Forfatter: Carl Petter

Publisert

Trosbekjennelser

I sommer har det gått en lang debatt i avisen Vårt Land om kirkens trosbekjennelser. Tror vi egentlig på dem når vi leser dem i gudstjenesten?

Debatten begynte med at journalisten Gunnar Bodahl-Johansen spurte sin biskop avbiskop Kari Mangrud Alvsvåg i Borg om kirken faktisk trodde på hva som ble sagt når trosbekjennelsen ble lest i kirka «Jeg utfordrer biskopen i Borg til å fortelle oss om Den norske kirke tror på sin egen trosbekjennelse— om Den norske kirke mener det som står i den, om skapelse, om dommen over levende og døde, jomfrufødsel og oppstandelse,» skriver han. Og biskopen svarer litt nølende – og det skjønner jeg. Det er svære og merkelige saker å forholde seg til, saker som til dels strider mot vitenskapelig kunnskap og sunn fornuft.

Fem bekjennelsesskrifter

Den norske kirke har fem bekjennelsesskrifter. Den apostoliske, den nikenske og den athanasianske trosbekjennelsen kalles «de oldkirkelige symboler». Den apostoliske trosbekjennelsen brukes i protestantiske og katolske kirkesamfunn. Den nikenske brukes i tillegg av ortodokse. Den athanasianske har jeg aldri hørt i noen gudstjeneste. Som luthersk kirke har vi dessuten den augsburgske bekjennelse (Confessio Augustana) og Luthers lille katekisme.

Felles for disse tekstene er at de er skrevet for lenge siden, til dels svært lenge siden. De er skrevet i et språk og med den forestillingsverden som vi ikke uten videre kan forstå. En annen ting er at de gjerne er skrevet i en konfliktsituasjon. Det var viktig å avgrense seg fra hva man ikke trodde på.

Tro og trosbekjennelser

Å tro er ikke det samme som å krysse av på en sjekkliste, at hvis du kan sjekke av for minst åtte av ti punkter så er du innafor. Tro er noe som leves, tro er å gi seg hen til noe utenfor seg selv. Samtidig er den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen uttrykk for kirkens tro. De har blitt bedt i gudstjenesten hver søndag gjennom nærmere 2000 år. Ved å be trosbekjennelsen slutter du deg til en tro som er større enn din egen, større en det du selv kan begripe og forstå. Jon Fosse beskriver dette så fint i romanen Eit nytt namn:

og eg gjer krosstegnet og eg byrjar seia fram Den apostoliske truvedkjenninga stilt inne i meg og eg seier Eg trur på Gud Fader den allmektige og eg tenkjer at eigentleg trur eg ikkje på det eg seier, eller eg trur på det i ei viss tyding, så eg kan heller ikkje seia at eg ikkje trur på det, men det gjer godt å tenkje på at også apostlene sa desse orda, ja dei fyrste kristne, dei som vart kalla for dei små, tenkjer eg, og om Gud ikkje er allmektig, men vel heller ikkje avmektig, så er han likevel tilstades i alt som er og i alt som skjer (Jon Fosse, Septologien, Det Norske Samlaget, Oslo, 2022, s 730-31)

Jon Fosse går gjennom trosbekjennelsen punkt for punkt, så jeg anbefaler å lese videre.

Les mer

Den norske kirke bekjennelsesskrifter. På kirken.no

Jeg skrev også et innlegg i Vårt Land: Ja, vi tror på trosbekjennelsen

De rikes evangelium. Et blogginnlegg jeg skrev til fortellingen om Sakkeus

Publisert

Menn som ble grepet i hykleri

Noen fortellinger i Bibelen er så grusomme at det kan ta tid før du skjønner hvor grusomme de er. Slik som fortellingen om «menn som ble grepet i hykleri».

Bibelfortellinger blir gjerne fortalt slik at vi skal skjønne at de har en god moral. Ihvertfall i kirken. Bibelfortellinger skal være oppbyggelige. Dette sløret av oppbyggelighet kan dekke over ganske forferdelige omstendigheter. Dette gjelder for eksempel fortellingen om menn som blir grepet i hykleri (Johannes 8:2-11). Her får vi høre om en gjeng fariseere og skriftlærde som kommer slepende med en kvinne som «er grepet i ekteskapsbrudd.» De spør Jesus: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?»

Steining

Ja, hva sier du? Jesus sier ingenting. Han skriver i sanden. Hvis vi blir i tausheten et øyeblikk kan vi ta innover oss det forferdelige som kanskje er i ferd med å skje: en kvinne blir steinet. Hun blir langsomt torturert, helt til hun dør. Det er en grusom henrettelsesmetode. Fortellingen gjenspeiler et patriarkalsk, totalitært verdenssyn. Vi kan tenke at sånn var det i gamle dager. Men sånn er det også i dag. Jeg tenker for eksempel på presteregimet i Iran. Nobelprisvinner Narges Mohammadi og bevegelsen Woman. Life. Freedom har åpnet våre øyne for fengsling og tortur iranske kvinner blir utsatt for.

Menn som ble grepet i hykleri

Fortellingene i Bibelen er gjerne utstyrt med overskrifter. De har kommet til mye senere, og er ofte en hjelp til å finne fram i den store boka. Men de kan også styre tolkningen. Det gjelder ikke minst denne fortellingen,.som har fått overskriften «kvinnen grepet i hor» eller «kvinnen grepet i ekteskapsbrudd». Vår oppmerksomhet blir dratt mot kvinnen og hennes synd. Jeg har lenge trodd at poenget med fortellingen er at Jesus er en veldig from og raus mann som ikke fordømmer denne kvinnen. Han tilgir henne. Sånn er han et eksempel for oss – vi skal tilgi sånne som hun kvinnen.

Men går vi dypere inn i fortellingen, så er det jo mennenes, de skriftlærdes synd som er poenget. De er noen hyklerske lurendreiere. For de var jo ikke ikke så opptatt av kvinnen de heller. De ville sette Jesus på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Og de er ikke uten skyld. «Hvem av dere vil kaste den første steinen?» spør Jesus. De lusker seg unna, en etter en.

Med dette enkle spørsmålet, «hvem av dere vil kaste den første steinen?» retter Jesus ren sviende kritikk mot undertrykkende religiøs autoritet og hykleri. En riktigere overskrift for denne fortellingen ville vært «menn som ble grepet i voldelig religiøst maktmisbruk» eller «menn som ble grepet i hykleri».

Stones of silence …

Til slutt en strofe av den irske poeten Seamus Heaney (1939-2013), som viser til denne fortellingen i diktet «Punishment»:

I almost love you
but would have cast, I know,
the stones of silence.
I am the artful voyeur
Fra «Punishment» (North, 1975)

***

I dag tenner jeg lys for alle kvinner som lever under undertrykkende autoritære religiøse regimer, i Iran og andre steder.

Alle som utsettes for religiøs vold og undertrykkelse.

Les mer:
9. søndag i trenighetstiden. Les alle tekstene for 9. søndag i treenighetstiden på bibel.no
Punishment, av Seamus Heaney
«Hvem faen i helvete tror du at du er. Også i denne fortellingen er Jesus opptatt av hyklerske menn

Publisert

Klagesang for Gaza

Nylig ga jeg ut singelen «Threni for Gaza», en klagesang for Gaza. Stadige angrep på og drap av barn og en sivilbefolkning som må leve som flyktninger i eget land opprører meg sterkt.

Threni er latinsk og betyr klagesang. Det er også det latinske navnet på en bok i Det gamle testamente, Klagesangene. Denne boken består av fem sørgedikt som alle er klager over byen Jerusalems ødeleggelse. Diktene er antagelig skrevet etter at Jerusalem ble ødelagt av den babylonske kongen Nebukadnesar II og hans hær i 586 f. Kr.

Threni

Skildringene i Klagesangene er sterke: Se, Herre, se hvem du har gjort dette med! Skal kvinner spise barna sine, småbarna de bærer på armen? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom? Unge og gamle ligger på bakken ute i gatene. Mine unge jenter og gutter har falt for sverd. Du drepte dem på din vredes dag, du slaktet uten skånsel (Klagesangene 2:20-21).

Klagesangene har gitt inspirasjon til kunstnerisk bearbeidelse av andre ødeleggelser, for eksempel den polske komponisten Krzysztof Pendereckis klage over ødeleggelsene i Hiroshima, Threnody for the Victims of Hiroshima.

En klagesang for Gaza

Nå herjer ødeleggelsene i en annen by, Gaza. Barn og kvinner blir drept. Sykehus, skoler, flyktningeleire og helligdommer blir systematisk bombet.

Terrorangrepet til Hamas den 7. oktober var grusomme og sjokkerende. Den israelske hærens angrep mot Gazas befolkning likeså. I lang tid etter etter Hamas’ og den israelske hærens aksjoner var jeg uten ord og toner. Daglig gikk til den palestinske leiren utenfor Stortinget og så de mange bildene av kvinner, barn, fedre, leger, musikere – helt vanlige mennesker drept i Gaza. We are not numbers stod det på plakatene. Jeg prøvde å skrive musikk. Men det var umulig. Musikk kan ikke skildre den smerten, den fortvilelsen folket i Gaza opplever, tenkte jeg. Først etter flere måneder kom et lite springleiktema. Jeg tenkte både på Klagesangene og Pendereckis Threnody, og etter mye arbeid tok den lille melodien form, Threni for Gaza, en klagesang for Gaza. Her er den:

Hør Threni for Gaza her.

Støtt humanitære organisasjoner sitt arbeid i Gaza , for eksempel Kirkens Nødhjelp eller Leger uten grenser

Les mer:
Klagesangene. Poetiske og sterke skildringer av Jerusalems ødeleggelse i 586 f. Kr.
Palestina. En melodi jeg skrev for lenge siden i 1988, etter et besøk i en palestinsk flyktningleir.

Publisert

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!»

Jeg er lei for banninga. Men den er en viktig del av historien jeg nå skal fortelle.

Det var en av mine første dager som gateprest. Jeg skulle gjøre noe jeg aldri hadde gjort før. Jeg skulle på hybelhusbesøk med gateteamet og servere suppe, vafler og ha en kort andakt på Ila Hybelhus. Ila Hybelhus, som nå er nedlagt, var Oslos største hybelhus med midlertidig botilbud for hjemløse og rusavhengige. Det ble av noen kalt «helvetes forgård».

Hvem tror du at du er?

Jeg var veldig nervøs og litt redd. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Vokt dere for de skriftlærde

Jeg har fortalt historien før, men kom til å tenke på den nå når jeg leser Jesus sin advarsel mot skriftlærde: «Pass dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i lange kapper, motta ærbødige hilsener på torget, sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. De eter enker ut av huset og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få desto hardere dom.»

Der er lett å tenke at Jesus snakker om noen andre enn meg. Samtidig — og uten å skryte — må jeg vel kunne si at jeg har alle kvalifikasjoner for å kalle meg skriftlærd, akademiker, prest og teolog som jeg er. Jeg er også glad over det privilegiet det er å være «skriftlærd», for muligheten til å kunne fordype meg og formidle videre. Likevel tror jeg Jesus sine ord også er til meg. Jeg står i en tjeneste, jeg har et kall, et kall til å tjene Gud og mennesker. Ikke sette meg selv høyest.

Den italienske filosofen og politikeren Antonio Gramsci (1891 – 1937) skriver om det han kaller «organiske intellektuelle». Med det mener han tenkere og ledere som ser sitt virke som organisk knyttet til menneskene de representerer. De er tjenere for sitt folk, for å si det litt pompøst. Det er også et ideal for meg. Jeg er en del av et fellesskap og en sammenheng.

Hvem tror du at du er?

jeg bærer stadig kvinnen fra hybelhuset i mitt hjerte. Spørsmålet hennes har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med Guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest og som fortsatt former meg.

Les mer:
Hvordan jeg ble gateprest. Fortellingen om mitt første hybelhusbesøk
Søndagens bibeltekster. Fra bibelselskapet
Antonio Gramsci. Antonio Gramsci var en viktig motstemme i det fascistiske Italia på 1920-30 tallet. Han skrev sine viktigste tekster mens han var fengslet. Slik har han flere ting til felles med teologen Dietrich Bonhoeffer.

Publisert

Fjellet baby

Ja, fjellet baby. Det er fjellet som gjelder for meg. Og her er jeg, med min eldgamle utslitte Mecca t-skjorte og er i paradis.

Det er helt ålreit med fjord og sånn. Skog også, for den saks skyld. Jeg liker å være i naturen. Men jeg er spesielt glad i fjellet. Kanskje har det med barndommens lange somre å gjøre, somre i Valdres. Melkebilen kom en gang i uka. Der kjøpte vi tegneserier og potetgull. Ellers skjedde det ikke mer enn vi fant på sjøl.

Nå sitter jeg på en stein og skriver, lukter lyng og mose, hører heiloen, gleder meg over den friske og klare fjellufta og kjenner sola såvidt varme i ansiktet.

Innpust

Akkurat nå er det ekstra godt å være på fjellet. Jeg var nokså sliten etter et år med gode, men krevende kreative prosesser: plateinnspilling, artikkelskriving og mye annet. Jeg kjente meg litt som en pressa sitron:

Nå har jeg gått i mange timer, gått av meg surrete og slitsomme tanker. Heiloen holder meg med selskap, synger så fint. Og sånn går dagene. Etter å ha levd lenge på utpust, puster jeg nå inn natur og inspirasjon, finner tilbake til egne røtter. Pauser er viktige i musikken og i livet.

Og snart hopper jeg i vannet.

Jepp, fjellet baby, fjellet…

Les mer:
kjærleiksdagen, en springleik
lange somre. En fin tekst av Berit Aalborg om verdien av lange somre.

Publisert

Dagens springleik – kjærleiksdagen

Sjuende i sjuende er kjærlighetsdagen. Derfor heter nettopp dagens springleik – Kjærleiksdagen:

I dag er det nemlig 7. juli, og det er en dag som på en spesiell måte er knyttet til kjærlighet, og det av kosmiske dimensjoner.

Elskere i universet

I følge legenden var det en gang en prinsesse som var så flink til å veve. Hun var datter av himmelkongen, selve universet, og vevde så vakkert. Himmelkongen likte så godt det hun vevde. Derfor fortsatte hun å veve, uavbrutt. Men hun ble trist fordi hun på grunn av all vervingen ikke hadde tid til å treffe andre. En dag ble hun forelsket i en gjeter. De giftet seg og ble så oppslukt av hverandre at prinsessen glemte å veve og gjeteren glemte å passe på dyra.

Himmelkongen ble så sint at han forbød dem å treffe hverandre og satte dem på hver sin side av Melkeveien. Prinsessen ble helt knust, hun og vevde og vevde. Til slutt fikk Himmelkongen medynk med dem og lot dem få treffe hverandre den ene dagen i året:

Kjærlighetsdagen

Den syvende dagen i den syvende måneden – for oss som følger den gregorianske kalenderen er det 7. juli.

Vi visste ingenting om Tanabata, kjæresten min og jeg, da vi på den syvende dagen i den syvende måneden for er 30 år siden fridde til hverandre. Det var på Valdres folkemuseum, ved en hesteslede utenfor et av de gamle husene. I det fjerne kunne vi høre en spelemann spille Bruremarsj fra Seljord. Det viste seg å være en god dag for kjærlighet.

forrige innlegg

Publisert

De rikes evangelium

Ja, du leste riktig: De rikes evangelium. Jesus forkynner godt nytt også til de som har masse penger.

Lukasevangeliet forteller om Sakkeus, en rik mann som gjerne vil se Jesus (Lukas 19:1-10). Denne fortellingen har ofte blitt formidlet til barn, antagelig fordi Sakkeus også var liten, så liten at han måtte klatre opp i et tre for å se over folkemengden. Kanskje har det vært et poeng at barn kan kjenne seg igjen i ham fordi han er så liten. Som det heter i barnesangen: Sakkeus var en liten mann, en bitte-bitte-liten mann. Han klatret opp i et morbærtre, for han ville Jesus se, for han ville Jesus se.

Det er et annet poeng med fortellingen. Sakkeus er veldig rik. Han vil gjerne se Jesus. Like viktig er det at Jesus også gjerne vil møte ham. Jesus ser opp til Sakkeus i treet og sier han vil komme på besøk til ham. Sakkeus blir så glad at han vil gi bort halvparten av hva han eier til de fattige. Og Jesus svarer: «I dag er frelsen kommet til dette hus … For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.»

En annen riking

Dette er jo ganske forskjellig fra en annen fortelling i Lukasevangeliet, om den rike unge mannen (Lukas 18:18-27). Han gjorde alt riktig, fulgte loven til punkt og prikke. Men å gi alt han eier til fattige kan han ikke. Det er her Jesus kommer med de berømte ordene «Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike» (Lukas 18:25).

Hvorfor gjør Jesus forskjell på disse to rikingene? Den unge mannen lever et moralsk riktig liv, Sakkeus har tydeligvis mye å skamme seg over. Likevel er det til ham Jesus kommer.

Kanskje har det nettopp med dette å gjøre. For den rike unge unge mannen tror det er opp til ham. Sakkeus veit han er en «lost case». Han kommer ikke å sier «ser hvor flink jeg er – er det noe mer jeg kan gjøre?» Sakkeus lar seg berøre og forandre i møtet med Jesus.

Det er lett å gå seg bort – i ting, i penger, i selvbilde og det du får til. Heldigvis kommer Jesus til oss som har gått oss bort.

Men hva er så de rikes evangelium?

de rikes evangelium – delingens mysterium

De rikes evangelium er ganske enkelt delingens mysterium, «gi så skal du få». Det gjelder på et større, samfunnsmessig plan. Som fellesskap MÅ vi gjøre noe med den skeive fordelingek av ressurser i verden og utjevne forskjeller mellom rike og fattige. Men det gjelder også oss som enkeltmennesker.

Jeg vet, det er lett å høres moralistisk ut når det handler om «å dele av sin rikdom». Det kristne idealet om nøysomhet og å eie minst mulig synes jeg er utfordrende. Jeg klarer ikke å dele av alt jeg eier. Derfor skal jeg ikke komme med enkle råd. Legg ditt liv i Guds hender gjennom bønn, og Gud vil vise deg en vei du kan følge.

Her er en låt jeg skrev da jeg var gatemusiker i New Orleans og var avhengig av andres giverglede: Don’t be mean with your green

Les mer:
tekstene for 7. søndag i treenighetstiden. Bibelselskapets nettside.
I Luthers by. Et reisebrev fra reformasjonshovedstaden Wittenberg.

Publisert

I Luthers by

I Luthers by. Bilde av Carl Petter i Wittenberg

Jeg våkner opp i en by som er så stille, så stille. Knapt en bil å høre, bare fugler. Ute i gatene er det nesten ingen å se. Jeg er i Luthers by, Wittenberg.

Det har ikke alltid vært så stille her. I 1517 slo Martin Luther opp sine 95 teser på kirkedøra, og reformasjonen var i gang.

Salmesang ble en viktig del av reformasjonen, og jeg er her for å feire 500 årsjubileet for den første lutherske salmeboka. Det var en tynn liten lefse med bare åtte sanger. Den ble på folkemunne kalt for «Das Achtliederbuch».

Nå feirer vi med å utgi en salmebok med nærmere 200 salmer fra hele verden, Global Hymnbook. Jeg har vært med å redigere den og her i Wittenberg blir boka markert med gudstjeneste i Mariakirken og offisiell overekkelse til biskoper og kirke ledere. Vi har også en konferanse med mange spennende innlegg om salmetradisjoner fra hele verden.

Mariakirken er nydelig, ikke minst takket være all kirkekunsten fra reformasjonstiden. Kirken er nesten som et lite galleri, med flere malerier av Louis Cranach (d.y.) Alteret gjør spesielt inntrykk, med malerier på begge sider.

Noen bilder
Når jeg først er i Luthers by, må jeg jo ta noen bilder. Her er et lite utvalg:

Lenker
Om Global hymnbook
Semesterslutt Forrige blogginnlegg.

Publisert

Semesterslutt

Det er stille i gangene, studentene har reist. Jeg rydder skrivebordet, både det fysiske og det virtuelle. Det er semesterslutt, og jeg gleder meg både til en lang tenkepause og over semesteret som har vært.

Livet som lærer er godt. Det er inspirerende og lærerikt å undervise. Det er også et stort privilegium å være med på å utdanne morgendagens prester, diakoner og andre til arbeid i kirken. På de 11 semestrene jeg har vært lærer har jeg vært med å utdanne over hundre prester og enda flere diakoner.

Men nå tar jeg en pause, lader batteriene til et nytt semester over sommeren.

God sommer!

Publisert

«Hvem faen i hælvete tror du at du er?!!!» … eller fortellingen om da jeg ble gateprest.

Jeg er i mine siste uker som gateprest før jeg begynner i ny jobb. Oppgaver som har vært en viktig del av livet mitt gjør jeg nå for siste gang. I dag skal jeg for eksempel på mitt siste hybelhusbesøk. Her er fortellingen om første gangen, da jeg ble gateprest.

  1. IMG_1987.JPGIla Hybelhus var Oslos største hybelhus. Det ble lagt ned for noen år siden. «Helvetes forgård» har det blitt kalt, og mye smerte har funnet sted mellom veggene. Kanskje var ikke bygningen spesielt velegna for folk som sliter med rus, nedslitt og kronglete som den var, og det var til tider ganske mange som bodde der. Men Ila hybelhus, de folka som bodde der – og jobba der – vil for alltid ha et stort rom i mitt hjerte.

Ila hybelhus

Annenhver tirsdag var vi der, jeg og en gruppe frivillige fra Tøyenkirka, serverte vafler og hadde lystenning. I begynnelsen var vi i stua, senere var på kafé Trappa. Mange møter har har brent seg fast i hukommelsen, møter med mennesker som sliter, men som også har en underlig, trassig livskraft. Jeg har fått høre livshistorier og sett inn i livskamper, folk har diskutert gnostisisme og eksistensialisme, vist meg bilder de har malt, fortalt om barn de savner og delt drømmer om fremtiden. Vi har tatt avskjed med mange på minnestunder. Utallige lys har blitt tent. Og jeg tør ikke tenke på hvor mange vafler vi har stekt gjennom årenes løp.

Om sommeren var det grillfest med høy stemning i den vakre bakhagen. I begynnelsen hadde kollega Cato Kristiansen og jeg med grill og mat, etterhvert stod Ila hybelhus for grillinga i samarbeid med næringslivet rundt og Rusken. Beboerne ryddet opp langs Akerselva og i nærområde rundt og avsluttet med fest. Mange flotte musikere spilte på festen, Trond Granlund, Kari Svendsen, Hedvig Mollestad og flere av beboerne. M & M (Magnus og meg) var også fast innslag.

Da jeg ble gateprest

Jeg husker den aller første gangen jeg var der, med vafler og suppe og veldig nervøs. Jeg var fersk som prest og hadde tenkt lenge over om jeg skulle bruke presteskjorte eller ikke. Etter mye om og men bestemte jeg meg for at det skulle jeg, og stod der i gangen med alt utstyret. Så stod det plutselig en kvinne foran meg, pekte på prestesnippen og ropte: «hvem faen i hælvete tror du at du er ?!!!» Før jeg rakk å svare var hun borte.

Men jeg har båret på spørsmålet siden. Det har blitt et slags kompass. Ikke dømme noen, ikke tro jeg vet noe om noen. Ikke tro at det er jeg som kommer med guds ord og representerer sannheten. Hvor ofte har jeg ikke erfart at Gud taler gjennom den andre? For meg har det også blitt en viktig del av mitt arbeid, å ta i mot menneskers sinne og frustrasjon over Gud, kirka, prester og maktinstitusjoner.
Jeg tenker at det var dette første møtet som gjorde meg til gateprest.

Jeg er utrolig takknemlig for hva beboere og ansatte på Ila hybelhus har gitt meg.

Og takk til hu dama som våget å si fra, og som ga livet mitt et viktig dytt i riktig retning.

IMG_1983.JPG
Les mer:
Minnestund på Ila Hybelhus. Inntrykk fra en minnestund før jul.
What if God were one of us? En blogg jeg skrev da kafé Trappa stengte.
Ingen tårer for Ila Hybelhus. Artikkel i Aftenposten