Mela – Oslos viktigste festival!

Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.

Nå blogger jeg igjen

Ja, nå blogger jeg igjen, etter noen års pause.

Inntrykk fra gata

Jeg begynte å blogge for 16 år siden. Da var jeg gateprest i Kirkens Bymisjon og bloggingen ble en måte å formidle inntrykk fra gata. Det første blogginnlegget jeg skrev var sommeren 2008 om vektere som spylte rusavhengige vekk fra Oslo S med høytrykkspyler. Det var veldig provoserende. Ellers blogga jeg om hybelhusbesøk, gategudstjenester, graffiti og gatekultur. Etterhvert la jeg også ut bearbeida versjoner av prekener. Men etter at jeg slutta som gateprest har det vært mer sporadisk. Jeg har liksom ikke hatt noe sted å blogge fra eller noen å blogge til.

Men nå blogger jeg igjen. Og det er nettopp savnet etter å være prest som har fått meg til å begynne igjen. Ikke misforstå, jeg elsker jobben jeg har nå. Men jeg savner flowen av gudstjenester, menneskemøter og arbeid med prekentekster.

Bloggtekstene jeg legger ut nå er gjerne inspirert av prekentekster. Men de er ikke prekener. Kanskje heller litt løsere tekster der jeg prøver å skrive for folk som ikke går så ofte i kirka.

Denne sommeren er jeg på fjellet, med knapp tilgang til nett. Jeg blogger fra mobilen og det «blir det det blir» for å sitere en av de aller første jeg møtte om gateprest.

ny adresse

Bloggen min har både skifta navn og ikke minst adresser gjennom tidene. Så også nå. Jeg har tatt vare på de fleste innleggene jeg har skrevet, og vil etterhvert legge ut litt stoff fra arkivet. Jeg håper du vil følge meg! Send meg gjerne melding om det er noe du lurer på, om det er noe du liker eller ikke liker av det jeg skriver eller bare vil si hei.

Fortsatt god sommer!

Les mer

Tilgivelse.

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!»

Jeg er lei for banninga. Men den er en viktig del av historien jeg nå skal fortelle.

Det var en av mine første dager som gateprest. Jeg skulle gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg skulle på hybelhusbesøk med gateteamet og servere suppe, vafler og ha en kort andakt på Ila Hybelhus. Ila Hybelhus, som nå er nedlagt, var Oslos største hybelhus med midlertidig botilbud for hjemløse og rusavhengige. Det ble av noen kalt «helvetes forgård».

Hvem tror du at du er?

Jeg var veldig nervøs og litt redd. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Vokt dere for de skriftlærde

Jeg har fortalt historien før, men kom til å tenke på den nå når jeg leser Jesus sin advarsel mot skriftlærde: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Der er lett å tenke at Jesus snakker om noen andre enn meg. Samtidig — og uten å skryte — må jeg vel kunne si at jeg har alle kvalifikasjoner for å kalle meg skriftlærd, akademiker, prest og teolog som jeg er. Jeg er også glad over det privilegiet det er å være «skriftlærd», for muligheten til å kunne fordype meg og formidle videre. Likevel tror jeg Jesus sine ord også er til meg. Jeg står i en tjeneste, jeg har et kall, et kall til å tjene Gud og mennesker. Ikke sette meg selv høyest.

Den italienske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891 – 1937) skriver om det han kaller «organiske intellektuelle». Med det mener han tenkere og ledere som ser sitt virke som organisk knyttet til menneskene de representerer. De er tjenere for sitt folk, for å si det litt pompøst. Det er også et ideal for meg. Jeg er en del av et fellesskap og en sammenheng.

Hvem tror du at du er?

jeg bærer stadig kvinnen fra hybelhuset i mitt hjerte. Spørsmålet hennes har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med Guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest og som fortsatt former meg.

Les mer:
Hvordan jeg ble gateprest. Fortellingen om mitt første hybelhusbesøk
Søndagens bibeltekster. Fra bibelselskapet
Antonio Gramsci. Antonio Gramsci var en viktig motstemme i det fascistiske Italia på 1920-30 tallet. Han skrev sine viktigste tekster mens han var fengslet. Slik har han flere ting til felles med teologen Dietrich Bonhoeffer.

Semesterslutt

Det er stille i gangene, studentene har reist. Jeg rydder skrivebordet, både det fysiske og det virtuelle. Det er semesterslutt, og jeg gleder meg både til en lang tenkepause og over semesteret som har vært.

Livet som lærer er godt. Det er inspirerende og lærerikt å undervise. Det er også et stort privilegium å være med på å utdanne morgendagens prester, diakoner og andre til arbeid i kirken. På de 11 semestrene jeg har vært lærer har jeg vært med å utdanne over hundre prester og enda flere diakoner.

Men nå tar jeg en pause, lader batteriene til et nytt semester over sommeren.

God sommer!