En velsignelse er god å ha med seg inn i det nye året.

Det nye året ligger foran, som et stort, åpent hav.
jeg har såvidt begynt å stikke tærne i vannkanten, kjenne på vannet.
Og jeg kjenner at jeg er urolig for hva det nye året vil bringe.

I kirkeåret er det ikke nyttår, men Jesu navnedag. Men blant tekstene for dagen finner jeg en skatt som er god å ha med inn i det nye året. En skatt som har vært der fra tidenes morgen, så og si, og overlevert muntlig fra generasjon til generasjon. Teksten er fra 4. Mosebok, kapittel 6, og er rett og slett en velsignelse, velsignelsen som avslutter hver eneste gudstjeneste. Velsignelsen er, akkurat som bønnen Vår far, en slags åndelig nødproviant når livet går i motbakke.

Hva er en velsignelse?

Men hva er egentlig en velsignelse? Er det for eksempel en slags magisk trylleformel som bare prester og andre innvidde kan fremsi? Er det noe som ekstra fromme mennesker får som en bekreftelse på at Gud er glad i dem?

Guds velsignelse er noe som bærer deg, løfter deg opp også når du går på tryne. Tenk på Jacob, som slåss med Gud, en kamp han umulig kunne vinne. Likevel sier han, «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg.»

Guds velsignelse kommer i mange former, med og uten ord, som et blikk, som åpne hender, et åpent hjerte. Guds velsignelse er noe vi alle bærer med oss, som vi kan møte hverandre med, løfte hverandre med.

Ordene i fjerde Mosebok er slitesterke ord, ord som har gitt mennesker kraft og styrke gjennom årtusener. Det er også gode ord å ha med seg inn i et nytt år, inn i en ellers usikker fremtid:

Herren velsigne deg og bevare deg
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig
Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred.
Amen.

Jeg ønsker deg et velsignet godt nytt år!