Noe av det jeg søker som musiker, er klanger. Nye klanger, sprø klanger, sære klanger, klanger som kiler, klanger som dirrer i magan. I tradisjonsmusikk er det mange fristende klanger, fra sjeldne instrumenter eller fra uvante måter å bruke instrumenter på. Denne helga er jeg på klanglig etterutdanningskurs, Klangen før fela. Her er det kurs for langeleik, lur, kveding, bukkehorn og munnharpe.

Bukkehorn og munnharpe

Det er fortsatt klarinett som er mitt instrument. Jeg har ikke tenkt å bli stjerne på gamle tradisjonsinstrumenter. Det er vanskelig nok å lære seg slåtter på klarinett, med alle  de rytmiske finurlighetene. Men jeg har hatt stor glede av bukkehornet mitt, og har spilt på det i kirka, på gata, til og med i fengsel. Nå ser jeg frem til å bli bedre kjent med instrumentet. Det er noe med vibrasjonene hornet skaper, og den såre lyden som treffer meg. Og nå har jeg akkurat fått munnharpe, håndsmidd av Bjørgulv Straume. Det er såvidt jeg får lyd i det. Men for et rått instrument!

Klangen før fela

Nå er jeg altså på klangkurs, etterutdanning i lyd, så og si. Noen av de fineste utøverne på gamle folkemusikkinstrumenter er kursledere. Så jeg gleder meg. Helga starta ypperlig, med Karl Seglems urorkester på Riksscena. Å, for noen vidunderlige klanger og lyder i det bandet! Så da er det bare å lære, øve og alltid være nysgjerrig…

Til Tolga for å teste bukkehorn. En blogg om da jeg dro til Magnar Storbekken og kjøpte bukkehorn
Klangen før fela. Les mer om kurset her