Oslo har mange musikkfestivaler av høy internasjonal kvalitet, Øya-festivalen. Oslo Kammermusikkfestival, Oslo Jazzfestival, og Oslo Kirkemusikkfestival for å nevne noen. Og så er det Mela – Oslos viktigste festival!

Jeg har vært på mange festivaler gjennom livet -som musiker, som publikumer og til og med som journalist. Her har jeg fått oppleve noen av mine favoritter, fått nye impulser og møtt likesinnede. Stort sett har det vært jazzfestivaler: Molde, Kongsberg og Oslo, og festivaler i New Orleans og New York. Jeg har også vært på en og annen folkemusikkfestival og festivaler for klassisk musikk. Av alle festivaler jeg har vært på er det en som skiller seg ut: Melafestivalen. Den er gratis, uavhengig av lommebok kan du høre topp musikere fra hele verden og unne deg et dypdykk i Oslos mangfoldige underskog av spennende genreoverskridende band. Det er en festival for alle sanser og kulinariske ganer. Og ikke minst, det er en festival som speiler hele Oslos befolkning. Når jeg står helt framme ved scenekanten, står jeg sammen med barn og ungdom og voksne og gamle. Jeg står sammen med folk som ikke er like hvit som meg. Jeg står sammen med folk som kler seg i alskens klesdrakter og snakker ulike språk i tillegg til norsk.

Utopia is a colonial project

I år fikk jeg dessverre med meg bare lørdagen. Men det var likevel mye jeg fikk på en dag. Baba Jalil Band bød på rockete impulser fra Marokko, og den unge indisk-norske rapperen PAVNA engasjerer med dype tekster og smittende rytmer. Hun har en stor fanskare i publikum, inkludert en stolt mor. Blant låtene hennes er en sterk hyllest til sin avdøde far.

Mela setter alle sanser i spill, men gir også intellektuelle utfordringer. Et godt eksempel er tablaist og trommeslager Sarathy Korwar fra Storbritannia. Musikken hans kan beskrives som genreoverskridende jazz med impulser fra elektronika og indisk tradisjonsmusikk. Han sier ikke så veldig mye mellom låtene, men låttitlene hans gir noe å tenke på. Et par eksempler er «Utopia is a colonial project» og «A recipe to cure historical amnesia».

Never forget

Også rapperen Sampa the Great ga meg mye å tenke på. Hun er fra Zambia, mange av låtene hennes handler om røtter, om styrke og om tilhørighet til jorda. Et eksempel er låta Never Forget. Jeg opplevde hennes musikk som dyp spirituell. Dette inntrykket ble forsterket av fire svartkledde dansere. Jeg har ingen ord for hvorfor jeg opplevde nettopp deres dans så spirituell, men den grep meg på et dypt, dypt plan. Sampa the Great gjorde også en herlig versjon av Angélique Kidjos «Let me be great».

En festival som setter spor

Årets festival, den 24. i rekken, var den siste med Khalid Salimi som festivaldirektør. Han satte det hele i gang i begynnelsen av dette årtusen og Oslo har mye å takke ham for. Jeg har ikke vært på alle. Men de jeg har vært på har satt dype spor. Her har jeg hørt mange av mine favorittutøvere som Miriam Makeba, Anguelique Kidjo, Farmers Market, Nils Petter Molvær og Karpe. Jeg har fått høre musikk jeg aldri ville ha hørt hvis ikke Mela hadde bragt dem hit. I 2012 fikk jeg anledning til å intervjue den legendariske skuespilleren og sangeren Harry Belafonte for VG. Da var han æresgjest på Mela.

I løpet av disse årene har jeg spist mye god mat og ikke minst, møtt utrolig mange kule folk ved scenekanten. I år traff jeg blant andre ivrige PAVNA fans, en liten jente som hadde bursdag og en tysker som var opptatt av Gudbrandsdalen.

Skal jeg trekke frem en bestemt opplevelse, må det likevel bli festivalen i 2011, eller rettere minnekonserten. For den ble avholdt uka etter terrorhandlingene 22. juli. Jeg husker sangeren Miriam Mursal fra Somalia, dub-poeten Lynton Kwesi Johnson og Karpe som fortsatt het Karpe Diem. Det var en minnekonsert som hjalp oss å holde fast i livet. Vi er Oslo, sa Karpe.

Vi er Oslo. Mela er Oslo.

Takk Mela. Takk Khalid Salimi. Jeg gleder meg allerede til neste år.

Her er noen bildeglimt fra årets festival:

Les mer
En ny sang. Miriam Makeba på Mela. Refleksjoner etter Mela 2008 og konsert med legendariske Miriam Makeba. En blogg fra arkivet
Harry Belafonte – musikk kan lege. Intervju for VG 2012.