, gjør klar en seng Jesus kan sove på, rydder litt. Vi kan regne med at hun gjør det vi ville ha gjort hvis vi får gjester på besøk. Det gjør ikke Maria. Hun setter seg ved gjestens føtter og hører på det han har å si. Til slutt blir Marta lei, som jeg tror mange av oss hadde blitt, og spør Jesus om ikke han kan si til Maria at hun må hjelpe til litt hun også. Men hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Jesus sier «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:38-42)

To søstre

Historien er fortalt og gjenfortalt mange ganger. Og når vi hører den, hører vi den forskjellig. Jeg for eksempel, jeg blir gjerne provosert over hva Jesus sier. At han ikke ser Marta og alt hun gjør for ham. Litt av en gjest å få på besøk! Jeg tipper Marta er den ansvarlige storesøsteren som alltid må se til at alt er i orden. Men det sier ikke fortellingen noe om. Jeg tenker på en annen fortelling, lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Om sønnen som reiste bort og svidde av alle pengene han fikk av faren sin og så kom hjem igjen med halen mellom beina. Faren er ikke sint, han er bare glad og gjør i stand til stor fest. Også denne sønnen hadde søsken, en storebror. Og han, litt på samme måte, surmuler for at han gjør alt det riktige mens den andre får all oppmerksomheten.

Jeg er Marta

Det er noe dypt menneskelig ved Marta. Det er utrolig kjipt å være den som ordner opp og får ting til å gå opp. Så er det noen andre som får all oppmerksomheten. Hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i dette søskendramaet? Likevel tror jeg ikke det er hovedpoenget. Jesus ser Marta. Selv om Jesus helt sikkert sa en masse dype ting til Maria mens hun satt ved hans føtter, er det ordene til Marta som er tatt vare på. Han sier navnet hennes to ganger, ja det er klart Jesus ser Marta. «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»

Ordene treffer meg. Ordene treffer meg litt forskjellig fra gang til gang. Men de treffer meg. De treffer meg i min uro. De treffer meg i min flukt fra det som skjer her og nå. De trenger meg i min flukt fra meg selv.

Jeg er Maria

Maria er kanskje ikke lat. Hun er kanskje ikke blind for alt søsteren gjør. Kanskje har hun også ordnet i stand når det trengs. Det sier fortellingen ingenting om.

Fortellingen minner meg om mitt bønneliv. «Nå skal jeg be», tenker jeg. Men hue er som en virvelvind. Det går rundt og rundt. Jeg leter etter ord, de riktige tinga å be om. Men jeg glemmer å trekke pusten, falle til ro. Jeg glemmer å lytte.

Fortellingen minner meg, underlig nok, på hva den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om akselerasjon og resonans. Marta ligner på en av skikkelsene Rosa beskriver i begynnelsen av boka om resonans

i dag skal jeg, forhåpentligvis sammen med tusener av andre over hele landet, gå i tog for klima. Fortellingen minner meg på lyttingens mysterium. Vi trenger å stoppe opp og lytte til naturens rop – og naturens sang

Les mer:
Tekstene for 15. søndag i treenighetstiden. Tekstene for kirkeåret på bibel.no
Liturgi for et godt liv. En innføring i Hartmut Rosas tenkning. Artikkel jeg skrev for Tidsskrift for praktisk teologi.
Lyttingens mysterium. Ja, eller Mystery of Listening som dette albumet heter. En musikalsk utforskning av lytting, lytting til liv og natur rundt oss.
Jobbe for Gud. Tekstrefleksjon til sist søndag

23. august 202425. august 2024

Jobbe for Gud

Å jobbe for Gud skal ikke være lett. Jeg tenker ikke på prester eller diakoner eller andre som jobber i kirka. Jeg tenker på hvordan Jesus selv beskriver arbeidet i Guds rike.

Kommende søndag kalles gjerne Vingårdsøndagen etter en lignelse om noen som arbeider på en vingård (Matteus 20:1-16). Det er en lignelse om hvordan det er å jobbe for Gud. I søndagens prekentekst er det ingen vingård (Lukas 17:7-10). Den handler også om å jobbe for Gud. Det virker ikke særlig fristende. Her beskrives det rett og slett som slavearbeid. Slaver skal ikke forvente hverken skryt eller ekstra goder, bare gjøre jobben og være fornøyd med det. Jesus sier «Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: ‘Vi er unyttige slaver og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre’» (17:10). Som min kollega Hilde Brekke-Møller skriver i Vårt Land: «Inspirasjon til en kristen slaverikritikk må man lete etter i andre bibeltekster».

Vanskelige bibeltekster

Tidligere i år kom en ny bibeloversettelse. Språket er tettere på den greske grunnteksten. I mange tilfeller oppleves den også råere. For eksempel har det greske ordet doulos tidligere blitt oversatt med tjener. Nå er det oversatt med slave. Slik blir også avstanden mellom den verden Jesus og disiplene hans levde i større. Og et spørsmål melder seg, i hvert fall for meg: hva kan vi egentlig overføre til vår tid, hva kan vi egentlig lære? Dette har jeg tenkt på gjennom hele sommeren, der mange av søndagene har slavetekster. Dette har jeg ikke blitt ferdig med. Samtidig opplever jeg at det er verdifullt å gå noen ekstra runder med bibeltekstene, møte motstand. Noen ganger gir det også mulighet til å rette oppmerksomhet mot deler av verden og samfunnslivet vi kan se en tilsvarende råskap.

Jobbe for Gud

Det er også noe rart med akkurat denne teksten. Fordi det Jesus sier, fremstår som et nokså malplassert ønske fra disiplene litt tidligere i kapitlet «Gi oss større tro!» (17:5). Isteden kan det virke som om Jesus gir dem en omvendt motivasjonstale, en demotivasjonstale. Jobb, jobb, ikke vent dere noe takk eller ros eller noen indre godhetsfølelse. Jobb.
Dette passer dårlig med dagens oppmerksomhetsøkonomi og forventning om likes og godord på alt man gjør i sosiale medier og livet ellers.

Jeg tror denne fortellingen, som mange andre, må tolkes i lys av andre fortellinger, av hva Jesus sier andre steder. Ydmykhet er noe han holder høyt. «De første skal bli de siste», «av dem som har fått mye skal det ventes mye». Han er kritisk til alle som stiller seg opp og soler seg i egen glans.

Selv synes jeg det kan være befriende å hoppe inn i hva nå Den hellige ånd leder meg til uten hele tiden å måtte lete etter godfølelsen, kjenne etter hvor sterk min egen tro er. Sette min lit til Gud. «Soli Deo Gloria» som Johan Sebastian Bach skrev på sine noter. Æren er Guds alene.

Les mer:

Jorden er en gave og vi er en del av den. Forrige ukes helgeblogg

tekster for 14. søndag i treenighetstiden. Fra bibel.no

16. august 202418. august 2024

Jorden er en gave, og vi er en del av den

Jorden er en gave, jorden og alt som fyller den. Mennesket er også en del av jorden, av naturen. Dette tenker jeg på når jeg leser fortellingen i Lukasevangeliet om den gode forvalter.

Siden i vår har jeg fulgt et svanepar som holder til i en dam jeg går forbi hver eneste dag. Tidlig i vår bygget de rede og jeg fulgte med på om det ble noen svanebarn. Det tok sin tid. Moren lå tålmodig og ruget over eggene, faren svømte rundt i dammen, fant mat eller skremte unna forbipasserende som ble for nærgående. Så, lenge på overtid sa noen, kom barna. Tre grå, lodne svaneunger. De svømte rundt sammen med foreldrene, en liten svanefamilie. Sist jeg så dem var ungene blitt store, nesten like store som foreldrene, men fortsatt grå. Mange ganger har jeg sett familien og kjent en ørliten grad av gjenkjennelse i det å være forelder.

teologi og natur

som teolog og prest har jeg i mange år vært opptatt av hvordan kirken engasjerer seg i natur, økologisk krise og klimaforverring. Det er helt opplagt at noe som så fundamentalt berører menneskers liv også må ha en stor plass i kirkens gudstjeneste og forkynnelse. Samtidig er det også så vanskelig å finne gode liturgiske og teologiske uttrykk for dette.

Et ord kirken ofte bruker i sitt engasjement for natur og klima er «forvalteransvar». Blant skriftsteder som har underbygget denne tankegangen er fra skapelsesberetningen, der Gud sier til menneskene: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen og alle dyr som det kryr av på jorden» (1. Mosebok 1:28) Jeg, og mange økoteologer har vært kritiske til dette ordet fordi det setter mennesket over naturen. Men mennesket er jo vitterlig en del av naturen. Noe som jo har blitt veldig tydelig, er at vårt utenforskap til naturen rundt oss har vært svært ødeleggende.

lignelsen om den gode forvalter

Kommende søndag, 13. søndag i treenighetstiden, blir gjerne kalt «forvaltersøndagen». Det er fordi evangelieteksten for denne dagen er «Lignelsen om den gode forvalter» (Lukas 12:41-48). En gjennomlesing av denne teksten gjør det klart at den handler mest om dårlige forvaltere. Og det er et grusomt gudsbilde som avtegnes. Gud er en som slår. Slår og slår og slår. «Da skal herren hans komme en dag han ikke venter og en time han ikke kjenner, og hugge ham [–den dårlige forvalteren, altså–] ned og la ham dele skjebne med de vantro. En slave som kjenner sin herres vilje og likevel ikke steller i stand eller gjør det herren vil, han skal få mange slag». (12:46-8)

Ja, det gjør vondt å lese. Kanskje kan vi tenke oss at det er nettopp det som skjer nå, med oversvømmelser, tørke og overoppheting av jorden – vi merker konsekvensene av at menneskeheten har vært dårlige forvaltere. Men det er fortsatt ikke et gudsbilde jeg kan stå inne for. Likevel er det viktig å lese denne fortellingen i den sammenhengen den står i. For det meste av kapittelet handler om å våke og være beredt. Og det er sannelig tid for å våkne opp og snu.

Lukasevangeliet er skrevet på gresk, og det greske ordet vi oversetter med forvalter er oikonomos, økonom. Det er igjen avledet av det greske ord for hus, oikos. Det ligger også til grunn for ordet økologi. Med andre ord er det noe i lignelsen som ber oss om å tenke på helhet, at vi er en del av en sammenheng. Våre liv og vår livsførsel setter spor i våre omgivelser. Jorda er huset vi bor i, og der bor vi sammen med mange andre.

Jorden er en gave

Klokka er ett på tolv, tida er mer enn inne for handling. Denne opplevelsen av at «nå gjelder det, nå er det like før passer» harmonerer godt med mye av forkynnelsen vi finner i Bibelen. Samtidig trenger kirken, og mennesker også en annen relasjon til det skapte enn at krise og dommedag er nært forestående. For også i krisen trenger vi håp. Om naturen forandrer seg, er den fortsatt en del av oss.

Jeg tenker igjen på svanefamilien. Og jeg tenker på alle sommerfugler, svaler, blomster, sauer og reinsdyr og trær og vann og fjell og myggstikk jeg har fått oppleve i sommer. Jorden er en gave, og vi er en del av den. Det kan vi også lese i skapelsesfortellingen. Eva og Adam er skapt av jorden. Det hebraiske ordet for jord er rett og slett adama, Adam, menneske. Jeg tenker på Gud som sier «se det er godt.» Jorden er en gave, med alt som myldrer av liv.

Og vi er endel av den.

***

Her er en slått fra fjellet i sommer, «A Call To Save The Planet»:

Les mer:
Lignelsen om den gode forvalter. Et innlegg jeg skrev i avisen Vårt Land
Gudstjeneste i antropocen. Økoteologi og liturgikk. En vitenskapelig artikkel jeg krev for Tidsskrift for Praktisk Teologi
Kvinner som fulgte Jesus. Blogg om prekenteksten sist søndag

9. august 202416. august 2024

Kvinner som fulgte Jesus

Hva har Maria Magdalena, Egeria, Theresa av Avila, Therese av Lisieux – og Edith Piaf til felles?
-Jo, de var kvinner som fulgte Jesus.

Kapittel åtte i Lukasevangeliet begynner med noen vers som er tilsynelatende helt hverdagslige og ikke spesielt merkverdige. Rett kan vi lese om Jesus som er på fest hos en rik fariseer og blir salvet av en kvinne. Rett etter forteller Jesus en lignelse om en såmann. Men i disse versene får vi ikke vite annet enn at Jesus reiste rundt og forkynte i byene og landsbyene. Vi får også vite at disiplene fulgte ham, samt noen kvinner. Disse kvinnene har gjort at de tre enkle versene har fått sin egen overskrift, «kvinner som fulgte Jesus». Så kan vi jo lure på hva som er så merkverdig ved det. For mange vil det være en anledning til å fremheve kvinner i historien eller samtiden som gode eksempler på å følge Jesus.

gudsrike og hverdagsliv

Det første som slår meg ved disse versene, er at de gir et glimt av hverdagen blant de første kristne. De reise med Jesus fra bygd til by og forkynte. De forkynte om Gudsriket. De tolv disiplene var med, men også mange andre. Blant dem kvinner. Avsnittet avsluttes med denne enkle setningen, «Med det de eide, hjalp de Jesus og de tolv.» Dveler vi litt ved disse opplysningene ser vi grunntrekk av det kristne livet: følge Jesus, forkynne håp og fellesskap i Guds rike, dele av det vi eier.

Kvinner som fulgte Jesus

Lukas har et eget blikk for fattige, undertrykkede og utstøtte i sitt evangelium. For stemmer som kirken gjerne har glemt. Blant dem er også kvinner. De tre Lukas navngir, Maria Magdalena, Johanna og Susanna representerer svært forskjellige sosiale lag. Maria Magdalena, marginalisert på grunn av «syv onde ånder» hva nå enn det er. Og Johanna gift med en embedsmann i Herodes-administrasjonen. Alle ga de av det de eide: mat, husrom, fortellinger, sanger — og liv, levd liv. Mange kvinner har på samme måte satt svært forskjellige spor i kirka gjennom historien. Egeria som reiste på pilgrimsreise til det hellige land, Hildegard v Bingen, poet, mystiker og myndig leder som kunne irettesette kirkens menn, Theresa av Avila, ordensbygger og visjonær, som med boka «Den indre borgen» gir et spennende innblikk i menneskets indre liv, lenge før psykoanalysen. Mindre spektakulært, og fremmed for moderne fitness-kultur er Therese av Lisieux. Hennes korte liv var i stor grad preget av sykdom. Etter flere mirakler ved hennes grav ble hun helgenkåret i 1925.

… og Eith Piaf

Det er fortsatt OL. Og mange vil fortsatt huske den spektakulære åpningsseremonien, med Celine Dion som sang «Hymn a l’amour» fra Eiffeltårnet. Det var en åpenbar hyldest til Frankrikes store sanger Edith Piaf. Piaf skrev sangen sammen med komponistmakker Marguerite Monnot.

Piaf levde et kronglete liv. Hun ble forlatt av sine foreldre, ble mor i tenårene og startet sin karriere som gatesanger.

Mindre kjent er at også hun er blant kvinner som fulgte Jesus. Tidlig i barndommen skal hun ha mistet synet. Hennes bestemor tok henne med til Therese av Lisieux sin grav. Der fikk hun synet tilbake. Piaf vendte senere tilbake til Therese grav få år etter at hun ble helgenkåret. Gjennom hele sitt liv holdt hun fast ved sin kjærlighet til Gud og Therese av Lisieux.

Skulle jeg hatt gudstjeneste på søndag, ville jeg ha snakket om Gudsrikets fellesskap, om å gi av det vi eier, fortalt om kvinner som følger Jesus — kanskje med noen eksempler som jeg tror ville gi gjenklang i min menighet.

…og jeg ville ha spilt Hymn à l’amour

Takk til gode kollega Ingerid Louise Birkeland for å gjøre meg oppmerksom på sammenhengen mellom Edith Piaf og Therese av Lisieux

Edith Piaf: Hymn à l’amour. Sangen som Celine Dion sang på åpningen av OL i Paris 2024, sunget av hun som skrev den.
Menn som ble grepet i hykleri. En enkel blogg om en kvinne som ble grepet i ekteskapsbrudd og mange menn som ble grepet i hykleri

2. august 20242. august 2024

De ti budene

De ti budene er grunnstammen i jødisk og kristen tro. Jesus snakker ofte om dem i sin forkynnelse, men gir tilsynelatende svært forskjellige signaler om hvordan de skal fortolkes.

Jeg sitter på bryggekanten i en knøttliten Sørlandsbygd og ser sola går opp mens jeg blogger om de ti bud. Jeg kjenner at sola varmer i ansiktet, tenker på solen som gir liv og budene som beskytter liv.

Budene var noe vi måtte pugge da jeg gikk på skolen. Kanskje er det derfor jeg forbinder noe strengt med dem. Jeg hadde strenge kristendomslærere. Nå kan jeg dem ikke lenger på rams, og jeg tenker heller ikke så mye på dem. Men de er vevd inn i livet mitt, som sola og havet.

Budene i kulturen

Den mest kjente fortellingen om budene står i2. Mosebok kapittel 20. Moses leder Israelittene gjennom ørkenen. Han får beskjed om å gå opp Sinaifjellet. Det er torden og brak og voldsomt med lyd. Gud skriver budene inn i to steintavler. Disse budene er Guds pakt med folket. Moses lagde så en kiste, paktens ark, der steintavlene ble lagt. Denne kisten ble med Israelittene gjennom resten av ørkenvandringen. Ved reisens ende, minnet Moses folket på budene og pakten Gud hadde gjort med dem (5. Mosebok, kapittel 5). Senere plasserte Kong David arken i tempelet i Jerusalem (2. Samuelsbok 7:12-13, 1. Kongebok, kapittel 6-8).

Budene har hatt enorm betydning for menneskers tro og liv i årtusener, og de har satt dype spor i kulturen. Moses med steintavlene er et dramatisk motiv vi finner igjen i mye klassisk bildekunst. Spørsmålet om hvor arken med steintavlene befinner seg nå har pirret fantasien på samme måte som den hellige gral. Tenk for eksempel på Indiana Jones-filmen Raiders of the Lost Ark (Jakten på den forsvunne skatten, 1981).

I 1988 lagde den polske filmskaperen Krzysztof Kieślowski (1941-96) en serie på ti korte filmer, Dekalogen. Serien viser hvordan budene vever seg inn i menneskers liv og stiller oss for vanskelige valg. Alle.filmeme er innspilt i en forstad til Warszawa, noe som forsterker inntrykket av at budene berører vanlige, moderne menneskers liv på ulike og komplekse måter. I den første filmen møter vi en professor med sterk tro på vitenskapen. Han bruker en datamaskin for å beregne om isen er trygg. Det er den, i følge beregningene, men sønnen hans går gjennom isen og.dør. I A short film about killing blir en fersk advokat stilt for dilemmaet om en tilsynelatende psykotisk drapsmann skal få dødsstraff.

Jesus og budene

Jesus vender seg stadig til budene i sin forkynnelse. Men det er slående hvordan han kan forholde seg til dem på svært forskjellig vis. Noen ganger veldig strengt, så strengt at ingen kan klare å etterleve dem. Slik som her:

Dere har hørt det er sagt til forfedrene: ‘Du skal ikke slå i hjel. Den som slår i hjel, skal være skyldig for domstolen.’ Men jeg sier dere: Den som blir sint på sin bror, skal være skyldig for domstolen, og den som sier til sin bror: ‘Din idiot!’ skal være skyldig for Det høye råd, og den som sier: ‘Din ugudelige narr!’ skal være skyldig til helvetes ild. (Matteus 5:21-2)

Jesus gjør det klinkende klart at han ikke er kommet for å oppheve loven, men oppfylle den

andre ganger med kjærlig omsorg for mennesker som har «syndet mot loven». Et eksempel er fortellingen om kvinnen som skrivtlærde ville steine til døden fordi hun var «grepet i ekteskapsbrudd«, det vil si mot det sjette bud. Hvem vil kaste den første steinen spør Jesus og kvinnen blir reddet.

Men hvordan kan så forskjellige tilnærminger henge sammen? Nøkkelen tror jeg vi finner i en annen fortelling, om disiplene som bryter budet om å holde hviledagen hellig ved å ta aks å spise fra kornåkeren under sabbaten (Matteus 2:23-28). Fortellingen slutter med disse ordene: Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.

Loven, budene, ble gitt til beste for menneskene, for å beskytte liv. Derfor er en radikal fortolkning nødvendig for å forstå at også løgn og nedsnakking av andre er ødeleggende. Men mennesket ble ikke til for loven, loven må forstås med kjærlighet til livet og menneskene, budene må leves etter kjærlighetens lov

… til slutt

Her er budene, i tilfelle du trenger å friske dem opp:

Du skal ikke ha andre guder enn meg
Du skal ikke misbruke Guds navn
Du skal holde hviledagen hellig
Du skal ære din far og din mor
Du skal ikke slå i hjel
Du skal ikke bryte ekteskapet
Du skal ikke stjele
Du skal ikke tale usant om din neste
Du skal ikke begjære din nestes eiendom
Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det var det jeg hadde på hjertet. Nå lar jeg meg friste av solen og havet og hopper uti det deilige vannet.

les mer:

Dekalogen. Presentasjon av Kieslowskis filmserie.

Tilgivelse. Refleksjon over prekenteksten for sist søndag.

30. juli 202430. juli 2024

Nå blogger jeg igjen

Ja, nå blogger jeg igjen, etter noen års pause.

Inntrykk fra gata

Jeg begynte å blogge for 16 år siden. Da var jeg gateprest i Kirkens Bymisjon og bloggingen ble en måte å formidle inntrykk fra gata. Det første blogginnlegget jeg skrev var sommeren 2008 om vektere som spylte rusavhengige vekk fra Oslo S med høytrykkspyler. Det var veldig provoserende. Ellers blogga jeg om hybelhusbesøk, gategudstjenester, graffiti og gatekultur. Etterhvert la jeg også ut bearbeida versjoner av prekener. Men etter at jeg slutta som gateprest har det vært mer sporadisk. Jeg har liksom ikke hatt noe sted å blogge fra eller noen å blogge til.

Men nå blogger jeg igjen. Og det er nettopp savnet etter å være prest som har fått meg til å begynne igjen. Ikke misforstå, jeg elsker jobben jeg har nå. Men jeg savner flowen av gudstjenester, menneskemøter og arbeid med prekentekster.

Bloggtekstene jeg legger ut nå er gjerne inspirert av prekentekster. Men de er ikke prekener. Kanskje heller litt løsere tekster der jeg prøver å skrive for folk som ikke går så ofte i kirka.

Denne sommeren er jeg på fjellet, med knapp tilgang til nett. Jeg blogger fra mobilen og det «blir det det blir» for å sitere en av de aller første jeg møtte om gateprest.

ny adresse

Bloggen min har både skifta navn og ikke minst adresser gjennom tidene. Så også nå. Jeg har tatt vare på de fleste innleggene jeg har skrevet, og vil etterhvert legge ut litt stoff fra arkivet. Jeg håper du vil følge meg! Send meg gjerne melding om det er noe du lurer på, om det er noe du liker eller ikke liker av det jeg skriver eller bare vil si hei.

Fortsatt god sommer!

Les mer

Tilgivelse.