Denne uka var det snø igjen der jeg var. På torsdag våkna jeg midt i Gudbrandsdalen, Hundorp, til et tynt lag snø som hadde bredt seg utover. Og det fortsatte å snø det meste av dagen. De siste dagene har vært kjølige. Men i dag kom sola fram igjen. Kroppen og sinnet fylles av vår. Men i kirka går vi mot langfredag, den mørkeste dagen i kirkeåret.

Frosten som gradvis gir slipp, naturens oppvåkning, grønne knopper som skyter ut fra trærne – for ikke å glemme hestehoven som trenger seg gjennom sprekker i asfalt og mur – gir for meg en sanselig fortolkning av påskens mysterium. Død og oppstandelse som i naturens eget kretsløp. Det er derfor ikke så vanskelig for meg å tro på oppstandelsen. Og troen på oppstandelsen gir håp, kraft, mot.

Det er andre motiver i påskemysteriet som er vanskeligere å forstå. For eksempel forestillingen om stedfortredende lidelse, at ett menneske kan lide for alle andre. I dagens bibelfortelling hører vi om yppersteprestenes planer om å drepe Jesus (Johannes 11-45-53). Lederen Kaifas sier: «Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.» Hvordan kan et menneske dø for alle andre, lide for alle andre?

Påskens mysterium, oppstandelsens mysterium ligger utenfor hva jeg kan forstå. Gud er større, alltid større enn det som får plass i hue mitt. Likevel trenger jeg å gripe dette på en eller annen måte. Om ikke med hue, så med hjertet. Jeg tror Gud lider med, dør med og oppstår med oss og alt Gud har skapt. Det kan kanskje kalles for såkornsteologi, et såkorn dør, nytt liv oppstår. For meg er hestehoven et så sterkt bilde på oppstandelse, på livskraften som kjemper seg gjennom mørke.

Så kan jeg vandre mot langfredag og se etter hestehov.

foto © carl petter opsahl