La oss be, sier presten, opptil flere ganger i løpet av en gudstjeneste. Men bønn kan være lettere sagt enn gjort. I dag er det bots- og bønnedag, og Jesus forteller en lignelse om bønn.

Jesus forteller om to mennesker som går i kirken for å be (Lukas 18:9-14). I fortellingen er den ene en fariseer, den andre en skatteinnkrever. Den ene stiller seg helt foran i kirken, fornøyd med alt han får til i livet. Den andre stiller seg opp bakerst i kirka, dypt fortvilet. Han slår seg for brystet. Ikke med brystet fremskutt slik sjimpanser gjør for å tøffe seg, men bøyd og hardt for å vise fortvilelse og skam.

Den ene ber med de riktige ordene.
Det kan jeg godt kjenne meg igjen i. Jeg er jo prest og vil vise at jeg kan be. At jeg ber for de riktige tingene, at jeg er et godt menneske.

Den andre har knapt ord, men overgir seg til Gud som om alt håp var ute og sier «Vær meg synder nådig!» Jeg kan kjenne meg igjen i det også. For når sant skal sies, er det ikke alltid jeg føler meg så høy i hatten.

Blikkene som krymper

Sist fredag hadde vi tekstsamtale over denne fortellingen i Tøyenkirken. De fleste av oss som var samlet der kjente seg nok mest igjen i han som stilte seg bakerst i kirka. Og det legger jo Jesus opp til. Det som likevel skapte mest gjenkjennelse, og som opprørte var hvordan den første så ned på den andre og takket Gud for at han ikke er som ham.

«Jeg ser de ansiktene for meg,» var det en som sa. «Jeg kjenner det i kroppen, alle de som forteller deg at du ikke er god nok, at du ikke passer inn, hører til her.»

Mange av oss ser sånne ansikter, kjenner blikkene og hører stemmene, blikk og stemmer får oss til å krympe oss, gjemme oss. Jeg er ikke god nok, jeg hører ikke til noe sted. Ingen vil ha noe med meg å gjøre. Da er det også lett å tenke at heller ikke Gud vil ha noe med oss å gjøre.

Jesus og bønn

Jesus viser gjennom hele sitt liv hvor viktig bønn er. Dette er ikke minst tydelig i Lukasevangeliet som denne fortellingen er hentet fra. Jesus ber før viktige hendelser i livet, i bønnen viser Jesus hvem han er. Jesus lærer oss et liv i bønn. Han lærer oss noen bønner samtidig som han sier Gud hører våre bønner før vi har bedt dem.

La oss be

Gjennom et langt presteliv har jeg møtt mange mennesker som strever med bønn. Det gjør jeg også, strever med plikten, strever med ordene. Ofte når jeg setter meg ned for å be, blir jeg rastløs, motløs, vil bli fort ferdig. Ofte er det lettere å be på bussen, når jeg går i byen. Jeg har lært å elske bønn. Mennesker jeg har truffet på gata har lært meg å elske bønn. «Hei prest, kan du be for meg?» eller like gjerne «hei prest, skal jeg be for deg.»

Det er mange måter å be på: tenne lys, være stille, synge, tegne, savne, elske, sørge, håpe, leve, lytte.
Bønn er ikke ordene, bønn er ikke alt du får til.
Bønn er overgivelsen, hengivelsen.
Den dypeste bønnen er i stillheten. I stillheten hører Gud hjertet ditt.
Kanskje hører du også Gud når alle stemmene har lagt seg, når alle ansiktene og blikkene blekner, svinner hen.
La oss be…

Fritt etter preken holdt i Tøyenkirken på onsdag.

Jeg tenner lys for:
Alle som savner noen.
Klimatoppmøtet i Glasgow, Skottland som starter i dag.
For alle som strever med bønn

Les mer:
Bønn er troens drikkevann. Et tidligere blogginnlegg om bønn

foto © carl petter opsahl