Jesus er på vandring og kommer inn i en liten landsby. Der er det en kvinne som heter Marta som tar i mot ham. Hun har en søster som heter Maria. Marta steller i stand. Kanskje lager hun mat, gjør klar en seng Jesus kan sove på, rydder litt. Vi kan regne med at hun gjør det vi ville ha gjort hvis vi får gjester på besøk. Det gjør ikke Maria. Hun setter seg ved gjestens føtter og hører på det han har å si. Til slutt blir Marta lei, som jeg tror mange av oss hadde blitt, og spør Jesus om ikke han kan si til Maria at hun må hjelpe til litt hun også. Men hun får ikke det svaret hun ønsker seg. Jesus sier «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» (Lukas 10:38-42)

To søstre

Historien er fortalt og gjenfortalt mange ganger. Og når vi hører den, hører vi den forskjellig. Jeg for eksempel, jeg blir gjerne provosert over hva Jesus sier. At han ikke ser Marta og alt hun gjør for ham. Litt av en gjest å få på besøk! Jeg tipper Marta er den ansvarlige storesøsteren som alltid må se til at alt er i orden. Men det sier ikke fortellingen noe om. Jeg tenker på en annen fortelling, lignelsen Jesus forteller om den bortkomne sønnen. Om sønnen som reiste bort og svidde av alle pengene han fikk av faren sin og så kom hjem igjen med halen mellom beina. Faren er ikke sint, han er bare glad og gjør i stand til stor fest. Også denne sønnen hadde søsken, en storebror. Og han, litt på samme måte, surmuler for at han gjør alt det riktige mens den andre får all oppmerksomheten.

Jeg er Marta

Det er noe dypt menneskelig ved Marta. Det er utrolig kjipt å være den som ordner opp og får ting til å gå opp. Så er det noen andre som får all oppmerksomheten. Hvor lett er det ikke å kjenne seg igjen i dette søskendramaet? Likevel tror jeg ikke det er hovedpoenget. Jesus ser Marta. Selv om Jesus helt sikkert sa en masse dype ting til Maria mens hun satt ved hans føtter, er det ordene til Marta som er tatt vare på. Han sier navnet hennes to ganger, ja det er klart Jesus ser Marta. «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting.»

Ordene treffer meg. Ordene treffer meg litt forskjellig fra gang til gang. Men de treffer meg. De treffer meg i min uro. De treffer meg i min flukt fra det som skjer her og nå. De trenger meg i min flukt fra meg selv.

Jeg er Maria

Maria er kanskje ikke lat. Hun er kanskje ikke blind for alt søsteren gjør. Kanskje har hun også ordnet i stand når det trengs. Det sier fortellingen ingenting om.

Fortellingen minner meg om mitt bønneliv. «Nå skal jeg be», tenker jeg. Men hue er som en virvelvind. Det går rundt og rundt. Jeg leter etter ord, de riktige tinga å be om. Men jeg glemmer å trekke pusten, falle til ro. Jeg glemmer å lytte.

Fortellingen minner meg, underlig nok, på hva den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om akselerasjon og resonans. Marta ligner på en av skikkelsene Rosa beskriver i begynnelsen av boka om resonans

i dag skal jeg, forhåpentligvis sammen med tusener av andre over hele landet, gå i tog for klima. Fortellingen minner meg på lyttingens mysterium. Vi trenger å stoppe opp og lytte til naturens rop – og naturens sang

Les mer:
Tekstene for 15. søndag i treenighetstiden. Tekstene for kirkeåret på bibel.no
Liturgi for et godt liv. En innføring i Hartmut Rosas tenkning. Artikkel jeg skrev for Tidsskrift for praktisk teologi.
Lyttingens mysterium. Ja, eller Mystery of Listening som dette albumet heter. En musikalsk utforskning av lytting, lytting til liv og natur rundt oss.
Jobbe for Gud. Tekstrefleksjon til sist søndag