Stikkord: Bibelen

Publisert

Tilgivelse

Tilgivelse omfatter to primære prosesser, reduksjon av negative tanker, følelser og adferd, og en styrkning av positive tanker, følelser og adferd. Det er bred enighet blant forskere at tilgivelse er en kompleks emosjonell og kognitiv prosess. Tilgivelse er også et resultat av et frivillig valg.

Slik definerer Store Norske leksikon begrepet tilgivelse. Artikkelforfatteren er psykolog og er opptatt av tilgivelsens helsebringende effekter slik den kan dokumenteres vitenskapelig. Artikkelen hadde nok sett helt annerledes ut om en teolog hadde skrevet den. I kristendommen er tilgivelse helt grunnleggende, nærmest definerende for hele religionen.

Når Jesus snakker om tilgivelse

Jesus snakker my om tilgivelse. For eksempel når han lærer oss å be: tilgi oss vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Noen ganger snakker han nesten som en økonom eller streng regnskapsfører. For eksempel når han gir råd om hvor mange ganger man skal tilgi noen som gjør urett mot deg:

Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! (Matteus 18:21-22).

Jesus fortsetter med en lignelse om en slave som får ettergitt gjeld fra slaveeieren, men som selv ikke ettergir gjeld en annen slave skylder ham. Det er egentlig en ganske grusom lignelse, der Jesus tegner et bilde av Gud som hevngjerrig og straffende: Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.» (Matteus 18:34-35).

Likevel møter jeg i Jesus en annen tilgivelse, et blikk som ser gjennom alle mine feiltrinn. Det er mange fortellinger i Det nye testamente der Jesus møter mennesker med en tilgivelse som gir oppreisning, styrke og mot.

Den vanskelige tilgivelsen

Det kan være frigjørende å bli tilgitt, å vite at det du ikke får til, dine feiltrinn blir løftet fra deg og du kan stå oppreist. Og det kan være frigjørende å tilgi, ja kanskje også helsebringende skal vi tro psykologen i Store Norske leksikon. Men tilgivelse kan også være svært vanskelig, nærmest umulig. Da jeg var gateprest, møtte jeg noen mennesker som bar dype sår etter krenkelser, svik eller overgrep. Ikke bare en gang, men gang på gang, flere ganger enn sju ganger søttisju. Her er det ikke snakk om gjeld eller penger, noe yttre utenfor en selv. Men livsødeleggende skader. Som prest kan det være fristende å si, «intet er umulig for Gud», «Gud kan tilgi». Men hvilken trøst er det i det for et menneske som har opplevd slike overgrep?

Jeg har ikke noe svar på det. Noen ganger er det eneste vi kan gjøre å lytte, å være medvandrer. Og å overgi det vi hører, nettopp til Gud.

Les mer:

Jom Kippur. Et blogginnlegg om Den jødiske forsoningsdagen

Søndagens bibeltekster. På bibel.no

Publisert

Trosbekjennelser

I sommer har det gått en lang debatt i avisen Vårt Land om kirkens trosbekjennelser. Tror vi egentlig på dem når vi leser dem i gudstjenesten?

Debatten begynte med at journalisten Gunnar Bodahl-Johansen spurte sin biskop avbiskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg om kirken faktisk trodde på hva som ble sagt når trosbekjennelsen ble lest i kirka «Jeg utfordrer biskopen i Borg til å fortelle oss om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse— om Den norske kirke mener det som står i den, om skapelse, om dommen over levende og døde, jomfrufødsel og oppstandelse,» skriver han. Og biskopen svarer litt nølende – og det skjønner jeg. Det er svære og merkelige saker å forholde seg til, saker som til dels strider mot vitenskapelig kunnskap og sunn fornuft.

Fem bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelsen kalles «de oldkirkelige symboler». Den apostoliske trosbekjennelsen brukes i protestantiske og katolske kirkesamfunn. Den nikenske brukes i tillegg av ortodokse. Den athanasianske har jeg aldri hørt i noen gudstjeneste. Som luthersk kirke har vi dessuten den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) og Luthers lille katekisme.

Felles for disse tekstene er at de er skrevet for lenge siden, til dels svært lenge siden. De er skrevet i et språk og med den forestillingsverden som vi ikke uten videre kan forstå. En annen ting er at de gjerne er skrevet i en konfliktsituasjon. Det var viktig å avgrense seg fra hva man ikke trodde på.

Tro og trosbekjennelser

Å tro er ikke det samme som å krysse av på en sjekkliste, at hvis du kan sjekke av for minst åtte av ti punkter så er du innafor. Tro er noe som leves, tro er å gi seg hen til noe utenfor seg selv. Samtidig er den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen uttrykk for kirkens tro. De har blitt bedt i gudstjenesten hver søndag gjennom nærmere 2000 år. Ved å be trosbekjennelsen slutter du deg til en tro som er større enn din egen, større en det du selv kan begripe og forstå. Jon Fosse beskriver dette så fint i romanen Eit nytt namn:

og eg gjer krosstegnet og eg byrjar seia fram Den apostoliske truvedkjenninga stilt inne i meg og eg seier Eg trur på Gud Fader den allmektige og eg tenkjer at eigentleg trur eg ikkje på det eg seier, eller eg trur på det i ei viss tyding, så eg kan heller ikkje seia at eg ikkje trur på det, men det gjer godt å tenkje på at også apostlene sa desse orda, ja dei fyrste kristne, dei som vart kalla for dei små, tenkjer eg, og om Gud ikkje er allmektig, men vel heller ikkje avmektig, så er han likevel tilstades i alt som er og i alt som skjer (Jon Fosse, Septologien, Det Norske Samlaget, Oslo, 2022, s 730-31)

Jon Fosse går gjennom trosbekjennelsen punkt for punkt, så jeg anbefaler å lese videre.

Les mer

Den norske kirke bekjennelsesskrifter. På kirken.no

Jeg skrev også et innlegg i Vårt Land: Ja, vi tror på trosbekjennelsen

De rikes evangelium. Et blogginnlegg jeg skrev til fortellingen om Sakkeus

Publisert

Menn som ble grepet i hykleri

Noen fortellinger i Bibelen er så grusomme at det kan ta tid før du skjønner hvor grusomme de er. Slik som fortellingen om «menn som ble grepet i hykleri».

Bibelfortellinger blir gjerne fortalt slik at vi skal skjønne at de har en god moral. Ihvertfall i kirken. Bibelfortellinger skal være oppbyggelige. Dette sløret av oppbyggelighet kan dekke over ganske forferdelige omstendigheter. Dette gjelder for eksempel fortellingen om menn som blir grepet i hykleri (Johannes 8:2-11). Her får vi høre om en gjeng fariseere og skriftlærde som kommer slepende med en kvinne som «er grepet i ekteskapsbrudd.» De spør Jesus: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»

Steining

Ja, hva sier du? Jesus sier ingenting. Han skriver i sanden. Hvis vi blir i tausheten et øyeblikk kan vi ta innover oss det forferdelige som kanskje er i ferd med å skje: en kvinne blir steinet. Hun blir langsomt torturert, helt til hun dør. Det er en grusom henrettelsesmetode. Fortellingen gjenspeiler et patriarkalsk, totalitært verdenssyn. Vi kan tenke at sånn var det i gamle dager. Men sånn er det også i dag. Jeg tenker for eksempel på presteregimet i Iran. Nobelprisvinner Narges Mohammadi og bevegelsen Woman. Life. Freedom har åpnet våre øyne for fengsling og tortur iranske kvinner blir utsatt for.

Menn som ble grepet i hykleri

Fortellingene i Bibelen er gjerne utstyrt med overskrifter. De har kommet til mye senere, og er ofte en hjelp til å finne fram i den store boka. Men de kan også styre tolkningen. Det gjelder ikke minst denne fortellingen,.som har fått overskriften «kvinnen grepet i hor» eller «kvinnen grepet i ekteskapsbrudd». Vår oppmerksomhet blir dratt mot kvinnen og hennes synd. Jeg har lenge trodd at poenget med fortellingen er at Jesus er en veldig from og raus mann som ikke fordømmer denne kvinnen. Han tilgir henne. Sånn er han et eksempel for oss – vi skal tilgi sånne som hun kvinnen.

Men går vi dypere inn i fortellingen, så er det jo mennenes, de skriftlærdes synd som er poenget. De er noen hyklerske lurendreiere. For de var jo ikke ikke så opptatt av kvinnen de heller. De ville sette Jesus på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Og de er ikke uten skyld. «Hvem av dere vil kaste den første steinen?» spør Jesus. De lusker seg unna, en etter en.

Med dette enkle spørsmålet, «hvem av dere vil kaste den første steinen?» retter Jesus ren sviende kritikk mot undertrykkende religiøs autoritet og hykleri. En riktigere overskrift for denne fortellingen ville vært «menn som ble grepet i voldelig religiøst maktmisbruk» eller «menn som ble grepet i hykleri».

Stones of silence …

Til slutt en strofe av den irske poeten Seamus Heaney (1939-2013), som viser til denne fortellingen i diktet «Punishment»:

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur
Fra «Punishment» (North, 1975)

***

I dag tenner jeg lys for alle kvinner som lever under undertrykkende autoritære religiøse regimer, i Iran og andre steder.

Alle som utsettes for religiøs vold og undertrykkelse.

Les mer:
9. søndag i trenighetstiden. Les alle tekstene for 9. søndag i treenighetstiden på bibel.no
Punishment, av Seamus Heaney
«Hvem faen i helvete tror du at du er. Også i denne fortellingen er Jesus opptatt av hyklerske menn