Jesus forteller om en god forvalter. Hvor god forvalter er han egentlig?

La meg begynne med dette ordet «forvalter,» som alltid har ligget litt underlig i ørene såvel som munnen. Det er noe byråkratisk og lite relasjonelt over ordet. «Forvaltningsansvar» har vært brukt mye i økoteologi og kristen tenkning om naturvern. Naturen og dens ressurser er ikke vårt, det er noe vi skal forvalte og gi videre. Det er for så vidt noe bra ved en slik måte å tenke på. Naturen er ikke gitt oss mennesker så vi kan utplyndre og forgifte den. Samtidig er forvalterbegrepet kritisert i nyere økoteologi for nettopp å mangle relasjonelle perspektiver. Vi er ikke over og utenfor naturen slik forvaltertanken gir inntrykk av. Vi er i og vi er en del av den. Men før jeg går videre, la oss først se litt på den gode forvalteren Jesus snakker om i dagens prekentekst, Lukas 12:41-48.

Er den gode forvalter en god forvalter?

Selve teksten virker litt underlig, fordi den begynner med at Peter spør om en lignelse som er fortalt tidligere, og som derfor strengt tatt burte vært med. Og Jesus svarer med et spørsmål som det kan synes som om han ikke besvarer: «Hvem er da den tro og kloke forvalteren som herren vil sette over tjenestefolket sitt for å gi dem mat i rett tid?» Nei, han sier egentlig ikke noe om hvordan en god forvalter er. Til gjengjeld gir han grafiske beskrivelser av dårlige forvaltere, «som gir seg til å slå tjenesteguttene og tjenestejentene og spise og drikke til han blir full.»

En forferdelig straff venter dårlige forvaltere. De skal bli hugget ned, og det venter dem mange piskeslag. Det er mye i denne teksten som byr meg i mot, ikke minst den hierarkiske herre – tjenerstrukturen og det brutale voldsspråket.

Nærværende Gud

Bibeltekstene er blitt til i helt andre tider og kulturer enn de jeg kjenner. Og de forholder seg ikke nødvendigvis til de akutte problemstillingene som preger vår tid. For eksempel klimakrise. Derfor må vi også kritisk undersøke forestillinger og begreper som for eksempel forvalter. Men det behøver ikke å bety at Bibeltekster ikke kan si oss noe av verdi. Nylig var jeg på en nordisk prekenkonferanse. En av innlederne, David Schnaasa Jacobsen, snakket om preken som skaper teologi. Han var opptatt av at mange av tekstene tradisjonen overleverer oss, ikke er fiks ferdige. Vi må fortsette å fortolke dem utfra vår situasjon. Sånn er det kanskje med denne teksten også. Vi må fortsette der teksten kommer til kort. Den gir oss ihvertfall en beskrivelse av dårlige forvaltere, og kanskje hva vi ikke skal gjøre i klimakrisens tid. Late som ingenting, fortsette å skade våre omgivelser.

Og i stedet for å tegne et bilde av en bortreist Gud, som kommer plutselig og straffende tilbake, søke å formidle en forståelse av Gud som nærværende, elskende til stede i alt.

Les mer
Tussilago Farfara (Hestehov). Jeg uttrykker meg kanskje best i musikken. Her er noen tanker og en låt som jeg kaller Hestehoven synger om håp.
Lignelsen om den gode forvalter. En betraktning jeg skrev i avisen Vårt Land for noen år siden