Det byen ser. Det er fjerde søndag i åpenbaringstiden. Fortellingsteksten denne søndagen er om den blinde mannen ved Jeriko som får ønsket sitt oppfylt. Han får synet sitt tilbake. Hva var det egentlig han ville se?
Hva vil du se?

Jesus og følget hans er på vei til Jerusalem og må gjennom Jeriko. Jeriko er en av verdens aller, aller eldste byer. Arkeologer har funnet spor av bydannelse her som går 10 000 år tilbake i tid. Jeriko er slik også et tydelig uttrykk for at mennesker søker sammen, i fellesskap.

I fellesskapet finner vi beskyttelse, trygghet, glede og mening,
i fellesskapet blir vi sterkere og rikere.

Den blinde mannen ved Jeriko

Den blinde mannen sitter langs veien, utenfor Jeriko, utenfor byen.
Det kan godt tenkes at han har valgt akkurat dette stedet fordi han vet at akkurat her har han størst sjanse for å tjene nok penger, her hvor mennesker fra fjern og nær må passere for å komme inn i byen. Snakk med selgere av Erlik Oslo eller mennesker som sitter langs fortauet og tigger. Ingen kjenner byen sånn som dem,

Ingen kjenner byens steder og tider sånn som dem. Hvor det lønner seg å stå, når det lønner seg å stå der.
Likevel, der han sitter utenfor byen, sitter den blinde mannen også så tydelig utenfor et fellesskap.
Han er en som folk går forbi.
Han er en som er til bry.

Han har kommet seg hit, med eller uten hjelp, og sitter der hele dagen. Han ser ingenting men hører desto mer. Lyden av fottrinn, dyr, kjerrehjul. Stemmer, rykter.
Og nå hører han hvem som kommer og roper ut av all kraft:
”Jesus, du Davids sønn. Ha barmhjertighet med meg.”
Han vil se og får ønsket sitt oppfylt. Hva ville han egentlig se?
La oss tenke oss for et øyeblikk, at vi ikke er den blinde mannen, men byen. Og ikke Jeriko for 2000 år siden, men Oslo.
Hva er det byen ser?

Det byen ser

Vi er Karl Johan og 17. mai
Vi er Oslo S og alle togene, bussene, trykkene, t-banene
Vi er Aker Brygge og Rådhuskaia og alle båtene og ferske reker
Vi er Oslo City, Storo, Alnabru, Bryn Storsenter og alle kjøpesentre
Vi er Grønland og Tøyen og Domkirken og alle kirker og moskeer
Vi er Stovner og Hovseter, Lambertseter og Kalbakken og alle drabantbyene.
Vi er byen, full av liv, fylt av fremtid.
Vi er byen hele verden skal se, for vi er Europeisk miljøby i 2019. Takk for at du reiser kollektivt.

Hva er det vi ikke ser – hvem er det vi ikke ser?
Ser vi den blinde mannen og alle andre som sitter langs veien?
Ser vi mennesker i byen som er redde?
Ser vi skam, sorg og savn?
Ser vi mennesker utenfor byen, mennesker på flukt, på flukt fra krig og terror, mennesker fra land som Syria, Jemen, Somalia?
Noen søker trygghet hos oss.

Ser vi menneskers kamp mot undertrykkelse og fattigdom?
Ser vi skogene som omgir oss, vannene og elvene som renner gjennom oss?
Ser vi parkene og benkene og kyssene og klemmene og hender som finner sammen? Ser vi alle menneskene, alle de forskjellige menneskene i byen og blir glade og tenker at vi er ikke banker og overskudd og praktbygg og vekst i boligmarkedet.
Og når Jesus kommer til oss og spør: «hva vil du jeg skal gjøre for deg?» «Ja, kjære Oslo,» spør Jesus, «hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Byens øyne

«La meg få synet igjen» svarer byen, svarer vi.
La oss se få se det den blinde mannen hører.
La oss synge den blinde mannes sang, «Kyrie Eleison» – Herre, ha barmhjertighet, når vi ser lidelsen og ensomheten i byen.

«La meg få synet igjen,» svarer byen, svarer vi.
La oss se lyset, la oss se håpet,
la oss se menneskene, alt liv mellom bygningene og i gatene og i tunnelene
La oss se livet så vi kan åpne våre porter og dører, gi ly og beskyttelse.

Vi er byens ører, byens rop, byens øyne.

Preken holdt på avskjedsgudstjeneste i Tøyenkirka, 23. januar

Les mer
Stemmer i natta. Stemmer fra himmelen. En blogg om åpenbaringstiden