I sommer har det gått en lang debatt i avisen Vårt Land om kirkens trosbekjennelser. Tror vi egentlig på dem når vi leser dem i gudstjenesten?

Debatten begynte med at journalisten Gunnar Bodahl-Johansen spurte sin biskop avbiskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg om kirken faktisk trodde på hva som ble sagt når trosbekjennelsen ble lest i kirka «Jeg utfordrer biskopen i Borg til å fortelle oss om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse— om Den norske kirke mener det som står i den, om skapelse, om dommen over levende og døde, jomfrufødsel og oppstandelse,» skriver han. Og biskopen svarer litt nølende – og det skjønner jeg. Det er svære og merkelige saker å forholde seg til, saker som til dels strider mot vitenskapelig kunnskap og sunn fornuft.

Fem bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelsen kalles «de oldkirkelige symboler». Den apostoliske trosbekjennelsen brukes i protestantiske og katolske kirkesamfunn. Den nikenske brukes i tillegg av ortodokse. Den athanasianske har jeg aldri hørt i noen gudstjeneste. Som luthersk kirke har vi dessuten den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) og Luthers lille katekisme.

Felles for disse tekstene er at de er skrevet for lenge siden, til dels svært lenge siden. De er skrevet i et språk og med den forestillingsverden som vi ikke uten videre kan forstå. En annen ting er at de gjerne er skrevet i en konfliktsituasjon. Det var viktig å avgrense seg fra hva man ikke trodde på.

Tro og trosbekjennelser

Å tro er ikke det samme som å krysse av på en sjekkliste, at hvis du kan sjekke av for minst åtte av ti punkter så er du innafor. Tro er noe som leves, tro er å gi seg hen til noe utenfor seg selv. Samtidig er den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen uttrykk for kirkens tro. De har blitt bedt i gudstjenesten hver søndag gjennom nærmere 2000 år. Ved å be trosbekjennelsen slutter du deg til en tro som er større enn din egen, større en det du selv kan begripe og forstå. Jon Fosse beskriver dette så fint i romanen Eit nytt namn:

og eg gjer krosstegnet og eg byrjar seia fram Den apostoliske truvedkjenninga stilt inne i meg og eg seier Eg trur på Gud Fader den allmektige og eg tenkjer at eigentleg trur eg ikkje på det eg seier, eller eg trur på det i ei viss tyding, så eg kan heller ikkje seia at eg ikkje trur på det, men det gjer godt å tenkje på at også apostlene sa desse orda, ja dei fyrste kristne, dei som vart kalla for dei små, tenkjer eg, og om Gud ikkje er allmektig, men vel heller ikkje avmektig, så er han likevel tilstades i alt som er og i alt som skjer (Jon Fosse, Septologien, Det Norske Samlaget, Oslo, 2022, s 730-31)

Jon Fosse går gjennom trosbekjennelsen punkt for punkt, så jeg anbefaler å lese videre.

Les mer

Den norske kirke bekjennelsesskrifter. På kirken.no

Jeg skrev også et innlegg i Vårt Land: Ja, vi tror på trosbekjennelsen

De rikes evangelium. Et blogginnlegg jeg skrev til fortellingen om Sakkeus